Annonse
Det er et stort tankekors at fornorskningen for alvor tok fatt etter at de politiske grepene var avskaffet, skriver Ivar Bjørklund.

Fornorskningens gråsoner og nyanser

Selv om Stortinget etter krigen hadde forlatt sin eksplisitte assimilasjonspolitikk, så levde forestillingene om etnisk mindreverd videre i skyggen av den fremvoksende velferdsstaten i Nord-Norge.

Historiker Halvard Tjelmeland går i rette med min fremstilling av fornorskningen og Arbeiderpartiets ideologiske arvegods. Mitt poeng var at utjevningspolitikken ikke bare hadde en økonomisk dimensjon, men fikk etterhvert også kulturelle konsekvenser. Ideen om «like rettigheter for alle» ga lite rom for etniske forskjeller. Tjelmeland mener at holdningene som kom til syne i Karasjok AP på 1960-tallet ikke var representative for AP nasjonalt og knapt nok for Finnmark AP. Her var man langt mere positivt innstilt og mitt innlegg er følgelig «Feil om fornorsking». Bevisføringen ligger i Gerhardsen-regjeringens stortingsmelding i 1962 ang. Samekomiteens innstilling – en innstilling som gikk inn for flere tiltak som brøt med tidligere tiders fornorsking.

Men en sak er hva regjering og partier vedtar sentralt, en annen sak er hvilket tankegods som styrer menneskers gjøren og laden - «mentalitetshistorie» som historikerne kaller det. Hundre års fornorskingspolitikk var bakteppet når folk i Finnmark skulle forholde seg til Samekomiteens forslag hvor bruk av samisk i skolen var det mest kontroversielle. Det var nok ikke bare i Karasjok at motstanden var stor, høringsuttalelsene fra de få kommuner som svarte vitner ikke bare om skepsis, men om avvisning (Nesseby, Tana, Kistrand). Polmak svarte et betinget «tja» mens kun Kautokeino støttet komiteens forslag. Skriften på veggen tilsa at ”Samisktalende og norsktalende nordmenn skal være likestilte” og ”ha de samme rettigheter og plikter» slik kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen formulerte det i 1962.

En samisk tilhørighet ble av folk flest koblet til økonomisk ulikhet. I det gjenoppbygde Finnmark var der en sterk erkjennelse av at arbeiderbevegelsen hadde fjernet fattigdommen, Råfisklov, alderstrygd og ulike samvirketiltak var eksempler på at klasse trumfet etnisitet i den politiske verden. Selv om enkelte i AP sentralt (og ikke minst Gerhardsen) gjerne ville ha samene på den politiske dagsorden, så skjedde ikke det i Finnmark før Finnmark AP hadde sin samekonferanse i 1981 – i kjølvannet av Altasaken. De første fem arbeidsprogrammenene for AP etter krigen hadde ikke et eneste ord om samer. Først mot slutten av 1960-tallet kommer det inn enkelte punkter om reindrift.

Tjelmeland nevner Harald Samuelsberg som eksempel på en sentral samisk AP-politiker som i egenskap av saksordfører for stortingsmeldingen i 1962 var et uttrykk for at AP nå tok samepolitiske spørsmål på alvor. Samuelsberg selv derimot, mente at han ikke ble renominert av Finnmark AP til Stortingsvalget i 1969 på grunn av sitt samepolitiske engasjement. Reidar Hirsti, redaktør i Arbeiderbladet og medlem av AP sentralstyre, etterlyste i 1967 oppfølgingen av Stortingets vedtak i 1962. Han mente at her hadde det norske folk gitt et løfte om «å gi samene full frihet og mulighet til å leve videre», men ingenting hadde skjedd. Samekomiteens innstilling var riktignok et varsel om nye minoritetspolitiske tanker. Men det var tanker som bortsett fra språksaken, forble liggende uforløst inntil begivenhetene i Alta tyve år senere bragte de samme spørsmålene på banen igjen. Alta-Kautokeino utbyggingen var med andre ord den hendelsen som fikk AP til å innse at de hadde et folkerettslig ansvar og måtte innse at at ”å behandle alle helt likt er nemlig ikke det samme som likebehandling» slik AP-minister Rigmor Aasrud senere formulerte det.

Det er et stort tankekors at fornorskningen for alvor tok fatt etter at de politiske grepene var avskaffet. Selv om Stortinget etter krigen hadde forlatt sin eksplisitte assimilasjonspolitikk, så levde forestillingene om etnisk mindreverd videre i skyggen av den fremvoksende velferdsstaten i Nord-Norge. Eller som Reidar Hirsti formulerte det: «Slike ting er ofte utrolig slitesterke – og djevelsk anonyme og usynlige.»  Det burde få Tjelmeland til å ta sine egne ord på alvor, nemlig å «akseptera gråsonar, nyansar og det tvetydige i prosessar som har underbygd fornorsking».

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse