Annonse
Forferdelige historiske prosesser er krevende å forholde seg til. De fordrer av oss at vi tar et prinsipielt utgangspunkt. Mitt prinsipielle utgangspunkt til fornorskningen er at det var rasisme satt i system, skriver Lill Tove Fredriksen. Foto: Linnea Rasmus / Yle

Fornorskning, nyanser og fargeskalaer

Vi må våge og orke å stille kritiske spørsmål, og ikke sause sammen en vulgærrelativisering og dermed komme i skade for å bagatellisere de skadene og traumene fornorskningen forårsaket.

Helge Christian Pedersen skriver i nordnorsk debatt den 29. november om nødvendigheten av gråsoner og nyanser i debatten om fornorskningen. Fokus på nyanser kan være prisverdig nok. Spørsmålet er om nyansefokus i Pedersens utgave alene vil hjelpe oss til en adekvat forståelse av fornorskningen og dens etterdønninger. 

Jeg går ut ifra at det vi har til felles, Pedersen og jeg, er at drivkraften i oss er erkjennelsesinteressen. Vi er begge interessert i å forstå historien og den aktuelle situasjon på en best mulig måte. Hvordan skal vi forholde oss til fenomener i historien vår som er forferdelige? Skal vi kategorisere dem i dikotomier? Enten var kvinneundertrykkelsen rett eller gal. Enten var slaveriet rett eller galt. Enten var fornorskningen riktig eller gal.

I hvilken utstrekning bør vi heller nyansere når vi skal forsøke å forstå slike fenomener? Vil beretninger om enkelte snille ektemenn bidra med viktig informasjon om  kvinneundertrykkingen? Hva med snille slaveeiere når vi skal forstå slaveriet? Eller medmenneskelige politimenn under apartheid i Sør Afrika?

Når det gjelder Pedersens påstand om at «Fredriksen ser ingen gråsoner eller nyanser og bekrefter sånn sett Tjelmelands påstand […]”, må Pedersen gjerne mene dette. Dikotomisering eller nyansering kan neppe være et formål i seg selv, men er snarere eksempler på to kategoriseringsstrategier vi kan ha når vi skal forstå et fenomen. 

Forferdelige historiske prosesser er krevende å forholde seg til. De fordrer av oss at vi tar et prinsipielt utgangspunkt. Mitt prinsipielle utgangspunkt til fornorskningen er at det var rasisme satt i system.

Prinsipielle utgangspunkt lar seg sjelden uttrykke i nyanser. Jeg er enig med Pedersen i at nyanser er viktige, men de gjør sin nytte på senere stadier. Nyansene kommer inn når vi skal danne oss en dypere forståelse av fenomenet. For fornorskningens vedkommende finnes det sikkert også mange fortellinger om både gode mennesker og om ikke-håndhevelse av regelverk. Pedersen skriver i sitt innlegg: «Det er ingen tvil om at fornorskningen er et mørkt kapittel i norsk historie som har satt dype spor både i enkeltmenneskers liv og i det samiske samfunnet. (…) Det fantes likevel, som Tjelmeland påpeker, nyanser, gråsoner og tvetydigheter». Disse «nyanser, gråsoner og tvetydigheter» framstår som kalde og er i liten grad etterfulgt av innhold relatert til menneskelige erfaringer. Pedersen viser til at «Noen områder, som Kautokeino og Karasjok kommuner og Kvalsund kommune i en periode, hadde fritak fra Wekselsenplakaten som sa at en bare skulle bruke samisk og kvensk når det var uomtvistelig nødvendig, som i kristendomsundervisningen. Enkelte framsynte lærere i hele Finnmark forsto at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen og trosset statlige forordninger.» Samme type argumentasjon har vært fremsatt i tidligere innlegg:

Zakhariassen 8. mars 2016, Niemi 11. mai 2017, Tjelmeland 24.november 2019. 

I disse innleggene vises det til eksempler på lysere hendelser, og heldigvis for at de finnes. Men når vi tar fatt på arbeidet med å granske fornorskningens omkostninger, bør ikke den jobben stoppe ved de lysere hendelsene. Av nyansetilhengerne har jeg enda til gode å få konkrete henvisninger til hendelser som var sortere enn sort. Om enkeltindivider som misbrukte sin posisjon og utførte stygge overgrep mot forsvarsløse barn. Skal vi under slike «nyanser, gråsoner, og tvetydigheter» skalere læreren på et av internatene i Finnmark, som endte med å slå en gutt så hardt at trommehinna sprakk, fordi han ikke klarte å uttale «y», men kom i skade for å si «u»? Jeg har fått en personlig beretning om en skolegang der «jeg levnet meg sjøl på utsiden av klasserommet, og så gikk jeg inn». Det var nemlig forbudt å være den hun var i klasserommet. Slik kan lista gjøres lang av ondskap satt i system fordi folk hadde makt og myndighet til å gjøre det.

Jeg aksepterer at det finnes de som er interessert i de nyanserte gråtonene som forfektes av Pedersen og andre. Selv mener jeg at de innfallsvinklene alene ikke er fruktbare. Nyanseringsbroderiene kan ende opp med å spise opp fokuset og interessen for det som nyanseres. 

Jeg mener at vi ikke må gjøre det lett for oss selv. Vi må våge og orke å stille kritiske spørsmål, og ikke sause sammen en vulgærrelativisering og dermed komme i skade for å bagatellisere de skadene og traumene fornorskningen forårsaket.For egen del er jeg interessert i alle de andre fargene! På hver fargeskala vil det være ulike nyanser. Derfor har jeg vansker med å slutte meg til at en endimensjonal nyansering fra hvitt til svart via noen gråtoner, vil gjøre nytten. Jeg mener heller at nyanseringen i sin tur vil måtte basere seg på flere dimensjoner. Mange parallelle nyanseringsjobber venter oss. Men først må vi konsentrere oss om utgangspunktene når det kommer til menneskers opplevelser.  

Hvordan har vi endt opp i denne ustrukturerte situasjonen? Historikerne i Tromsø bærer et betydelig medansvar for at vi nå må starte omtrent fra scratch. Det historikere ved UiT refererer til, er fortrinnsvis arkivstudier. I arkivene er det som oftest myndighets-Norge som taler. Ifølge Pedersen er det slik at: «Historikerens oppgave er å bidra til å forstå årsakene til, drivkreftene i og virkningene av historiske hendelser, brudd og perioder. Da er variasjoner, gråsoner og tvetydigheter sentrale elementer.» Selv om jeg tviler på om båten Pedersen sitter oppi vil føre han til det målet, spør jeg: Er ikke historikerens oppgave også å få fram enkeltmenneskers historier og opplevelser? Om det pågående arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen er deres arbeid nettopp å få fram samers, kveners, norskfinners og skogfinners historier og opplevelser. Jeg går ut fra at de som deler sine historier ikke blir bedt av kommisjonsmedlemmene om å vennligst balansere sine opplevelser og erfaringer, og komme med «nyanser, gråsoner, og tvetydigheter».

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse