Annonse
Tjelmeland må gjerne komme med så mange «nyanserende» eufemismer han vil om hva fornorskningen var. Kall det «del av en skolepolitkk», kall det «modernisering», men gjør rede for resonnementene. Inntil han gjør det, kaller jeg det rasisme satt i system, skriver Lill Tove Fredriksen. (Foto: Linnea Rasmus, Yle / ND)

Fornorskningens "nyanser" – skolepolitikk eller rasisme?

Det er mennesker det er snakk om! Menneskers opplevelser vil fortelle oss hva fornorskningen var, og hva den har gjort med nettopp mennesker.

Professor i historie Hallvard Tjelmeland kommer i sitt innlegg i nordnorsk debatt 24. november «Vitskapleg debattform – ei opprydding» som ridder til hest for å forsvare sin kollega Einar Niemi i «…kva krav ein skal stilla til personar i vitskaplege stillingar når dei skal ytra seg i det offentlege rom». Hva som er Tjelmelands anliggende i sitt forsvar av Niemi er derimot vanskelig å få tak i. Innlegget bærer preg av å slå inn åpne dører, og argumentere for flere standpunkt ingen er uenige i.

Jeg skal i denne omgang nøye meg med å kommentere siste avsnitt i Tjelmelands innlegg, der han kommer med en lemfeldig og unyansert referanse til hva fornorskningen var: «Frå somme hald har det vore umogleg å akseptera gråsonar, nyansar og det tvetydige i prosessar som har underbygd fornorsking. …. Det blir vanskeleg utan å få slike reaksjonar å hevda at internatskolane ikkje bare var eit ledd i fornorskingspolitiken men også hadde skolepolitiske sider, slik som i kyst-Norge der bruk av internatskolar var utbreidd, både i sjøsamiske og norske område. Fornorskingsprosessen blir bare oppfatta som ei nedhøvling av det samiske og ikkje også som del av ei modernisering.»

Hvilke gråtoner og nyanser er det Tjelmeland helt konkret savner? Tjelmeland er historiker og burde utmerket godt vite at siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var imperialismens og kolonitidenes tid i Europa, med dertil hørende ideologier som rangerte folkeslag hierarkisk etter «opplyste» og «primitive» folkeslag. Samene ble definert som «primitive» av styrende myndigheter. Er det i denne sammenheng Tjelmeland mener at «skolepolitikk» og «modernisering» kommer inn som «gråsonar, nyansar og det tvetydige i prosessar som har underbygd fornorsking»?

Hvis det virkelig var snakk om modernisering, så ville vel undervisning på barnas eget morsmål, derigjennom også opplæring i norsk, vært et mye mer produktivt middel enn forby deres språk og dermed la mange barn sitte i flere år uten å forstå et ord av det læreren sa? Hvor mange års tapt skolegang tror Tjelmeland det er snakk om, i moderniseringens navn? I hvilken ende av de mange statistikk-skalaene tror Tjelmeland at Finnmark hadde stått om den såkalte «skolepolitikken» i det minste hadde vært human? Hvor mange gråsoner og nyanser skal vi lese inn i det at barn ble tatt hjemmefra, med tap av språk, tilhørighet og kontakt med foreldre og lokalsamfunn som resultat? Var det skolepolitikk og modernisering at barn som bodde på internat ble steinet av andre barn fra bygda når de beveget seg ute, til og fra skolen? Dette er historier som er kommet fram i mediene nylig. Under hvilken nyanse høre skammeliggjøringen av barn, deres språk, den de og deres familie var, slik Agnete Hansen Lorås forteller til NRK Sápmi 24. september 2018? Hvor mange var det ikke som Agnete, som aldri vil kunne fortelle sin opplevelse av å være forbudt?

Det er mennesker det er snakk om! Menneskers opplevelser vil fortelle oss hva fornorskningen var, og hva den har gjort med nettopp mennesker. Tjelmeland bruker samme type argumenter som hans kollega førsteamanuensis Ketil Zakhariassen, medlem av Sannhetskommisjonen, kom med i nordnorsk debatt i 2016. Zakhariassen etterspurte også «nyanser» i forståelsen av fornorskningspolitikken, i en rekke repeterende innlegg i en debatt med professor Jens Ivar Nergård, uten heller å problematisere eller vise til hvilken pris enkeltmennesker har betalt for denne «skolehistorien» og «moderniseringen».

Nettopp mennesker og deres opplevelser, minnemateriale, er noe Tjelmelands kollega Niemi, medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen, nå blir nødt til å forholde seg mer positivt til enn han tidligere har gitt uttrykk for i nordnorsk debatt, der «personlig overførte fortellinger og opplevelser» ikke blir tilgjort samme viktighet som forskningslitteratur.

Tjelmeland må gjerne komme med så mange «nyanserende» eufemismer han vil om hva fornorskningen var. Kall det «del av en skolepolitkk», kall det «modernisering», men gjør rede for resonnementene. Inntil han gjør det, kaller jeg det rasisme satt i system.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse