Annonse
Jeg tror det er viktigere å forstå godtfolks oppfatninger og hverdagslivserfaringer som drivkraft i utviklinga, enn å analysere historiens gang med skjematisk moralisme. Både samisk og kvensk/finsk kulturbevissthet og kulturarbeid vil tjene på det, skriver Kjell Anton Ballari. (Foto: Privat)

Fornorskningsdebatt på avveier

Personlig har jeg av samiske autoriteter (?) arrogant og nedlatende blitt stemplet både som «en geriatrisk kasus», «nokså analfabet», «en sjel i forfall», «samehater», en «trussel mot samisk sjølfølelse» og dyrker av Kipling og vestlig imperialisme, bare fordi jeg har etterlyst større bredde og dybde i analysen av fornorskningsprosessen.

Problemet i debatten om fornorskningsprosessen er ikke formidling av historiske kjensgjerninger. Det som formidles, inneholder jo flere sannheter. Det er ingen tvil om at norsk minoritetspolitikk, særlig etter ca. 1870-1880, periodevis hadde en pågående nasjonalistisk karakter. Det er heller ingen tvil om at den også inneholdt elementer av nedvurderende holdninger til samisk (og kvensk) kultur innbakt i sukkersøt paternalisme. Helt uten ren rasisme var den heller ikke. Og ikke minst er det ingen tvil om at dette også preget skolen og barns hverdag der negativt. Samene (og kvenene) skulle sikres for den usikre norske nasjonen. Det var primærmålet. Å utslette samisk språk og kultur var et sekundært mål det på langt nær var like stor enighet om blant dem som styrte og stelte.

Det jeg ofte reagerer på, er underkommuniseringen av de sterke motstrømmer man fant blant norske politikere og embetsmenn, og at samer (og kvener) også i generasjoner innbyrdes har hatt ulike syn på sin posisjon og framtid i statssamfunnet. Dessuten legger man lite vekt på tverretniske ekteskapsinngåelser, innflytting/utflytting, generell utbygging av institusjoner og infrastruktur, fødsels-/dødsrater, interne forhold i lokalmiljøene med bl.a. fattigdom og sosial nød, innovasjoner og modernisering, den 2. verdenskrigs virkninger m. v. Alt dette har jo bidratt til demografiske og kulturelle forandringer. Oppfatningen av at et kompakt, brutalt norsk maktapparat stod overfor en like kompakt, samisk (og kvensk) maktesløshet, brukes bekvemt som en lettvint forklaringsmodell og som et politisk argumentasjonspotensial. Dette framstilles som en fullstendig skildring av forholdene «slik de virkelig var», og enhver innvending mot denne snevre framstillinga blir stemplet som forsvar for handlinger forankret i innsiktsløs norsk nasjonalisme.

Personlig har jeg av samiske autoriteter (?) arrogant og nedlatende blitt stemplet både som «en geriatrisk kasus», «nokså analfabet», «en sjel i forfall», «samehater», en «trussel mot samisk sjølfølelse» og dyrker av Kipling og vestlig imperialisme, bare fordi jeg har etterlyst større bredde og dybde i analysen av fornorskningsprosessen. Det eneste jeg f.eks. har lært av Kipling er å tåle at mine «ord forvrenges i demagogers munn». Det må man ellers gjøre om man ønsker å delta i samedebatten. Her opereres det ofte med konstruerte «prosamiske» og «antisamiske» fronter med diffuse, usynlige grenselinjer. Dette gir store spillerom både for Erasmus Montanus-er (Bávtte-Rásttožat) og Stutum-er.

Realismen i de mest ytterliggående fordums politikere og embetsmenns drømmer vurderes sjelden, og dermed overvurderer man den rollen disse drømmene fikk under det kulturelle og sosiale hamskiftet vi har hatt de siste generasjonene.  Da overser man også at den formelle fornorskningspolitikken i stor grad kan anses som et mislykket, dødfødt prosjekt, i alle fall i kjerneområdene hvor samene var i desidert flertall.

Lydolf Lind Meløy er utvilsomt inne på noe når han i boka «Internatliv i Finnmark» undrer seg over «at politikarane har trudd at ein så lettvint kunne hoppe over morsmålet og skape eit nytt språkmiljø med 12-14 uker skole i året for kvart barn i sju år».  De overså her viktige elementer i folks dagligliv og de virkninger disse hadde. Når fornorskningspolitikken var «vellykket» i de såkalte «overgangsdistrikene», skyldtes dette bare delvis politiske og administrative målsettinger og tiltak. De interne sosiale mekanismene i det flerkulturelle og flerspråklige folkelivet hadde avgjort større betydning. I miljøer der både to og tre språk levde side om side hadde norsk høyest status. Ikke fordi lærerne på skolen ga barna en smekk over fingrene når de snakket samisk (sjøl om det nok forekom), heller ikke fordi et språkpoliti stod klart for å pågripe folk som brukte morsmålet. Det gjentas jo, gjentas og gjentas, at å snakke samisk var forbudt. Dette skaper forestillinger om at folk levde i en konstant redsel for å bli pågrepet og straffeforfulgt om de brukte morsmålet.

Materiell armod og sosial nød spilte avgjort en større rolle enn alskens instrukser og bestemmelser. Folk var mer opptatte av å forbedre sine materielle levekår enn av etnisk og kulturell identitet og synlighet. Å være av samisk eller kvensk/finsk ætt var nokså selvfølgelig, mat, klær, gode boforhold og økonomisk trygghet var ikke det. Derfor er det uhyre overflatisk ensidig å betrakte samers og kveners streben etter å beherske storsamfunnets krav utelukkende som utslag av forakt og skam overfor sitt eget. Denne streben hadde i stor grad sin rot i behov og ønsker om å kunne benytte de muligheter og tilbud storsamfunnet bød på når det gjaldt utdanning, opparbeiding av spesiell yrkeskompetanse og sikring av levebrødet. Folk på stadig jakt etter muligheter for forbedring av levekårene, griper ofte til det mest nærliggende. Dette antar jeg også var hovedelementet i våre samiske (og kvenske) forfedres overlevelsesstrategi. Kunnskaper i norsk var for svært mange nøkkelen for å låse opp stengte dører til et bedre materielt liv og høyere sosial status. Det var nødvendig å skaffe seg dem, og de fleste foreldre var livredde for at barna ikke skulle lære å beherske det viktigste redskapet for å klare livet i storsamfunnet, nemlig å kunne norsk.

Uvitenhet om tospråklighetens fortrinn fikk folk til å tro at fylte man barn  med kunnskaper i samisk/finsk, ble det mindre plass til norskkunnskaper. At noen tenkte slik, fikk jeg bekreftet i en samtale med et eldre menneske som startet livet med finsk som 1. språk hjemme og deretter lærte en del samisk og norsk i det trespråklige oppvekstmiljøet. Han fikk finpusset norsken på skolen der Per Fokstad var en eminent lærer, som nitidig drillet elevene i det norske språkets finesser. Norsk ble i løpet av livet den nevnte eldres hovedspråk. Han hadde et åpent blikk for de fleste elementer som formet hans liv og folkelivet generelt, dessuten var han blottet for  behov eller trang til angstbitersk å fordømme- eller stigmatisere andre. En gang vi snakket om verdien av å kunne flere språk, sa han: “Jo det er godt å kunne flere språk. Men du vet, man blir så dårlig i norsk av det.” Dette skal man ikke blåse av, det var sannsynligvis en gjengs grasrotholdning i blandete språkmiljøer.

Fornorskningsprosessen framstilles ofte ensidig som et resultat av tvang, forbud, trakassering, latterliggjøring, rasisme, nedvurdering og manglende respekt for tradisjonelle verdier og rettigheter. Her er jeg ikke sikker på at de som fører an ideologisk og politisk har rett, i alle fall ikke fullstendig rett.

Jeg finner støtte for denne tvilen gjennom egne erfaringer og observasjoner, og gjennom den innfallsvinkelen Anton Hoëm presenterte da han deltok på et seminar i Kautokeino i 1971. Med forbehold om at jeg misforstod Hoëm og at husker feil, mener jeg at han på en måte satte fornorskningsprosessen i en tilbud-ettersprørselkontekst. Dette inntrykket har senere blitt forsterket av å lese Hoëms arbeider.

Anton Hoëm brukte på det nevnte seminaret et bilde fra Bibelen. I Lukas 4 fortelles det at djevelen tok Jesus med på et berg og “viste han all verdens riker i et øieblikk”, pekte på det de så, og sa: “Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet (…) Vil du nu falle ned og tilbede meg, da skal det alt sammen være ditt.” (Et samepolitisk poeng her: Biro-dáža brukte snedige knep for å få samene til å tilpasse seg storsamfunnet og til å lære norsk!)

Det Hoëm antydet, har trolig vært en sterkere  drivkraft i fornorskningen enn tvang, lovverk og undertrykkelse. Kunnskaper i norsk ga tilgang til flere materielle og sosiale goder enn bare å kunne samisk. Dette erfarte samer utenom de tryggeste og økonomisk mest sikre reindriftsmiljøene daglig. Det hadde mange i generasjoner erfart. Bumannsnordmannen og kvenen erfarte også det samme. Grasrotfolk hadde yrkesutøvere med faglig utdannelse og et sikkert levebrød som forbilder og tenkte: “Man kommer ingen vei uten utdannelse.” Om noen år vil de fleste i Norge føle seg ganske akterutseilte uten kunnskaper i engelsk,  men det norske språket er så godt innarbeidet innenlandsk på alle nivåer i samfunnslivet at det likevel ikke er truet. Det var ikke samisk da nyskapninger og det moderne livet fortrengte tradisjonell yrkestilpasning og tradisjonelle  næringer og livsformer.  I tillegg har vi i dag større innsikt i flerspråklighet enn tidligere generasjoner hadde.

Jeg tror det er viktigere å forstå godtfolks oppfatninger og hverdagslivserfaringer som drivkraft i utviklinga, enn å analysere historiens gang med skjematisk moralisme. Både samisk og kvensk/finsk kulturbevissthet og kulturarbeid vil tjene på det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse