Annonse
Vestlandslæreren Johannes Haaheim var en av flere lærere som - i strid med gjeldende regler - aksepterte at samiske elever i hvert fall i begrenset grad, fikk bruke sitt morsmål i skolen. Foto fra Sør-Varanger museum og NRK

Fornorsking og norskundervisning - to forskjellige ting

... lærere som opptrådte med forbausende selvstendighet i forhold til strenge instrukser som langt på vei forbød elevene å snakke sine morsmål i skolen.

Barna maa få forståelse av det de hører og ser på skolen, ellers vil de bli en slags papegøyer som plaprer op en del uten at forstaa det.

Dette skrev vestlandslæreren  Johannes Haaheim i Norsk skoletidende i 1896. Det viser at denne ivrige fornorskingstilhengeren, i strid med gjeldende regler aksepterte at ungene i hvert fall i begrenset grad, fikk bruke sitt morsmål i skolen.

I myndighetenes årvisse rapportering om skoleverkets stilling ble begrepene fornorsking og opplæring i norsk språk ofte forvekslet. Så når skoledirektøren skrev at “fornorskningen hadde staaet i stampe”, så var nok dette uttrykk for misnøye med utbyttet av norskundervisninga.

I et intensivert fornorskingsarbeid fra 1880-tallet var Tromsø seminar (lærerskole) tillagt en nøkkelrolle. Seminaristene kunne søke om friplass, dersom de i tillegg til det ordinære læringsprogrammet fulgte undervisning i samisk eller kvensk og dessuten bandt seg til å arbeide fem år i et såkalt overgangsdistrikt, dvs områder med samisk eller kvensk befolkning.

Lærere i overgangsdistriktene som kunne dokumentere framgang i norsk hos sine elever, søkte dessuten gjerne om lønnstillegg fra Finnefondet, et fond som var blitt opprettet for å stimulere fornorskningsarbeidet. Ordet overgangsdistrikt er jo i seg selv en god illustrasjon på fornorskingspolitikkens ambisjoner. Samisk og kvensk ble da også omtalt som fræmmede sprog.

En av de best kjente lærerne utdannet på friplass var den samiske lederskikkelsen Isak Saba. Han var en forkjemper for samisk språk i skolen og en talsmann for samiske interesser i sin alminnelighet. Likevel søkte han, i likhet med flere andre samiske lærere, om lønnstillegg fra Finnefondet. I sin søknad i 1899 skrev han: “Undertegnede lærer i Lebesby skolekommune ansøger om at erholde et bidrag af Finnefondet for Skoleaaret 1899-1900 at have undervist finnebørn i norsk i Landersfjord, Ifjord og Storfjord Kredse. Kredsene har bare finnebørn, ligesom ogsaa andre skoleforhold hører til de tristeste i Finmarken. Derfor saa jeg gjerne at jeg fik det almindelige beløb 60 kroner, i stedet for 45 kroner som jeg fik i fjor.”  Saba fikk innvilget søknaden og ble for øvrig tre år seinere i 1903 valgt inn som den første samen på Stortinget.

Helgelendingen Kristen Brygfjeld kom som nyutdannet lærer til Talvik 1881, og avsluttet sin yrkeskarriere som skoledirektør i Finnmark. Han markerte seg som en av de ivrigste og mest kompromissløse pådrivere i skolens fornorskningsarbeid. Likevel hevdet han på et møte i Vestfinmarkens lærerlag i 1905 at skulle læreren komme noen vei i en skole der barna “intet kjendskab hadde til norsk”, så måtte han kunne litt av ”børnenes talesprog.”

Tretti år etter sitt innlegg i Norsk Skoletidende hevdet friplasseleven Johannes Haaheim  at det måtte være et visst innslag av morsmålet når en underviste samiske og finske elever i norsk, “Thi det nytter ikke at undervise  hvis man ikke også samtidig med de fremmede nationers sprog, (dvs samisk og kvensk) forvisser sig om at de gjennemgaaede lekser er oppfattet og forstaaet af børnene.”

Haaheim mente at “en lærer i et blandet sprogdistrikt, maa kunde det sprog som barna bruger i hjemmet, saa han kan bruge det som hjelpesprog i de første år. Thi barna må faa forstaaelse av det de hører og ser på skolen, ellers vil de bli en slags papegøyer som plaprer op en del  uten at forstå det”.  Dette hevdet altså Haaheim femti år etter at myndighetene fra slutten av 1800-tallet hadde strammet inn fornorskningsarbeidet ytterligere.

For ytterligere å intensivere fornorskningsarbeidet, vedtok Stortinget i 1904 å oppheve friplassordninga og dermed gjøre slutt på all undervisning i samisk og kvensk på Tromsø lærerskole.(endret navn fra seminar til lærerskole i 1903.)

Vi har her trukket fram lærere som opptrådte med forbausende selvstendighet i forhold til strenge instrukser som langt på vei forbød elevene å snakke sine morsmål i skolen.  Og det var til tross for at de som friplasselever på Seminaret hadde forpliktet seg til å prioritere undervisning i norsk.

Det overordnede siktemålet med fornorskingspolitikken var kulturell og nasjonal enhet.  Fornorsking ble sett på som et vilkår for at samer og kvener skulle identifisere seg med den norske nasjonalstaten. Ideelt skulle alle innbyggerne dele en felles kultur. Fellesskap i språk, kultur og seder kjennetegnet nasjonalstaten. I hvor stor grad norske myndigheter gjennom ei ressurskrevende friplassordning bidro til å utvikle et slikt fellesskap, er det derimot vanskelig å ha noen bastant mening om.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse