Annonse
Kong Harald har på vegne av staten beklager overgrepene mot samene. Her møter kongeparet samer i Masi under sin signingsferd i 1992. Foto: NTB Scanpix.

Fornorskningspolitikk til kaffen?

Lærerutdanningen i Tromsø spilte en sentral rolle i fornorskningen av samene. Det er en historie som ikke kan pyntes på eller gjemmes vekk, skriver professor Jens-Ivar Nergård.

Politisk bajaseri rundt Sametinget bidrar til fordommer og seiglivet rasisme som daglig serveres anonymt i medier og ikke sjelden i full påkledning i avisene.

Lærerutdanningen i Tromsø markerte 12. februar sitt 190-årsjubileum og la vekt på å være den første i Norge. Hvorfor kom utdanningen først i nord og hvor stolte kan vi tillate oss å være?

Kongen beklaget ved åpningen av Sametinget i 1996 overgrepene fornorskningspolitikken hadde påført det samiske folk. Beklagelsen gjaldt en av skamplettene i norsk historie: Særlig i hundreårsperioden mellom 1850 og 1959 forsøkte myndighetene ikke bare å gjøre samiske og kvenske samfunn norske. De gjorde det på et respektløst grunnlag og uten forståelse for de verdiene de ødela. Kirka og skolen var de sentrale institusjonene i denne politikken. Samisk og kvensk språk ble forbudt i skolene. Internatskolene som skulle være det endelige bidraget i fornorskningsarbeidet kom fra 1905. Det første ble bygget i Neiden der de fleste innbyggerne var samisk- og finsktalende.

Den første lærerutdanningen i Norge som ble opprettet på Trondenes i 1826 og flyttet til Tromsø 1848, fikk en sentral plass i fornorskningspolitikken. Utdanningens oppgave var å forsyne skolene med lærere som gjennomførte politikken. I dag vet vi at prosjektet nådde mange av sine mål.  Fornorskningen ble offisielt avsluttet i 1959 da det igjen ble lov å bruke samisk i skolene. Med språkene forsvant bærebjelken i samisk og finsk tradisjon i mange bygder. Politikken fikk avgjørende betydning i nordnorsk kultur- og identitetshistorie.  Fornorskningen fortsatte etter at den offisielt var avsluttet i et samspill mellom modernisering og sentralisering, fraflytting og industrialisering og minst gjennom kulturell selvjustis frembragt av den skam den hadde tilført samisk og kvensk selvforståelse.

Gjenreisningsarbeidet har vært vanskelig. Fra 1970-tallet kom de samiske institusjonene: Nordisk samisk institutt i 1973, Sametinget og Samisk høgskole i 1989. Dessverre stod omfanget ikke i stil med behovene. Rekken var endeløs. De områdene fornorskningen hadde skadet mest ble prioritert. Arbeidet med nordsamisk språk har vært formidabel. For lule- og sørsamisk er det kritisk. Rehabiliteringsarbeidet har vært økonomisk sulteforet og viktige oppgaver står urørte. Politisk uvitenhet belaster gjenoppbyggingen unødig. Stadige trusler om nedlegging av institusjoner driver dugnaden i feil retning. Politisk bajaseri rundt Sametinget bidrar til fordommer og seiglivet rasisme som daglig serveres anonymt i medier og ikke sjelden i full påkledning i avisene.

Hva har denne historien med lærerutdanningen i Tromsø å gjøre? Ikke rent lite. Eivind Bråstad Jensens ga i 2015 ut boka: «Tromsøseminarister. I møte med en flerkulturell landsdel.» Den presenterer «friplasselevene» som ble lærere i Finnmark og Nord-Troms. Boka griper rett inn i lærerutdanningens fornorskningsinnsats, men er mest opptatt av «seminaristene» som samfunnsbyggere i rollene som «politikere, skribenter, forretningsdrivende og kulturarbeidere».

Som historie om friplasselevenes liv og levnet forsvarer boken sin plass, men som forskningsbidrag om lærerutdanningens fornorskningsarbeid kommer den ikke mål. Viktige sider ved denne innsatsen dukker opp i boka, men de er analytisk nokså nakne. Et helthetlig bilde av lærerutdanningens fornorskningsarbeid gir boka ikke. Fremstillingen har en rapsodisk og anekdotisk form og mangler et forskningskritisk grep. Frykten for å støte lærerutdanningen virker påfallende. Det bidrar uvilkårlig til å tåkelegge viktige sider ved historien boka forteller. Et godt eksempel er redegjørelsen for fornorskningsarbeidets bakgrunn og overordnede mål:

Det var «behovet for misjonering og opplysningsarbeidet blant samefolket» som førte til opprettingen av Seminaret på Trondenes i 1826. Dette poenget presenteres også på UiT sin hjemmeside 14. februar i år. Spørsmålet er: Hvem sine «behov» har boka i tankene? Begrepet «opplysningsarbeid» brukes uten reservasjon. Det er helt klart at Nord-Norge i 1826 trengte både lærerutdanning og skoler, men de samiske og finske bygdene fikk ikke det de trengte. De fikk skoler som manglet respekt for dem og utdanning som skjøv barn og familier i en kulturell avgrunn. Politikken gjør ordet «opplysningsarbeid» høyst upassende i dag. Det er fornorskningens språk som vanærer samiske utdanningsinstitusjoners forsøk på å rydde etter den skruppelløse politikken språket tilhørte. «Opplysningsarbeid» er en språklig dekkmanøver for fatale overgrep som også hefter ved lærerutdanningen i Tromsø – enten vi liker det eller ikke.

De sentrale aktørene i boken, «friplasselevene» og en knippe andre, får sine levnetsbeskrivelser, men boka overdriver bidragene de ga ,og underdriver deres bidrag til kulturelle overgrep. Boka gir ingen nærbilder av konfrontasjonene mellom skolefolk og folk. Hvordan fornorskningsarbeidet gikk for seg i skolene er den ikke særlig opptatt av.

Boka svinger seg uanstrengt mellom skoleprotokoller og storpolitikk i en doserende stil. Når den i sluttkapitlet tar for seg Isak Saba og Per Fokstad, undrer forfatteren seg over at lærerutdanningen («Seminaret»),som «skulle være spydspiss i fornorskningsarbeidet», var institusjonen som utdannet de mest toneangivende samepolitiske aktører. Konklusjonen er: «Tromsø Seminar bidro derfor utvilsomt til å underbygge og gi ammunisjon til ei samisk bevisstgjøring og til å inspirere til samepolitisk engasjement». Saba var den første samiske stortingsrepresentanten og Fokstad oppsøkte det internasjonale filosofimiljøet. Er det ikke like sannsynlig at deres idéutvikling og innsats kom på tross av, og ikke på grunn av, erfaringer fra Seminaret? Svaret er ikke opplagt. Tilbakeblikket på seminartiden måtte fortone seg underlig for begge.

Spørsmålet om hva «seminaristene» bidro til i skolene gjenstår. Det vi vet sikkert er at folk i mange av de samfunn de virket i snakker norsk i dag. Hverken Seminaret eller lærerne bærer det hele og fulle ansvaret for det, men temaet hadde fortjent oppmerksomhet i boka.

Honnøren bør ikke komme først når historien om lærerutdanningens bidrag til fornorskningen fortelles. Er det ikke etter snart 200 år på tide å beklage i stedet for å pynte på historien ved stadig nye jubileer? 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse