Annonse
FORNORSKING: Helt fram til 1960-tallet var fornorskningen av samene en del av lærernes pålagte mål. Bildet er fra en internatskole for flyttsamebarn i Karasjok, januar 1950. Foto: NTB Scanpix

Fornorskningen var et sjeleran

For de som har opplevd fornorskningspolitikkens konsekvenser på kroppen og sjelen gjennom flere generasjoner, kan ingenting nyansere bort dette sjeleranet.

Min mors opplevelser gir ansikt til de mange som fikk lide under fornorskningspolitikken

Så fint at dine barn snakker samisk!” Dette har jeg hørt mange ganger opp gjennom de siste årene. Jeg er mor til to døtre som har lært samisk hjemme, i barnehagen og på skolen. Språket er en naturlig del av deres hverdag og de tar på seg kofta med stolthet. Kommentaren over er en svært hyggelig kommentar, men hva ligger bak den? Hvor ofte får foreldre med norsk som hjemmespråk denne type kommentarer? Hvis vi ser bort fra debatten om samisk språk i Tromsø kommune i 2011, viser den positive siden av kommentaren at det de siste 30-40 år er blitt større aksept for samisk språk og kultur og man som forelder med stolthet kan lære sine barn samisk. Hva er så kommentarens klangbunn? Et svar finner vi i 1950-tallets Finnmark. En liten jente går i land av lokalbåten. Hun har enda tre kilometer å gå før hun kommer hjem. Hun er sjeleglad når hun ser huset til naboen. Snart hjemme. ”Æ trakk et lettelsens sukk da æ endelig kunne gå opp trappa hjemme”. Jenta er min mor. Hun kommer hjem på sommerferie fra internatet i Børselv. Hun var et av de mange barna som ble sendt på internat da hun begynte på skolen som 7-åring. Hun bodde i ei bygd på østsida av Porsangerfjorden. Det var fem mil til Børselv, der skolen og internatet var. Hun var hjemme TRE ganger i året. Hun kunne ikke norsk da hun begynte på skolen, lærerne snakket ikke samisk, hennes morsmål.

Min mors opplevelser gir ansikt til de mange som fikk lide under fornorskningspolitikken, slik også vist i flere oppslag på NRK Sápmi og Ođđasat sist uke. I Porsanger mistet ikke nødvendigvis min mors generasjon det samiske muntlige språket. Det gjorde vi, generasjonen etter. Min mor snakket norsk med meg. Det jeg lærte av samisk som barn, lærte jeg av mine besteforeldre. Da jeg skulle begynne på skolen, flyttet vi til kommunesenteret Lakselv. Min mor ville mitt beste, og ville ikke at jeg skulle gå gjennom det samme som hun. Så skyggesiden av kommentaren jeg åpnet dette innlegget med er fornorskningspolitikken – språkoverføringen er ikke resultat av en ubrutt tradisjon. Den tradisjonen ble forsøkt tilintetgjort av norske myndigheter. Det at mine barn i dag snakker samiske er et resultat av mine personlige valg; jeg valgte å ta tilbake språket. Dette valget har kostet arbeid, og et studielån. Gevinsten kan ikke beskrives kun med ord, den er større enn det. En del av gevinsten er at samisk i dag er mitt arbeidsspråk.

Fornorskningspolitikken har vært debattert i flere innlegg i Nordlys den siste måneden. I flere innlegg tar professor Jens Ivar Nergård til orde for et større fokus på fornorskningspolitikkens ofre, (Nordnorsk debatt 4/3, 11/4, 15/4, 22/4). Det samme gjør førsteamanuensis Ánde Somby (NRK Sápmi 19/4). Nergård etterlyser også en sannhetskommisjon om norsk kolonihistorie i Sápmi, med referanse til den canadiske sannhetskommisjonen som kom med sin rapport i 2015, der vel hundre års internatskoledrift for minoritetsbarn er gjennomgått (http://nordnorskdebatt.no/article/historiefortelling-pa-tomgang). Forskere, og andre, som kjenner samisk historie og samfunnsliv, og som følger med på hva som skjer i urfolksverdenen, skjønner koplingen til den canadiske rapporten. Den samiske avisa Ávvir sin leder 22.april 2016 refererer til sametingspresident Aili Keskitalo som forteller at Sametinget for et år siden tok dette opp med kommunalminister Jan Tore Sanner, men at ministeren ikke anser dette som noen aktuell sak. Lederens kommentar til dette er norske myndigheter selvfølgelig ikke vil ikke vil at denne forferdelige historien skal bli kjent i den norske offentligheten. Samiske institusjoner må da sjøl gjøre dette arbeidet og ta kostnadene som følger med.

Fornorskningspolitikken hadde ingenting positivt ved seg. Dens formål og gjennomføring var overgrep og diskriminering satt i system av den norske stat, med loven i hånd. Lidelsene og savnet til barna som måtte bo på internatene, foreldrene som ble fratatt barna sine, internatansatte, hele samfunn – dette var kjernen i fornorskningspolitikken. Jeg gråter for alle som opplevde tap av barn, språk, tilhørighet, barndom og selvfølelse. Jeg gleder meg med alle som likevel klarte seg, på tross av fornorskningspolitikken, ikke på grunn av den. For oss som har opplevd dens konsekvenser på kroppen og sjelen gjennom flere generasjoner, kan ingenting nyansere bort dette sjeleranet.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse