Annonse
Internasjonale evalueringer har gjentatte ganger påpekt at norsk forskning er altfor toppstyrt og derfor lite dristig og kreativ. Foto: Scanpix

Forskningsrådet og fremtiden

Norges Forskningsråd får for få impulser både ovenfra, nedenfra og utenfra, og bærer preg av dette, skriver Rolf Seljelid.

Det blir vel til at man velger èn fra gutteklubben grå, en som man kan stole på ikke lager oppstuss med nye idèer eller forstyrrer roen i geleddene.

Stillingen som direktør for Norges Forskningsråd (NFR) er nettopp lyst ledig. Nyansettelsen kan vise seg å bli svært viktig for Rådets funksjon, for norsk forskning, ja faktisk for Norges fremtid.

NFR er Regjeringens viktigste, nesten eneste reelle rådgiver i forskningspolitiske spørsmål, utpeker selv sine satsningsområder, bestemmer selv sine fremgangsmåter og bedømmer selv sine resultater og resultatene av den forskning som utføres i Rådets regi. Kombinasjonen av alt dette gir NFR en nærmest autonom stilling, og det er selvsagt ikke bra. Ordningen hadde vært OK hvis det fantes et «Regjerningens strategiske forskningsutvalg» med statsminister, finansminister, forskningsminister pluss et par meriterte medlemmer av forskersamfunnet, to møter per år (sånt fins i andre land) og hvis NFR dessuten holdt seg løpende orientert om norsk og internasjonal forskning. Ingen av delene fins eller foregår i dag. Rådet får derved for få impulser både ovenfra, nedenfra og utenfra, og bærer preg av dette. Det har vært sagt at Rådet nærmest betrakter seg som en uavhengig institusjon med egne ambisjoner, snarere enn et redskap for norsk forskning. Internasjonale evalueringer har gjentatte ganger påpekt at norsk forskning er altfor toppstyrt og derfor lite dristig og kreativ.

Forskning faller i grove trekk i to hovedkategorier: grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskning dreier seg om vår forståelse av virkeligheten, fra det største til det minste, enten det er språk, fysiologi, nye stoffers virkning på celler, vev og organismer, matematikk, fysikk, kosmologi, historie. Den typiske fremragende grunnforskningsgruppe er liten, kanskje fire til seks personer, er tungt basert på en idè og på en entusiastisk utvikling av idèen, må ha stor frihet til å gå i de retninger som anses lovende, må ha langsiktighet, må ha tillit og aktiv støtte fra overordnede organer. For noen år siden intervjuet jeg en del Nobelprisvinnere med sikte på å finne ut hvordan man best kunne organisere grunnforskning. Alle sa omtrent det samme: Alt virkelig nytt kommer fra smågrupper, kameratgjenger som som har stor frihet.

Anvendt forskning er noe annet. Der dreier det seg om å finne løsninger på bestemte konkrete oppgaver, kan i betydelig grad være styrt, både når det gjelder målsetning og organisering, enhetene er ofte store, fra ti personer til flere hundre.

De to hovedtypene av forskning behøver ulik administrasjon og ledelse. Efter min og mange andres mening har dette ikke vært vellykket i Forskningsrådets regi, har hatt for mye preg av at styringsidéer fra anvendt forskning er blitt applisert på grunnforskningen, og at den anvendte forskningen i for liten grad har vært avledet av nasjonale strategier, har vært ufokusert og har ikke i tilstrekkelig grad adressert de virkelig store praktiske problemene i vårt samfunn.

Forskningsrådet har et budsjett på over åtte milliarder – som er en stor del av det som i det hele tatt bevilges til forskning i Norge – og har hundrevis av kontoransatte. Det er en svær, byråkratisk maskin som ruller avgårde og ikke er lett å dreie i en litt annen retning. Den nye direktøren får ikke noen enkel oppgave hvis ambisjonen går ut over det å la alt være som før. Han eller hun må være smidig, tålmodig og må ha stålvilje med hensyn på langsiktig mål. Og: Må vite hva forskning er. Det høres ut som en selvfølgelighet, men er det ikke. I mange år, over flere perioder har Rådet vært styrt av direktører uten personlig forskningserfaring, til og med uten erfaring fra opphold i utmerkede forskningsmiljøer. Det har atmosfæren og utviklingen hatt preg av: instrumentell, industri-aktig.

Nå er det blitt kjent at rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, har søkt. Ottersen har tidligere erfaring som forsker på topp internasjonalt nivå, i tillegg til mye annet, bl.a altså ledelse av Norges største universitet. Han burde være en utmerket kandidat, og kunne gi utsikt til en ny ære for NFR. Direktøren for det tilsvarende amerikanske forskningsråd har pleid å være en Nobelprisvinner. Det burde gi et signal til de som skal ansette den nye direktøren her hos oss.

Dessverre er jeg ikke svært optimistisk når det gjelder muligheten for at Ottersen eller én med tilsvarende kapasitet blir valgt. Det blir vel til at man velger èn fra gutteklubben grå, en som man kan stole på ikke lager oppstuss med nye idèer eller forstyrrer roen i geleddene.

Men det må være lov å drømme! En ny ledelse i Forskningsrådet, ikke ”ny” bare i betydningen ”neste”, men seg i betydningen frisk, ungdommelig, nyskapende, inspirerende, straks i gang med å utløse det store potensialet her til lands: kombinasjon av ekstraordinær pengebinge, begavet ungdom, hundrevis av Magnus Carlsener som går og venter på å finne en viktig livsoppgave, naturressurser som knapt noe annet land har maken til, tusenvis av gærne idéer som svirrer omkring, og en dugnadsårnd som slett ikke er død, bare besvimt.

La oss ta det med i aftenbønnen! Det kan ha stor betydning for Norges fremtid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse