Annonse
8.mai 1945 i hovedstaden. (Foto: Ukjent / Scanpix-arkiv)

Forsvar av friheten, forsvar for framtida

Frigjøringsdagen er ikke en dag vi offiserer tar lett på. Det bør ikke noen. Frihet og fred er ikke noe vi skal ta for gitt. Noen av oss. Og den kommer ikke av seg selv. Frihet koster, men forhåpentligvis ikke mer enn et solid militært forsvar. Dét har vi ikke råd til ikke å holde oss med!

I dag er det 75 år siden friheten ble vunnet etter fem år i ufrihet. Vi nordpå vet hvor nær vi har vært også i åra etter krigen – og vi tenker mer enn de fleste på hvor nær konflikt og ufred igjen kan være. Spenningen i Nordområdene tiltar. Vi kan også bli trukket inn i en stormaktskonflikt, også i våre egne nærområder.

Forsvar for fred

Vi som jobber i Forsvaret, og er tillitsvalgt av og for forsvarsansatte, er ikke først og fremst opptatt av krig. Vi er her for å forsvare freden. Og til det trenger vi et solid militært forsvar. Vi trenger sterk militærmakt, vi trenger styrket landstridsevne; flere soldater, mer våpen: Nye hærhelikoptre og stridsvogner, nytt rakettartilleri og mer luftvern; i Troms og Finnmark, og i Sør-Norge.

Vi ruster ikke opp for å gå i krigen. Vi styrker forsvaret for å forhindre krig. Et troverdig og tilstedeværende forsvar i nord bidrar til en krigsforebyggende terskel, til stabilitet og sikkerhet. Med sterkere nasjonal forsvarsevne – med større nasjonale styrker i nord – skaper vi en normaltilstand som bidrar til en troverdig allianse i vest og et tillitsfullt naboskap i øst.

Vi bygger vår sikkerhets- og forsvarspolitikk på NATO-medlemskapet og forventet alliert forsterkning. Det skal vi fortsatt gjøre, men ikke la dét bli en sovepute. For stor avhengighet av en mulig alliert unnsetning, og for liten evne til selv å forsvare oss, kan ikke gi oss god søvn. For det kan også bli et mareritt.

Vi kan sikre oss bedre nattesøvn uten for store doser allierte styrker på våre breddegrader. Alt med måte. Uten en god balanse kan bivirkninger oppstå. Det kan best unngås med investering i større mengder nasjonal forsvarsevne. Det koster en del, men smaker godt – og virker vel.

Forsvar på land

Vi som har bakgrunn fra Forsvaret i nord vet godt hvordan hele Forsvaret, i alle domener, må virke sammen. Et militært mantra er at Forsvaret må være balansert. Politisk retorikk forfekter det samme. Ja, Forsvaret må være balansert – på flere måter: Mellom oppgaver og budsjetter, mellom mennesker og materiell, og mellom forsvarsgrener og domener.

Når Forsvaret i dag er domene-ubalansert, skyldes det mest av alt at Hæren er for liten, både reelt og relativt sett. En hær med under én brigade er for liten selv for en småstat, og særlig for en nordområdestat. En hær som er for liten i forhold til luft- og sjøstridskreftene skaper en funksjonell ubalanse innad Forsvaret. Kampfly og fregatter er bra – og helt nødvendig, og vi trenger flere fartøyer. Men det må ikke glemmes at luftforsvar og marine til sjuende og sist er til for å støtte landstyrkene. Og de må bli større for at de tunge investeringene i fly og fartøyer skal gi mening.

Landstyrkene generelt, og Hæren spesielt, er i uforsvarlig stor grad bygd ned etter den kalde krigen. Det gjelder framfor alt volumet, som er blitt alt for lavt. Det innebærer at Hæren har for liten utholdenhet. For lav oppsettingsgrad fører til lavere reaksjonsevne. Svaret er sammensatt, men forholdsvis enkelt: Hæren må styrkes, først og fremst med mer personell, og med mer materiell.

I nord betyr det særlig den komplettering av Brigade Nord som regjeringa prisverdig har foreslått, inklusive opprettelsen av en fjerde manøverbataljon; det innebærer en snarlig og helt nødvendig erstatning av de gamle Bell-helikoptrene; rask håndtering av Hærens rekkeviddeutfordring med anskaffelse av rakettartilleri; og at den anskaffelse av nye stridsvogner som Stortinget allerede har vedtatt snarest blir gjennomført. Styrkinga inkluderer ikke minst også den vedtatte og pågående oppbygging av Finnmark landforsvar, med Porsanger bataljon.

Forsvar på Stortinget

Vi som jobber opp mot Stortinget kjenner dilemmaene. Det er kamp om ressursene, det er press fra interessegrupper; det er tautrekking i komiteene – og det må inngås kompromisser for å oppnå flertall. Sånn er det, sånn vil det være – og sånn må det være i et demokrati, og i en parlamentarisk situasjon med en mindretallsregjering.

Kompromisser er en kunst, og kan være en farlig ferd. Er det noe Norge bør ha lært av egen og andres historie, så er det at rikets sikkerhet og innbyggernes trygghet er noe vi ikke kompromisser på! Og er ikke dét forstått langs benkeradene på Løvebakken, så får vi her fra nord – i slutta rekker – fortelle dem det! Vi aksepterer ikke kompromisser, nye forlik, som skaper fortsatt usikkerhet fordi Forsvaret ikke prioriteres høyt nok. Som eksemplifisert med den aldeles uvettige beslutninga om å redusere Hærens helikopterkapasitet. Nå: Tre gamle maskiner på Bardufoss. Senere: Hvem vet?

I koronakrisens uoversiktlige farvann: Har vi råd til å prioritere økte bevilgninger til et styrket militært forsvar? Med vår blodferske erfaring med at en dypt alvorlig samfunnskrise kan oppstå nærmest over natta: Har vi råd til å la være å styrke den nasjonale – militære og sivile – beredskapen?

Vil vi noen gang ta lærdommen fra 9. april inn over oss, slik etterkrigsgenerasjonen gjorde? Den tok ansvar, og bygde opp et sterkt forsvar – som vår generasjon så har bygd ned. Vil vi noen gang egentlig vite å verdsette hva 8. mai betød for de før oss? De, og ikke minst her nord, opplevde hva frihet – og frigjøring – er, og hva det krever. Vi har lest om det. La oss slippe å oppleve det!

Regjeringa har lagt fram forslag til ny langtidsplan. «Vilje til beredskap – evne til forsvar» heter den. Det er en sabla god tittel. Men er den troverdig? Har denne regjeringa vist vilje til å styrke vår nasjonale beredskap? Har den skapt tilstrekkelig forsvarsevne? Nei, den har ikke det, og det har heller ikke Stortinget. Ennå.

Oppbygginga av Forsvaret er langt på etterskudd i forhold til behovet: Behovet for å styrke den nasjonale forsvarsevnen, bygge en troverdig krigsforebyggende terskel. Men det er ikke for sent å ta tak. Stortingets utenriks- og forsvarskomité behandler nå langtidsplanen. Vi forventer at komiteen tar tak, og at Stortinget øker de økonomiske rammene, og framskynder nødvendig personellstyrking og materiellanskaffelser.

Norges offisers- og spesialistforbund organiserer militært tilsatte i forsvarssektoren. Våre medlemmer har støvlene på, og vet hvor de gnager – fordi de er for små. Vi har klare oppfatninger om hvor det må tas tak, hvor Stortinget må ta ansvar for vårt forsvar og vår frihet. I to nye NOF-notater redegjør vi for de største manglene, for henholdsvis nasjonal landmakt og sjømakt, og peker på nødvendige prioriteringer. Det er ikke veldig vanskelig å se hva som må til. Det er derimot utfordrende å samle tilstrekkelig støtte på Stortinget. Men det er ikke umulig. Og det er helt nødvendig.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse