Annonse
MEDIENE OG METOO: Pressens eget regelverk har som funksjon at mennesker som har opplevd massiv medieomtale, skal få lov til å ytre seg, skriver politisk redaktør Skjalg Fjellheim (bildet) Foto: Torgrim Rath Olsen/Nordlys

Å forsvare retten til å ta til motmæle mot pressen, er ikke det samme som å godta maktmisbruk

Pressens egen debatt om dekningen av metoo, viser behovet for prinsipiell rolleforståelse i mediene.

De siste ukenes debatt om mediene og metoo har avdekket at ikke alle redaktører og journalister ser det som prisverdig eller prinsipielt viktig, at mennesker vi har skrevet titusenvis av artikler om, skal få forsvare seg og fremføre sin kritikk av pressen. Eller snakke om sine erfaringer med å stå i en mediestorm.

Blant annet har den mye omtalte Svarte Natta-konferansen i Tromsø, og pressen som refererte fra intervjuet og samtalen med Trond Giske, blitt fremstilt som nyttige idioter for Giske, som har hjulpet Ap-politikeren med å skrive om historien, og at de dermed svikter også kvinnene/varslerne.

At de som målbærer dette, samtidig bekjenner seg til redaktørplakaten og Vær Varsom Plakaten, kan virke underlig.  Vårt eget regelverk har jo nettopp som sin funksjon at mennesker som har opplevd massiv medieomtale, skal få lov til å ytre seg. Eller at mennesker som har begått overtramp skal ha mulighet til å ta til motmæle. Det er en misforståelse at de som forsvarer denne retten, samtidig legitimer maktmisbruk.

På Svarte Natta-konferansen sammenliknet den svenske journalisten Lina Makboul den svenske metoo-bevegelsen med en “religiøs sekt”. Etter at hun i SVT-programmet «Uppdrag Gransking» lot varslernes historier bli gjenstand for kildekritikk, opplevde hun å bli fryst ut av egne journalist-kolleger i Sverige.

Vi bør være på vakt slik at vi i Norge ikke havner i det samme uføret. Men faresignalene er tydelige.  Å måtte tvinges til å være enten for eller imot, er polariseringens første premiss, og da finnes det ikke lengre noen nøytral posisjon. Grått skal ikke finnes. Ikke både/og heller. Bare sort og hvitt.

Dit må vi ikke gå i Norge. Det vi i pressen må holde fast ved, er vårt eget etiske regelverk som regulerer både vårt forhold til ytringsfriheten, og på samme tid pressens plikt til å rette et kritisk søkelys på seg selv.

Dette må ikke forveksles med å ta stilling i for eksempel Giske-saken, slik presseveteranen Arne O. Holm pekte på i sitt foredrag under Norsk Redaktørforenings høstmøte nylig.

Holm la vekt på at det er forvirrende når pressens egne folk utfordrer vårt faglig funderte fellesskap, som er nedfelt i Vær Varsom Plakaten, med anklager om at pressefolk deltar i kupp for å løfte Giske tilbake til politikken, og når dette skjer ved hjelp av ord som er egnet til å trekke vår uavhengighet i tvil.

Heldigvis har de tre norske presseorganisasjonene slått utvetydig fast at det er en selvfølge at mennesker som pressen rapporterer om, skal få anledning til å fremføre sin kritikk. Prinsippet om at alle skal få lov til å fremføre sin mening, også kritikk av pressen, er en grunnstein i vårt demokrati.

Vi har standarder, både moralsk og juridisk, for hvordan folk som har gjort uakseptable handlinger, skal behandles.  Det gjelder, hvor smertelig det enn måtte være, også mennesker som har brukt assymetrisk makt til å ta seg til rette.

Å bygge opp under krav som handler om å gi slipp på liberale kjerneverdier, kan gi heltestatus i ekkokamrene, med tusenvis av «likes» i de sosiale mediene.  I understrømmene blant disse ropene finner vi også veien rett inn i den svenske «åsiktskorridoren». Det er dit vi ikke må komme.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse