Annonse

Hva slags Forsvar skal Norge ha?

Situasjonen ved Storskog viser at forholdet mellom Norge og Russland er asymmetrisk. Utfordringen er at man vanskelig kan ringe NATO for å be om hjelp til å stoppe en flyktningestrøm, skriver Tor Arne Morskogen

Storskog-grensen er svak og kan enkelt settes under press med virkemidler som ikke er tradisjonelle militære virkemidler.

Nordlys har i det siste fulgt opp utviklingen i Forsvaret med tanke på hvordan man innretter dette for å ivareta samt sikre norske verdier og interesser i møtet med omverdenen.

Debattene om dette er viktige siden utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk sjelden settes aktivt på dagsorden i dette landet. Utviklingen har snudd etter konflikten i Ukraina. Men det er et gjennomgående trekk i Norsk offentlighet at man i liten grad er interessert i å drøfte fundamentene for politikken uten at det er en tilnærmet akutt situasjon som aktualiserer fagfeltet.

Debatten går langs to akser samtidig.

Den første debatten er hva som kjennetegner den tiden vi er inne i: innenfor statsvitenskapen handler det om hvilket teoretisk grunnfundament som har størst forklaringskraft på samhandlingen i det internasjonale systemet. Er det realpolitikken eller den mer utviklingsoptimistiske liberale skolen som best forklarer verden?

Den andre debatten handler om hvordan Norge – som grensestat til et land som tilsidesetter internasjonal lov – skal forholde seg til sine sikkerhetspolitiske utfordringer. Under dette er det flere langsgående meningsutvekslinger. Spørsmål om Norges konfigurering av forsvaret, bevilgninger til forsvaret, hvilke konsekvenser anskaffelser osv har i Forsvarets utforming og dimensjonering. I den siste er det også en åpenlys geografisk dimensjon.

Utfordringen med den første debatten er at man i realiteten legger til grunn at verden utenfor oss har hatt samme verdisett og analysert verden på samme måte som oss siden avslutningen av den kalde krigen. Problemet er at verden utenfor Europa har aldri forlatt realpolitikken. Russland, Kina og USA har alle ført politikk i tråd med et annet normsett enn det Europa har lagt til grunn. Så når disse landene nå oppnår en større relativ makt pga USA sitt fall i det globale makthierarkiet, representerer ikke dette noe annet enn forventet adferd. Posisjoner i systemet er «up for grabs» da mobiliserer de statene som kan inn i disse posisjonene.

Spørsmålet er hvordan debattene henger sammen for Norges del. Sentralt, som også Oddvar Nygård har fremhevet i en av sine kommentarer, ligger ideen om at Norge skal forsvares av NATO.  Dette hviler på en ide om at sikkerhetspolitikk kan investeres i et banklignende system. Ved kriser kan man så trekke ut den «sikkerhetspolitiske kapitalen» man trenger. Dette er i realiteten grunntanken med NATO – et system med alle for en og kollektiv sikkerhet. Utfordringen med krigføringen i Ukraina er at den utføres på en måte som umuliggjør et fast rammeverk rundt svaret: hva og hvem som er aktører er så uklart at militær gjengjeldelse er et lite hensiktsmessig virkemiddel. 

Situasjonen på Storskog er også en parallell til denne utviklingen – grensen er svak og kan enkelt settes under press med virkemidler som ikke er tradisjonelle militære virkemidler. Flere kilder brukte åpent begrepet «hybrid krigføring» om flyktningestrømmen vi opplevde tidligere. Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim legger til grunn at  FSB(tidligere KGB) har en rolle i å styre strømmene av migranter.  I den situasjonen blir det åpenlyst at forholdet mellom våre to land er asymmetrisk. Utfordringen er at man vanskelig kan ringe NATO for å be om hjelp til å stoppe en flyktningestrøm.

I lys av dette er det ikke unaturlig at politikere kappes om å mene at Forsvaret får for lite og bør styrkes – samtidig som de samme politikerne legger stramme føringer på hvordan Forsvaret skal disponere sine inntekter. Med den konsekvens at det er vanskelig å produsere større output for økte ressurser.

For Nord-Norge har vi sett denne utviklingen over tid, det er nok kun i Oslo dette er nye problemer. Forsvaret har over tid bygget ned i nord og med det sentralisert sin virksomhet. Forsvarsmateriell er kostbart, og tidligere erfaringer viser at investeringer i dyrt utstyr medfører rasjonalisering av basestrukturer for å frigjøre midler til å drifte det samme utstyret. Sist vi så dette var med nedleggelsen av Olavsvern som en følge av innkjøp av nye fregatter. Det er også besluttet sentralisering som følge av anskaffelsen av nye kampfly. Bodø legges ned og Norges kampflyflyflåte legges til Ørlandet. I det forrige forsvarsmilitære rådet som ble lagt frem ble det stikk motsatte foreslått.

I dagens situasjon er det viktig å ha en forståelse av at globale drivkrefter, grovt sett uforandret de siste 200 år, former systemet Norge er en del av. Dette systemet endres i forsvinnende liten grad. Det er derfor viktig å ha et forsvar som grunnsikkerhet, som avskrekker og bidrar til å sikre statens territorium og interesser. Så får norske politikere bestemme hva de mener er innenfor «norske interesser», for det er en helt annen utfordring å ivareta interesser enn å vokte territorium. Men de henger sammen via at man innenfor «interesser» har definert et sterkt og vitalt NATO som grunnstein i et forsvar som aldri har hatt som operativ målsetning å gjøre noe annet enn å holde ut inntil hjelpen ankommer.

Kronikken er løst basert på kapittel 8 i Jentoft, Nergård, Røvik(red.) Hvor går Nord-Norge, bind 3, Orkana Akademisk, 2013

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse