I virkelighetens Norge gir det ikke mening med landstridskrefter uten tidsriktige helikoptre og stridsvogner – og en beredskapsklar 2. bataljon, skriver Lars Sølvberg. Bildet viser soldater fra Telemark bataljon og 2. bataljon under under øvelse Joint Reindeer i Troms i mars i år. Foto: Ole-Sverre Haugli, Forsvaret

Forsvaret av Norge starter alltid i nord

Halvveis inne i den någjeldende planperioden for Forsvarets utvikling er utrolig nok verken størrelsen av eller slagkraften i landstridskreftene våre avklart; langtidsplanen fra 2016 og landmaktproposisjonen fra 2017 til tross. Det er særlig tre kritisk viktige kapasiteter som nå henger i lufta.

Forsvaret av en hvilken som helst bydel i Oslo starter verken på Røa eller Sinsen; det starter øst for Tana.

Senterpartiet og Sandra Borch er forbilledlig tydelige: Forsvaret må styrkes. Nå. Det har partiet og parlamentarikeren fortsatt å argumentere for også etter siste valg, mens andre, ikke minst et sentrumsparti på vei inn i en høyreregjering, synes å ha glemt valgtalene fra 2017.

Nordlys med Nordnorsk debatt er landets kanskje viktigste mediearena for en realistisk sikkerhets- og forsvarsdebatt. Viktig fordi avisa følger Forsvarets utvikling og bruker plass på tematikken. Realistisk fordi Nordlys på lederplass og debattantene med sine innlegg tar virkelighetsnærhet inn i en diskusjon som, sentrert rundt akademiske og politiske miljø i hovedstaden, ofte blir, nettopp: akademisk.

Spenningsfeltet Nord-Norge

Sandra Borch proklamerte ny forsvarskamp i Nordnorsk debatt nå senest 16. november. Einar Sørensen repliserte 22. november med en klok kommentar om det sikkerhetspolitiske tomrommet vi ubetenksomt har skapt i nord. Her er han på linje med blant andre Hedda Langemyr og Gjert Lage Dyndal i deres innlegg «Back to basic», om Nord-Norge i spenningsfeltet mellom stormaktene, 24. september. Ikke mindre viktig var Eldar Berlis analyse «To ord som endrer forsvarspolitikken» 12. november.

De belyser alle fundamentalt viktige nasjonale spørsmål, som er alt annet enn bare akademiske anliggender. De overordnede sikkerhetspolitiske resonnementene fra disse innleggene lar jeg ligge i denne omgang, og stuper heller rett inn til kjernen av det situasjonsbildet disse innleggene til sammen tegner: Det uforsvarlige fraværet av forsvarsevne i vår nordligste landsdel, som altså – og det kan ikke understrekes nok – grunnleggende, og nærmest tidløst, er et av de mest kritiske sikkerhetspolitiske spenningsfelt i vår del av verden.

Stabilt gjennom 70+ år, er nordområdene på vei til å bli labilt. Ikke minst på grunn av våre egne feilgrep. Dette er bakteppet vi må se for å forstå at Senterpartiets kamp for et sterkere forsvar er noe langt mer enn distrikter, helikoptre og stridsvogner. Strategisk styrking av Forsvaret generelt og landstridsevnen spesielt, er klok nasjonal politikk: Forsvaret av en hvilken som helst bydel i Oslo starter verken på Røa eller Sinsen; det starter øst for Tana.

Dessverre er det ikke i dag stortingsflertall for den opptrappingen Sandra Borch skisserer som ønskelig allerede i statsbudsjettet for 2019. Det budsjettet Stortinget skal vedta til uka vil knapt løfte prosentandelen av nasjonalproduktet vi bruker til å sikre oss i det hele tatt, og vil i verste fall ytterligere svekke landstridsevnen vår.

Landstridskrefter i lufta

Halvveis inne i den någjeldende planperioden for Forsvarets utvikling er utrolig nok verken størrelsen av eller slagkraften i landstridskreftene våre avklart; langtidsplanen fra 2016 og landmaktproposisjonen fra 2017 til tross. Det er særlig tre kritisk viktige kapasiteter som nå henger i lufta:

Helikoptre: Det er fortsatt ikke presentert en rasjonell løsning for helt nødvendig, dedikert og spesialisert – og nødvendigvis: militær – helikopterstøtte til Hæren. Hæroperasjoner uten taktisk helikopterstøtte er faglig sett fullstendig utenkelig. Det bør også forstås som politisk uforsvarlig. Helikopterstøtte handler ikke i denne omgang om å holde seg med store transporthelikoptre for større troppeforflytninger, men om kapasitet for en kompleks og bred portefølje av taktiske oppgaver som bare militære ‘utility’-helikoptre kan utføre.

2. bataljon: Det er fortsatt ikke avklart hva som skal gjøres med Brigade Nords 2. bataljon, som nå altså er én av våre tre manøverbataljoner. Mens vi overfor våre alliansepartnere har forpliktet oss til å stille én fullmekanisert brigade med fire kampavdelinger, har regjeringen – mot vektige innvendinger bl.a. fra Norges offisers- og spesialistforbund og alle ledende hærgeneraler – foreslått at 2. bataljon skal avvikles som aktiv, tilstedeværende beredskapsstyrke, slik den er i dag (og har vært siden andre verdenskrig). I stedet skal den gis såkalt mobiliseringsstatus, som innebærer at den ved behov må aktiveres fra lager; med alle operasjonelle og ikke minst politiske implikasjoner det vil forutsette og medføre. Dette vil åpenbart svekke nasjonens militære – og dermed politiske – reaksjonsevne og handlefrihet i en krise. I stedet for fire aktive manøverbataljoner, som alliansen forventer, reduserer vi altså i praksis fra tre til to.

Stridsvogner: Det er fortsatt ikke formalisert noen anskaffelse av nye stridsvogner, selv om et stortingsflertall flere ganger har truffet klare vedtak i den retning. Det er kloke vedtak tuftet på fagmilitære utredninger, ikke minst grundige studier utført i flere omganger ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Stortinget har også denne saken på sitt budsjettbord, og uenigheten handler i første omgang mest om tidsaksen for anskaffelsen: Nye stridsvogner innfaset fra 2025, eller om praktisk mulig før den tid.

Tre spørsmål – én sak

Disse tre politiske landstridsspørsmålene har Sandra Borch og Senterpartiet øverst på sin budsjettdagsorden. Prioriteringen er fornuftig: Vi må ha minst ni taktiske helikoptre for landstyrkene stasjonert på Bardufoss. Vi må beholde 2. bataljon oppsatt, og vi må snarest mulig ha en ny generasjon norske stridsvogner på plass i Hæren.

Til det siste: Regjeringen foreslår innfasing av slike nye hovedkampsystemer først fra 2025. Hvorvidt et ordinært, grundig anskaffelsesløp kan framskyndes, slik det er sterkt ønske om blant brukerne, er stadig uvisst. Uansett om den nye generasjonen kommer på plass i 2022 eller 2025 vil det være for sent til å avløse dagens Leopard 2A4 i den tilstand de nå er. Altså er det kritisk nødvendig å forlenge levetiden for vår eksisterende stridsvognflåte med minst ti år til, for å unngå et tidsgap hvor landstyrkene nærmest kan få desimert sin kampkraft. Dette siste synes det som om regjeringen prisverdig – og snart – vil sette av midler til.

Imidlertid: Siden vi av sammensatte årsaker har havnet i denne negative situasjonen, kan vi nå med kløkt vende den til positiv utvikling av mer relevant landmakt. I de tverrpolitiske «Troms-dokumentene» (se www.tromsdokumentene.no) om nasjonalt forsvar, er våre landstyrker beskrevet som redusert til altfor få og små til effektivt å tjene sin hensikt: Å gi de politiske styresmaktene virkningsfulle verktøy for å kunne handle klokt i en nasjonal krise – om man ikke har lykkes i å forhindre den. I disse dokumentene foreslås en mer tidløs landmaktstruktur med størrelse og karakter tilpasset vår geostrategiske plassering mellom stormaktene; tett opptil én, og dermed helt avhengig av en annen.

Når vi derfor, utilsiktet, men uunngåelig, nå vil få to generasjoner stridsvogner i arsenalet, er dette en god anledning til å skaffe oss det volumet av disse kjernesystemene som vi faktisk trenger. Da snakker vi ikke om de 170 stridsvognene vi hadde på 90-tallet, men et rasjonelt antall systemer tilpasset det antallet kampbataljoner som en universell landmakt for vår situasjon og i vårt landskap trenger. Om vi nå får vår eksisterende stridsvognflåte opp å gå igjen, har vi der allerede utrustning for to, kanskje tre kampbataljoner med god, om enn ikke ypperste teknologi. Med investeringsprogrammet for 2025–27 vil vi kunne utruste tre, kanskje fire bataljoner med heldigitaliserte kampsystemer bygget for å vare til langt over midten av dette århundret, kanskje fram mot 2070.

Stridsvognanskaffelsen er – igjen – gjenstand for vurderinger ved FFI inn i 2019. I sitt svar på et skriftlig spørsmål fra Sandra Borch om dette svarte forsvarsminister Frank Bakke-Jensen for få dager siden at det ikke skal være noen tvil om at Norge skal ha moderne stridsvogner. Det var en viktig, god og velkommen bekreftelse – både politisk og faglig.

Helikoptre, 2. bataljon og stridsvogner blir politisk behandlet som tre separate saker. Forsvarsfaglig er det ikke slik; dette er tre sider av samme sak. De tre kapasitetene, ulike som de er, utgjør – sammen med en mengde andre – elementer som er gjensidig avhengige av hverandre i ett samvirkende landstridssystem: en hær.

Denne hæren, med sine operasjoner på bakken, i ‘land-domenet’, samvirker med de andre stridskreftene i luft-, sjø-, cyber- og space-domenene. Slik må en moderne ‘multidomene’ forsvarsmakt for en småstat, nabo til stormakt, bygges.

I virkelighetens Norge gir det ikke faglig – og dermed politisk – mening å anrette landstridskreftene i dette samvirkeforsvaret uten tilstedeværende og tidsriktige helikoptre og stridsvogner – og en beredskapsklar 2. bataljon. Slik Sandra Borch og Senterpartiet så prisverdig fortsetter å minne sine politikerkolleger og oss andre om.

  • Artikkelforfatter Lars Sølvberg (66) var generalinspektør for Hæren i perioden 2002-2005.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse