Annonse
Så da sitter vi der igjen, i en situasjon ikke helt ulik den vi hadde midt i 30-åene: Vi ser trusselen, men vi mangler både soldater og materiell, skriver Bjørnar Barbogen. (Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret)

Forsvarets langtidsplan: hvor er viljen til å prioritere?

Det vi snakker om i konkrete penger er, ifølge regjeringens egne anslag, kun ca. 2 milliarder kroner mer pr. år for å kunne oppfylle forsvarssjefens foretrukne alternativ. Til sammenlikning har Stortinget nettopp godkjent et prosjekt på ca. 40 milliarder! for noen få kilometer med vei fra Lysaker og i retning Sandvika i Bærum.

Den viktigste oppgaven til regjering og storting er å verne om vår frihet og selvstendighet. Likevel ser vi at våre politikere, helt siden slutten av 1980-årene og uansett parti, i store trekk har vist liten vilje til å prioritere vårt nasjonale, militære forsvar. Det manglet aldri på advarsler og motforestillinger. Dette ble som regel avfeid, og de som i 80- 90- årene kom med advarslene ble beskyldt for å være krigshissere eller for å sitte fast i den gamle, kald-krigs tenkningen. Det ble nærmest tatt for gitt at når de gamle diktaturstatene gikk i oppløsning ble de, nærmest som følge av en naturlov, erstattet av demokratiske regimer. Og da professor og statsviter Francis Fukuyama i 1990-årene publiserte sin pamflett «End of history» bidro dette ytterligere til å befeste oppfatningen om at nå hadde det liberale demokratiet endelig vunnet en verdensomspennende seier – en gang for alle.

Som en av våre admiraler utbrøt en gang like etter berlinmurens fall i 1989 da vi snakket sammen om politikernes nedbygging av forsvaret: «At de tør!».

Vi «glemte» at demokratiet gjennom tidene både har seiret og tapt.

«Glemt» var 1900-tallets nære europeiske historie hvor den demokratiske, tyske Weimarrepublikken som oppsto etter første verdenskrig, raskt ble erstattet av et tyrannisk nazidiktatur. «Glemt» var at den diktatoriske, russiske tsar som ble styrtet, ble erstattet med et nytt diktatorisk regime som, målt i antall lik, overgikk både tsarens og det tyske naziregime med svært god margin. «Glemt» var vår eget, nærmest desperate forsøk på å gjenopprette vårt militære forsvar like før 1940. Og «glemt» var våre politikers ufattelig naive oppfatning og handlemåte i dagene like før 9. april 1940 – som om vi aldri kan risikere å få slike politikere nok en gang. Fort «glemt» ble også 90-årenes grusomme kriger på Balkan, som inkluderte en etnisk rensning som verden i 1945 lovet aldri mer skulle skje. Og mange har «glemt» de fatale resultatene av «Den arabiske våren», hvor håp om demokrati smuldret hen i en grusom krig eller hvor nye diktaturer erstattet de gamle.

«Glemt» har vi også at «seder og skikker forandrer seg, men menneskenes natur forandrer seg aldri noen sinne», uttrykt gjennom forfatteren Sigrid Undsets sterke formaning. Det ligger i menneskenes lodd at det alltid vil være en kamp mellom “detgode og det onde”. Ingen vil noen sinne kunne garantere evig verdensfred.

I dag har vi en krystallklar trusselvurdering fra både Etterretningsstaben og Sikkerhetstjenesten. Vi har klare uttalelser fra Forsvarets forskningsinstitutt: Dagens forsvar holder ikke mål! (Aftenposten 20 feb. 2019). Forsvarssjefen er også krystallklar i sin anbefaling av hvilken type forsvar han anser som tilstrekkelig (Forsvarssjefens fagmilitære råd, okt. 2019).

Likevel får vi fra regjeringen presentert en langtidsplan som overhodet ikke samsvarer med den kunnskapen vi har om trusselen. I tillegg konkluderer en av våre mest kjente forsvarsanalytikere, Nils Holme, i siste nummer av Offisersbladet at det regjeringen vil finansiere egentlig kun er etterslepet for perioden fram til 2024. Igjen et stort sprik mellom trusselbilde og betalingsvilje.

Så da sitter vi der igjen, i en situasjon ikke helt ulik den vi hadde midt i 30-åene: Vi ser trusselen, men vi mangler både soldater og materiell.

På toppen av det hele har vi en tafatt opposisjon som snakker om mangelen på enkeltkapasiteter, oppspedd med distriktspolitikk, og uten vilje til å synliggjøre hvilket forsvar de vil ha og hvor mye mer penger de kan være villig til å bruke.

En langtidsplan fjernt fra en virkelighet både regjering og opposisjonen erkjenner, og spillfekteriet med å sende langtidsplanen tilbake til regjeringen i stedet for å gå inn i forhandlinger, synligjør mer enn noe annet mangel på både vilje og evne til å prioritere.

Det vi snakker om i konkrete penger er, ifølge regjeringens egne anslag, kun ca. 2 milliarder kroner mer pr. år for å kunne oppfylle forsvarssjefens foretrukne alternativ. Til sammenlikning har Stortinget nettopp godkjent et prosjekt på ca. 40 milliarder! - for noen få kilometer med vei fra Lysaker og i retning Sandvika i Bærum.

Fallhøyden for våre politikere er stor. Norges sikkerhet ligger i potten. Hvor er evnen til å lede og prioritere, også når økonomiske konsekvenser som kan føles svært ubehagelige, må på bordet?

Som Winston Churchill en gang sa: «Gentlemen, we have run out of mony. Now we have to think».

Og jeg kunne tilføyd: «and act».

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse