Annonse
Et av fotografiene som inngår i festspillutstillingen Subsistence (livsopphold), der arbeidene til 15 kunstnere fra polare strøk er samlet. Bildet viser Marie Rexford. Fotograf er Brian Adams.

Å fortelle om Nord – å kuratere Nord

Arktis er et sammensatt sted. Målet vårt er å gå bort i fra svart-hvitt-delingen både for de som er på innsiden og for de som er på utsiden.

Våre museer er opptatt av Arktis – som en virkelighet man lever i, som en konstruert forestilling, som samfunn og som land som er både felles og omstridt. Forestillingen om Arktis er både lånt og skapt. Dette er ikke nytt. I flere århundrer har de arktiske områdene blitt definert fra utsiden, igjen og igjen.

Som kuratorer og museumsdirektører ser vi på regionens varierte fortid for å forstå verden vi lever i nå. Vi går inn i vår tids overlappende og ofte motsetningsfulle versjoner av nord med en oppriktighet og et håp om å bidra positivt til de retningene den kan ta framover. Det er et pågående skifte mellom påstand mot påstand, mellom hvem snakker for Arktis, om Arktis, til Arktis og fra Arktis. Der spiller vi en rolle, og vi tar den på alvor.

Dette er utgangspunktet vårt når vi prøver å legge fram et perspektiv som er grunnfestet i det menneskelige og i fellesskapet, der kunstnerne gir det form og stemme. Dagens diskusjoner skjer på næringsinteressenes, industriens, vitenskapens og myndighetens premisser. Et eksempel på vår tilnærming er samarbeidet vi hadde under utstillingen til Festspillene i Nord-Norge i 2017. Her presenterer vi en sammenflettet samling av diskusjoner, performanser og visuelle fortellinger som framhever hvor sammensatt polarområdenes samfunn og miljøer fremdeles er. Resultatet av prosjektet er utstillingen Subsistence, der arbeidene til 15 kunstnere fra polare strøk er samlet. Kunstnerne utforsker ulike perspektiver på hvordan polarområdene både før og nå har blitt formet av indre og ytre påvirkning. Temaer som uavhengighet og gjensidig avhengighet blir utforsket gjennom ordet Subsistence (livsopphold), og de konnotasjonene som følger med, slik som næringsgrunnlag, subsidier og naturhusholdning. Man forbinder de fleste urfolk i polarområdene med forestillingen om et liv der man er avhengig av naturressursene og må kunne jakte, samle og drive selvforsynende jordbruk for å dekke primærbehovene. Når man revurderer konsepter som matsanking, overlevelse og råmaterialer gjennom et kunstnerisk perspektiv, når man utvider deres områder og oversetter dem til andre språk og forestillinger, kan de brukes som utløsende faktorer til forandring, revurdering, selvråderett og nødvendige omveltninger.

Vi deler en overbevisning om at arktiske områder ikke befinner seg i periferien, men i sentrum. For oss og for kunstnerne vi jobber med, er nordområdene fulle av de ulike synene på land og sted som man finner hos tilreisende og vertskap, hos kolonister og urinnvånere. Vi formidler noe som er grunnleggende arktisk – et polarområde der jorden i lang tid har gitt urfolkskulturene det de trenger for å leve, og et polarområde der folks tilpasning til uforutsette forandringer kan gi oss grunnleggende kunnskap om samfunn over hele verden.

Arktis har egentlig ikke vært så fjernt opp gjennom historien. I århundrer har vitenskapsfolk, misjonærer, utbyggere, kunstnere, turister, spenningssøkere, entusiaster, aktivister og mange andre søkt seg mot nord. Mange av disse kommer til polarområdene og hevder å ha «oppdaget» noe, som regel ved å gjenbruke den utenforståendes ord. Denne tendensen fortsetter inn dagens fornyede nysgjerrighet på polarområdene. Dermed er nordboerne selv nødt til å definere regionens identiteter og framtider.

Det å kuratere Nord betyr for oss å samle verk, diskusjoner og visuelle fortellinger som framhever hvor sammensatte arktiske samfunn er. De er moderne steder og kulturelle rom som står i sentrum for verdens oppmerksomhet. Perspektivet fra innsiden og perspektivet fra utsiden er gjensidig avhengig av hverandre. Arktis er et sammensatt sted. Målet vårt er å gå bort i fra svart-hvitt-delingen både for de som er på innsiden og for de som er på utsiden.

Nordområdene har lenge vært et sted er menneske og land er uatskillelige. Men fordi området nå varmes opp raskere enn noe annet område på jorden, blir denne livsstilen forandret når sjøisen krymper, været forandrer seg og permafrosten tiner. Arktiske landsbyer står overfor en rask erosjon av kystlinjen, tap av områder for dyreliv, ustabile økosystemer, økte klimagassutslipp, ressursutvinning og uforutsigbare følger for næringsgrunnlag og viktige sosiale behov. Dette har enorme følger for hvordan kulturen og den menneskelig aktiviteten der skal fortsette, og tilpasningen skjer her og nå.

Museenes rolle vil derfor også forandre seg. De går fra å representere bevaring, uforanderlighet og stabilitet til å bli samlingspunkter, kanaler og samarbeidspartnere. I nord er dette enda mer presserende, siden vi lever der forandringene skjer raskest. Arktis krysser internasjonale grenser, noe som er kjernen i samarbeidet mellom Anchorage Museum og Nordnorsk Kunstmuseum. Vi er kuratorer for nordområdene, og vi jobber mot en felles identitet som kan gi uttrykk for både fellestrekk og særpreg.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse