NEYMAR: De nådde semifinalen med et middelmådig lag, og gjorde dermed sitt beste VM siden 2002. Men forventningene sto ikke i forhold til realitetene, og dermed står de igjen som store tapere, skriver Roger Solheim om Brasil. Foto: Scanpix

Forventningenes destruktive kraft

Forventninger er noe dritt.

Allerede i åpningskampen i årets VM avslørte Brasil sine svakheter

Forventninger er noe dritt. De er subjektive antakelser ispedd en del naivitet, en del håp, og en dæsj fortrengning.

I idrett som de fleste andre steder, er det viktig å styre forventninger. For lave forventninger gjør deg slapp, for høye forventninger gjør deg nervøs. Forventninger på riktig nivå virker skjerpende og motiverende. I tillegg smaker seieren bedre, og nederlag lettere å håndtere når forventnigene er realistiske. Når man ikke selv har kontroll på alle faktorer kan det være smart å definere hva man ønsker å bli målt på. Drillo innførte i sin tid telling av målsjanser. Det ga et bedre bilde av kampforløpet enn om kula gikk mellom stengene eller stang ut. 

Før årets fotball-VM for menn ble forventningene til Brasils landslag skrudd i taket. De enorme investeringene Brasil har gjort i nye gigantiske stadionanlegg har vært delvis begrunnet med at vertsnasjonen skulle løfte trofeet til slutt. Det var sikkert umulig å dempe forventningene i dette fotballgale landet, og verken ledere eller trenere forsøkte heller på det. Tvert om. Presidenten i det Brasilianske fotballforbundet sa rett ut til avisen Fohla de S.Paulo i mars at «vi kommer alle til å ende i helvete dersom Brasil ikke tar VM-tittelen i juli». Trener Scolari fulgte opp med å si: Vi har bare ett valg: å vinne.

Brasil skulle ikke bare vinne VM på hjemmebane, de skulle ta livet av spøkelset som har hengt over det brasilianske folk siden de tapte VM-tittelen for lille Uruguay på eget gress i 1950. Uruguay (1930), Italia (1934), England (1966), Tyskland (1974), Argentina (1978) og Frankrike (1998) hadde alle vunnet på hjemmebane. Nå var der endelig Brasils tur.

Fra jeg for alvor begynte å følge med på VM i 1982 har Brasil vært mitt lag. Unntaket var en magisk sankthansaften i 1998. 1982-utgaven spilte fantastisk sambafotball, men hadde en elendig målvakt, og glemte i tillegg å forsvare seg. Filosofien var å score flere mål enn motstanderen. På sitt beste skapte dette laget en eufori man forbinder med helt andre ting enn fotball. På sitt verste var det til å gråte av. I møte med mer kyniske og velorganiserte lag kom de til kort. 82-laget vant aldri en VM-tittel, men de vant manges hjerter.

Allerede i åpningskampen i årets VM avslørte Brasil sine svakheter. De hadde ingen spisser til å score målene, de var lite bevegelige og vi så et snev av naiviteten som har preget laget historisk, de hadde kun fire-fem klassespillere og Neymar hadde fått et ansvar helt på grensen av hva hans spede skuldre kunne bære. 

Mot et effektivt, hardt arbeidende, og meget godt organisert tysk landslag ble Brasil avkledd. Kanskje begynte spillerne å tenke mer på hvordan de ville bli dømt av folket, enn hvordan de skulle spille sammen, da målene trillet inn. Jeg finner ingen annen grunn til at de som lag kunne kollapse så brutalt. Noen sier at det var romantikken som tapte for kynismen. Jeg tror det var forventningspresset som knekte det brasilianske laget de avgjørende minuttene da de ble satt på sin viktigste prøve.

Men de nådde semifinalen med et middelmådig lag, og gjorde dermed sitt beste VM siden 2002. Men forventningene sto ikke i forhold til realitetene, og dermed står de igjen som store tapere.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse