Annonse
Det finnes ikke noe slikt som en fagmilitær definisjon av hva som er et tilstrekkelig forsvar, like lite som det finnes en medisinsk definisjon av et tilstrekkelig helsevesen, skriver Sverre Diesen. (Foto: Forsvaret / Camilla Brevik)

Forvirret om politikk og forsvar

Det Steiro synes ute av stand til å begripe er derfor at den sterke reduksjonen av Forsvarets volum i perioden etter den kalde krigen ikke er resultatet av sikkerhetspolitiske omprioriteringer.

Øystein Steiro lar aldri en sjanse gå fra seg til å demonstrere at han ikke har forstått de grunnleggende prinsipper for forholdet mellom politiske og militære myndigheter i et parlamentarisk demokrati. Sånn sett er det antagelig fullstendig bortkastet å svare på hans innlegg på Nordnorsk debatt 11/8, men av hensyn til andre lesere skal jeg gjøre det likevel.

Norge styres av en regjering som dannes med utgangspunkt i Stortingets sammensetning etter at folket har sagt sin mening i valg. I den forbindelse antas det at folk stemmer på det partiet som prioriterer mellom ulike saker og fellesgoder på en måte som er mest mulig lik deres egen. Det er denne regjeringen som på folkets vegne er Forsvarets eier og oppdragsgiver. Den bestemmer følgelig både Forsvarets oppgaver og hvor mye penger den er villig til å bruke på det. Forsvarssjefens og andre militære rådgiveres rolle i den forbindelse er å fortelle dem hva slags forsvar som gitt denne ressursrammen og de sikkerhetspolitiske omgivelser er det best mulige, samt hvilke behov som da er udekket og hvilken risiko vi dermed utsetter oss for. Den risikoen regjeringen finner å kunne leve med før neste milliard kan gå til noe annet enn forsvar er således intet annet enn en legitim og nødvendig politisk prioritering. Det forsvaret regjeringen ikke synes den har bruk for eller råd til kan åpenbart ikke forsvarssjefen si at han har bruk for heller. Det finnes med andre ord ikke noe slikt som en fagmilitær definisjon av hva som er et tilstrekkelig forsvar, like lite som det finnes en medisinsk definisjon av et tilstrekkelig helsevesen. Forsvar og sikkerhet er prinsipielt et fellesgode på linje med andre fellesgoder, og prioritering mellom fellesgoder er faktisk det vi har politikere for. Skulle det gå helt galt er det demokratiets forretningsidé at dette systemet er det som bedre enn noe kjent alternativ gjør at vi får den regjeringen, det forsvaret og den skjebnen vi fortjener. Hvis Steiro mener noe annet foreligger det derfor bare to muligheter rent logisk, nemlig a) han er tilhenger av et annet politisk system enn det vi har, eller b) han mener logikk er et urimelig krav.

Det er denne rolleforståelsen undertegnede i all beskjedenhet har forsøkt å leve opp til både før, under og etter tiden som forsvarssjef. I den forbindelse er det fristende å påpeke at Steiros omgang med historien ikke er bedre enn hans omgang med logikken. Jeg har således ikke sagt at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» men derimot, i forbindelse med et tiltredelsesintervju, at «det er et forsvar for ethvert budsjett». Det er åpenbart noe helt annet og illustrerer ovenstående poeng – politikerne bestemmer oppgavene og de økonomiske rammene, den militære rådgivers oppgave er å løse det analytiske optimeringsproblemet som design av et moderne forsvar er, og fortelle dem hva som da er den best mulige bruk av pengene.

En forsvarssjef som la Steiros oppfatning til grunn og kombinerte rollen som fagmilitær rådgiver med rollen som aktivist og pådriver for forsvarssaken, ville i realiteten drive en instruksjonsmessig rasering av sin egen faglige troverdighet. Etter som en sivil politiker og statsråd ikke har noen forutsetning for å vurdere den faglige substans i et militært råd, er første betingelse for å påvirke politikken at forsvarssjefen har politisk tillit. Politikerne må føle seg trygge på at de rådene de får er resultatet av beste faglige skjønn, og ikke et forsøk på å påvirke Forsvarets rammevilkår ved å krisemaksimere. Hvilket gjennomslag innbiller Steiro seg at en forsvarssjef har hvis statsråden må si at «det var jo interessant, general, men snakker jeg nå med fagmannen eller med aktivisten?» Dette poenget er for øvrig eksplisitt påpekt også av Steiros skurkeskikkelse nr 1, general Otto Ruge, i hans erindringer. I den grad Steiro finner likhetspunkter mellom Ruges og undertegnedes forståelse av disse spørsmål kan jeg derfor forsikre ham om at det finner jeg utelukkende smigrende.

Steiros påstand om at undertegnede må ta ansvar for at vi i dag har «et forsvar bestående av løst sammensatte småavdelinger egnet som styrkebidrag i mislykkede allierte kriger i Midt-Østen, men uegnet til å forsvare landet» røper dessuten en monumental mangel på kunnskap om både forsvarsøkonomi og de faktiske militære og politiske prioriteringer. Samtlige norske forsvarssjefer og regjeringer etter den kalde krigen har holdt fast ved følgende prinsipp: Forsvarets sammensetning styres av hensynet til nasjonale behov, deltagelse i internasjonale operasjoner skjer ved en tilpasset bruk av elementer fra en struktur styrt av denne prioriteringen. I den av Steiro sterkt utskjelte Forsvarsstudie 2000 som undertegnede ledet står det således følgende i innledningen: «Studien har derfor arbeidet med to hovedalternativer. Begge forutsatte en betydelig omstilling av dagens forsvar, men forskjellen mellom dem var at de i noe ulik grad vektla evnen til internasjonale operasjoner i tillegg til de nasjonale forsvarsoppgavene. I studiens sluttfase tok forsvarssjefen (general Sigurd Frisvold) beslutning om at det nasjonalt rettede alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag. (min utheving)»

Det Steiro synes ute av stand til å begripe er derfor at den sterke reduksjonen av Forsvarets volum i perioden etter den kalde krigen ikke er resultatet av sikkerhetspolitiske omprioriteringer. Det er en konsekvens av en kostnadsvekst i forsvarssektoren som knapt nok hans egne budsjettønsker hadde kunnet holde følge med, der Forsvarets gjenanskaffelsesverdi i faste kroner har fordoblet seg ca hvert tyvende år. For ytterligere dokumentasjon på det kan jeg henvise Steiro til de to historikerne Olav Bogen og Magnus Håkenstads faghistoriske gjennomgang av Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, «Balansegang» (Dreyers forlag, 2015). Men kommer det til å hjelpe? Neppe.  

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse