Annonse
En tilskuer holder et regnbueflagg og et norsk flagg i hånden under landskampen i fotball mellom Norge og Russland på Ullevaal stadion lørdag. Kampen endte 1-1. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
En tilskuer holder et regnbueflagg og et norsk flagg i hånden under landskampen i fotball mellom Norge og Russland på Ullevaal stadion lørdag. Kampen endte 1-1. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Fotballens kamp mot homofobi har knapt kommet seg til avspark

Rasisme tas på alvor. Også i NFF selv om de muligens i det stille vurderte å tillate banankast såfremt bananene ikke var for store.

I går kom nyheten om at den engelske fotballklubben Everton har utestengt en supporter på grunn av homofobe og rasistiske kommentarer på sosiale medier. Det er banebrytende. Og det er helt topp. Og på tide. I disse dager sitter jeg og mange klistret til skjermen og følger Fotball-VM med stor iver. Norske privatlandskamper og norsk cup føles veldig langt unna. 

Men det er faktisk bare noen uker siden Norges fotballforbund ville forby regnbueflagg under en kamp mellom Norge og Russland. Etter å ha fått tenkt seg om, det var i hvert fall det de kalte det selv, fant NFF ut at de skulle tillate regnbueflagg bare de ikke var for store. Alle utenom NFF selv så at forbundet gikk inn for landing, fra stor høyde, i verdens største salatåker med begge beina og buksene nede. Det var pinlig, skammelig og ble ikke en gang latterlig.

Til det var forestillingen et for grelt bevis på at fotballens kamp mot homofobi knapt har kommet seg til avspark. Rasismen har blitt tatt mer alvorlig.

Jeg husker at Vålerenga-supportere, mitt favorittlag, kastet bananer mot fargede Caleb Francis på Kongsvinger. Klubben har, i likhet med fotballen forøvrig, tatt grep. Rasisme tas på alvor. Også i NFF selv om de muligens i det stille vurderte å tillate banankast såfremt bananene ikke var for store. I dag er det vanskelig å slippe unna med rasisme på tribunen. Klubbene reagerer, og det er selvjustis blant supporterne. Det er noe annet med homospørsmålet.

Under cupkampen mellom TIL og Bodø/Glimt, antydet supporterklubben Forza Tromsø at Glimt-spiller Trond Olsen var homoseksuell. Forza Tromsø forklarte det så fint med at 1) det var humoristisk, 2) det skapte trykk på tribunen og 3) Trond Olsen burde tåle litt tyn. Er Forza Tromsø homofobe? Muligens ikke. Var det ment som humor? Muligens. Er det da så ille? Ikke verre enn en om man roper neger til en farget spiller, selv om man ikke er rasist. Det er rett og slett ikke greit. Og det er gledelig å se at det reageres sterkere mot homofobe ytringer på tribunen nå enn tidligere.

Fra banen også faktisk. For to år siden ble Hønefoss-keeper Steve Clark bøtelagt for å ha ropt «jævla homser» mot Stabæk-supportere.

I årets VM risikerer Brasil, Kroatia, Mexico og Russland straff etter at det er kommet rasistiske, antisemittiske og homofobiske tilrop fra tribunen under VM-kamper.

Hvordan skal vi så ha det på tribunen? Det kan muligens virke som et paradoks, men jeg har intet ønske om at fotballtribunene skal omgjøres til et politisk korrekt og høflig forum for dannet meningsutveksling. Tribunen - og delvis sofaen (når barna sover) - skal være arenaer med stor takhøyde for ytringer søndagsskolen ville slått ned på med inndraging av gullstjerner og generell bannlysing.

Jeg bor under samme tak (vi trenger ikke nevne navn) med en Arsenal-supporter, og må finne meg i at det ropes «Judas» hver gang flotte Robin van Persie viser seg på skjermen. United-legenden Ryan Giggs fikk høre det etter at det kom for en dag at han hadde hatt et forhold til sin brors kone. Old Trafford svarte bare: «He is Ryan Giggs, he shags who he wants.» 

Forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay skriver i verdens fineste fotballbok, «Fotball i sol og skygge», om en gammel mann som er på tribunen i Montevideo etter mange års fravær. Han husker at dommeren konsekvent ble omtalt som «hijo de puta» som på norsk blir noe sånt som «horesønn». Denne dagen er det imidlertid et minutts stillhet i anledning dommerens mor som har omkommet rett før match. Den eldre mannen blir rørt og glad av denne omtanken for dommeren, noe helt nytt sammenliknet med grovheten og dommerhetsen han husker. Så blåser dommeren i gang kampen. Det går noen sekunder. Så kommer det første ropet mot dommeren: «Foreldreløse horeunge».

Jeg ler høyt hver gang jeg leser historien. For min del kan det gjerne være grovt, bare det er gjort med en viss smartness. Jeg er også glad for at norsk supporterkultur i stor grad er snillere enn i andre land. Hvor grensen går? Vi må kanskje akseptere at vi har ulike personlige grenser, men vi kan begynne med å trekke en grense som går ved spilleres eventuelle menneskelige og moralske svakheter.

Da faller seksuell legning og hudfarge naturlig utenfor. Ingen av dem er en moralsk brist.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse