FUSJONSMINISTER: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil fusjonere de høyere utdanningsinstitusjonene i nord. - Departementet mente at institusjonene i Nord-Norge kunne hastebehandles ettersom spørsmålet om fusjoner var utredet flere ganger allerede, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix

Fotnote til den store universitetskrigen

For oss gamle anti-imperialister kan det tidvis være litt tungt å bli beskyldt for å ville legge under oss hele Nord-Norge.

Jeg tror ikke at UiT-ansatte har glemt hvordan det er å være liten. De av oss som har vært her siden starten husker godt at det tok om lag 15 år å få institusjonen opp å stå, en posisjon som nærmest daglig må forsvares.

Sist ut er historikeren Steinar Aas som i ramsalte vendinger beskylder UiT for det meste, inklusive at det som driver verket er rektor Husebekks håp om en St. Olavs Orden!

Da kan det kanskje være på tide å ta debatten ned på jorda igjen og minne om noen fakta, som vel også historikere burde ha sans for. De fleste ved UiT er imot både tvangsgiftemål og tvangsmessig sammenslåing av undervisningsinstitusjoner. De fusjonene som UiT har gjennomført til nå, har vært frivillige, godt forankret og med solid flertall i alle styrende organer. Nettopp derfor har de også (så langt) vært vellykket. Den situasjonen som nå har oppstått, er initiert av Kunnskapsdepartementet, basert på en blanding av bekymringer over alt fra kvalitet til minkende ungdomskull. Departementet mente at institusjonene i Nord-Norge kunne hastebehandles ettersom spørsmålet om fusjoner var utredet flere ganger allerede. Dialogmøtet i Bodø i den 5. september viste raskt at så enkelt var det ikke, noe både rektor og direktør ved UiT hadde påpekt overfor departementet på forhånd.  Det har vært mange utredninger i utdannings-Norge, og Nord-Norge er her ikke i noen særstilling. Videre påpekte de at eventuelle sammenslåinger i Nord-Norge måtte sees i lys av hva som ellers ble vedtatt for de øvrige institusjonene i landet. I tillegg understreket de at fusjoner er vanskelige og krever en ryddig prosess, noe man ikke oppnår gjennom hastevedtak. Det bidro sannsynligvis til at ministeren nå behandler utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge sammen med de øvrige, gjennom en stortingsmelding som legges fram våren 2015. Da har vi forhåpentligvis tid til en litt grundigere debatt, både om hva som gagner landsdelen og om hva som har endret seg siden Narvik tekniske skole sto ferdig i 1958.

De fleste ved UiT har fått med seg den bastante uviljen i Nordland mot å etablere et felles Universitetet i Nord-Norge. Motstanden er massiv, både i styret og blant ansatte ved UiN, og de færreste ved UiT har noe ønske om å slå seg sammen med en institusjon hvor ingen vil. Dessuten har de fusjonene vi allerede har gjennomført vært tids- og oppmerksomhetskrevende, og mange ser nå fram til at vi igjen kan konsentrere oss om det vi skal drive med, nemlig forskning, undervisning og formidling. Kort sagt, Universitetet i Nord-Norge står ikke på ønskelisten i Tromsø. Slik sett kunne vi ha sittet musestille og latt ministeren stå for mer eller mindre arrangerte ekteskap.

Når styret ved UiT likevel har valgt å gi noen signaler med hensyn til høgskolen i Narvik (HiN), har det selvsagt sammenheng med synet på teknologiutdanningene i Nord-Norge i tida som kommer. UiT har fra starten (i 1972) med jevne mellomrom blitt beskyldt for bare å konsentrere seg om utdanninger som ender i det offentlige, mens næringslivet fikk seile sin egen sjø. Det er selvsagt feil. UiT gir utdanning i fiskerifag, geologi, IT, juss og mange andre fag som er relevante for næringslivet, og en rekke bedrifter har sprunget ut av forskningsmiljøet i Tromsø. Opprettelsen av Handelshøyskolen i Tromsø og ingeniørutdanningene var ytterligere initiativ i samme retning. I den anledning har det vært satset på et teknologibygg til mer enn 400 millioner kroner (som ble prioritert foran nye utvidelser på helsefag). UiT har lenge signalisert at de er interessert i et tettere samarbeid med HiN, noe som så langt har gitt beskjedne resultater. HiN har i stedet prioritert ett felles universitet (UiNN), og hvis det ikke lar seg gjennomføre, en tettere kopling mot NTNU i Trondheim. Styret ved UiT har ikke tatt stilling til hvordan en kopling mot HiN kan skje, men vi er rimelig sikre på at ingen regjering vil satse tungt på oppbygging av tre tunge teknologimiljøer i Nord-Norge.

Når det gjelder de øvrige to høgskolene har UiT ikke signalisert noen spesielle løsninger. Det må være opp til høgskolene selv i samarbeid med departementet å finne de beste løsningene. Det styret ved UiT har gitt uttrykk for, er at vi er åpne for mange mulige modeller, hvor vi også på enkelte felt kan se noen gevinster – for Nord-Norge.

Jeg tror ikke at UiT-ansatte har glemt hvordan det er å være liten. De av oss som har vært her siden starten husker godt at det tok om lag 15 år å få institusjonen opp å stå, en posisjon som nærmest daglig må forsvares.  Vi har derfor ingen problemer med å forstå at UiN etter lang tids arbeid for å bli universitet, nå også vil forsvare denne posisjonen. Det må likevel være lov å minne om at UiT ble etablert som et breddeuniversitet for hele landsdelen, en posisjon som naturlig nok også må omfatte teknologifag og -utdanninger.

På 1970-tallet var konspirasjonsteoriene populære. Dessverre har de dukket opp igjen på 2010-tallet, i stor grad drevet fram av “de to elefantene i rommet”, nemlig redaktørene for henholdsvis Nordlys og Avisa Nordland, som pisker opp stemningen og serverer urimelige påstander fra begge byer.  Vi andre, “som bare jobber her”, ser fram til både samarbeid og konkurranse med UiN - selv uten håp om St. Olavs Orden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse