Annonse
Artikkelforfatteren forteller historia om hvordan Frigjøringsmonumentet i Kirkenes ble foreslått reist av sovjetiske militære allerede våren 1945 – før krigen var over, hvordan norske myndigheter omfavnet ideen – men gjorde vesentlige endringer på monumentet før det ble avduket i 1952. Foto: Heiko Junge, Scanpix

Frigjøringsfortellingen i endring

Brødtekstbilder: 
Under frigjøringsmarkeringen i Kirkenes forrige uke, var det tydelig at den nordnorske krigshistorien har en helt sentral plass i den nasjonale fortellingen. En tre timer lang sending på NRK, forsvarsministerens beklagelse ved partisanmonumentet, samt kongens og statsministerens deltakelse under markeringen, illustrerer at hendelsene i Nord-Norge på ingen måte står utenfor rampelyset. Foto: Barentssekretariatet
Det finnes ikke noen sørnorsk konspirasjon om å holde den nordnorske krigshistorien underkommunisert, og det har liten nytteverdi å hevde at søringer har lagt lokk på den.

I Nord-Norge er det få som hever et øyebryn hvis man sier at frigjøringen av Øst-Finnmark lenge har vært fremstilt på feil måte. Et grunnleggende kjennetegn ved denne nordnorske måten å fortolke regionens krigshistorie på, er påstanden om at den angivelig har vært systematisk underkommunisert av folk sørpå. Det er flere feil ved denne fortolkningsmåten, men for å forstå Nord-Norges frustrasjon mot sentralmaktenes historiesyn, må den tas på alvor. Oppmerksomheten og interessen for frigjøringsmarkeringen i Kirkenes forrige uke, illustrerte nemlig at noe er i ferd med å skje med å skje med måten frigjøringen fremstilles og fortolkes på nasjonalt nivå. 

To forskjellige fortellinger

Siden 1980-tallet har det eksistert to ulike fortellinger om den siste krigsvinteren i Finnmark. På den ene siden står den fortellingen som springer ut av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Essensen i denne fortellingen er at Sovjetunionen alltid var en av Norges fiender, og at alliansen under verdenskrigen var et unntak fra regelen. I denne fortellingen er norske myndigheter, og norske soldaters innsats i tiden etter 25. oktober 1944 som utgjør hovedtrekkene. Selv om Norge skal minne og takke de sovjetiske soldatene for deres innsats, er det, ifølge dette historiesynet, like viktig å være på vakt mot Russland idag, og i morgen.

På den andre siden finnes det idag en langt mer lokalt forankret, og ganske konkurrerende erindring. Den finnes i hovedsak i Nord-Norge, og den står aller sterkest blant Finnmarks befolkning. Den handler ikke om noen frigjøring, men om tvangsevakuering. Her fremstilles finnmarkingene som ofre, ikke bare for tyskerne, men også for norske myndigheter og soldater. Et vesentlig trekk ved denne nordnorske fortellingen er nemlig at norske myndigheter ikke klarte å hjelpe befolkningen i Finnmark, og de forsøkene som ble gjort slo helt feil. 

Tilbake til begynnelsen

Var det forskjellige syn på frigjøringen allerede rett etter krigen? Det korte svaret er ja, men det må understrekes at forholdene lenge var preget av fredelig sameksistens. Misnøye mot den nasjonale fremstillingen av begivenheten kom i alle fall ikke til uttrykk på kollektivt nivå. Derfor er svaret også nei.

Etableringen av Frigjøringsmonumentet i Kirkenes er et illustrerende eksempel på hvordan den norske grunnfortellingen ble til. Monumentet ble foreslått reist av sovjetiske militære allerede våren 1945 – før krigen var over. Norske myndigheter omfavnet ideen uten innvendinger, og det ble betraktet som et «privilegium» å reise monumentet. Da de sovjetiske styrkene trakk seg ut høsten 1945, besluttet Finansdepartementet at Norge skulle overta alle kostnader for å reise det. 

Da monumentet ble avduket sommeren 1952 hadde Norge gjort flere endringer på det. Den russiske soldaten trampet nå ikke lenger på den tyske ørnen – slik som på de sovjetiske skissene – men på en stein. Et sitat av Stalin var fjernet. En annen tekst var endret, og størrelsen var kraftig nedjustert. Etter Norges NATO-medlemskap i 1949 hadde det blitt problematisk å åpent applaudere Sovjetunionens innsats for Norge. Den tyske ørnen på monumentet ble fjernet fordi man ville unngå å støte Vest-Tyskland, som hadde bestemt seg for å bruke en variant av den i sitt offisielle flagg. 

Endringene på monumentet signaliserte at Sovjetunionens innsats skulle komme i andre rekke. Det var lettere for Norge å minnes tiden etter 25. oktober 1944. Fylket skulle gjenreises og moderniseres, og kontrastene til det Finnmark som tyskerne hadde ødelagt var store. Ikke minst dannet ødeleggelsene rammene for en fortelling om hvor utfordrende arbeidet hadde vært for myndigheter og soldater. Å løse oppgaver tross store vanskeligheter er unektelig en bragd. Dermed utviklet grunnfortellingen seg til å bli en slags suksesshistorie om hvor raskt Norge hadde klart å gjenreise og modernisere fylket som tyskerne hadde ødelagt. 

Latente traumer

Minnene til de mange titalls tusen som hadde opplevd tvangsevakuering, brenning og ødeleggelse representerte noe som ikke uten videre passet inn i den norske suksessfortellingen. Iboende, men som regel uuttalt, i disse finnmarkingene lå grobunnen for en traumefortelling som nok alltid hadde vært der. Oppgavene med å gjenreise hus og hjem hadde imidlertid vært viktigere enn gamle traumer. Folk i Finnmark snakket derfor sjelden om det de hadde opplevd. 

Selv om finnmarkingene holdt lokk på sine egne følelser, skal man ikke underslå betydningen av at den norske grunnfortellingen lenge var veldig heroiserende. Motstandskamp var lenge det dominerende temaet, og i den fortellingen passet ikke finnmarkingenes opplevelser inn. Det kan ha vært vanskelig å finne plass til fortellinger som ikke spilte på de samme heroiske strengene som grunnfortellingen. 

På 1980-tallet kom traumefortellingen til kollektivt uttrykk. Det skjedde på et tidspunkt da den norske krigshistorien ikke lenger var så svart-hvit. Tidligere tabuiserte tema og hendelser hadde i stadig økende grad blitt gjenstand for kritisk forskning, og publikumsinteressen for nye perspektiver var stor. På omtrent samme tid hadde generasjonen som hadde opplevd hendelsene i Finnmark, begynt å gå bort. Dette bidro til å øke interessen for lokale perspektiver, samtidig som grunnfortellingen ikke lenger dekte kunnskapsbehovet i Finnmark.

Følelsene kommer til uttrykk

Det var Kjell Fjørtoft, som med boka Vi fikk vår frihet, satte finnmarkingenes opplevelser i sentrum for en offerfortelling. Her var det enkeltmenneskene som fikk rampelyset, ikke generaler, politikere eller soldater. Hans fortelling brakte leseren helt inn på livet til de som hadde opplevd tvangsevakuering, ødeleggelser og huleboertilværelse. Det virkelig oppsiktsvekkende i Fjørtofts fortelling var at norske soldater og norske myndigheter ble fremstilt som nærmest like mye ansvarlige for lidelsene i Finnmark som nazistene.

Den bitterheten som i årevis hadde blitt holdt nede av finnmarkingene selv, kom plutselig til overflaten. Det ble legitimt å rette pekefinger mot at norske myndigheter ikke hadde klart å komme sivilbefolkningen til unnsetning. Fjørtoft la dermed grunnlag for en ny måte å fortolke det som hadde skjedd, og han ga finnmarkingene noen de kunne stille til ansvar.

Opposisjonelle vendinger

Selv om man ikke ukritisk skal akseptere den nordnorske fortellingen, kan man heller ikke avfeie den. Den har nemlig ikke alltid vært så innbitt som den er idag. Et eksempel på en sak som gjorde den nordnorske fortellingen enda mer opposisjonell, var Eitinger-utvalgets rapport fra 1988. Konklusjonen fra utvalget var at ingen i Nord-Norge, foruten noen kompanier fra Narvikfelttoget, hadde vært utsatt for så usedvanlig harde påkjenninger at de fortjente krigsskadepensjon. 

Frustrasjonen nordfra handlet ikke bare om konklusjonen, men også om at et offentlig utvalg kunne tillate seg å hevde at «tvangsevakueringen høsten 1944 i seg selv ikke [var] tilstrekkelig til å frembringe slike plager» at de fortjente krigsskadepensjon. Eitinger-utvalgets konklusjon ble av mange i Nord-Norge tolket som bevis på at Fjørtofts fortelling var riktig. 

Et annet eksempel er det såkalte Historikerprosjektet som ble startet i 2011. Det hadde et uttalt mål om å gjennomgå tildelingspraksis for norske krigsdekorasjoner. Forventningene var at man nå skulle gjøre en grundig gjennomgang av norsk minnekultur om andre verdenskrig, for medaljer er kanskje det tydeligste symbolet på nasjonal anerkjennelse. Saken endte i 2017 med at det ikke ble flere medaljer, og utvalget tok den gjeldende dekorasjonspraksis, og dermed den nasjonale grunnfortellingen, i forsvar. Igjen ble dette tolket som at noen stod bak en beslutning om å holde de nordnorske krigsbegivenhetene utenfor rampelyset. 

Ingen sørnorsk konspirasjon

Det må understrekes at det aldri har vært noen som har bestemt hvordan hendelsene i Finnmark eller Nord-Norge skal, eller ikke skal erindres. Det finnes ikke noen sørnorsk konspirasjon om å holde den nordnorske krigshistorien underkommunisert, og det har liten nytteverdi å hevde at søringer har lagt lokk på den. Det er ingen som noen gang har hatt monopol på definisjonsmakten over norsk krigshistorie. 

Minnekulturen blir formet av hvordan vi ordlegger oss når vi skal fortelle om krigen, og noens stemmer veier naturlig nok tyngre enn andre. Myndighetene må erkjenne at de alltid har hatt, og fremdeles har, sterk påvirkningskraft på den kollektive erindringen, og de må bli mer bevisste på hvordan de bruker denne påvirkningskraften. 

I det siste virker det som om de er i ferd med å skjønne det. Under frigjøringsmarkeringen i Kirkenes forrige uke, var det tydelig at den nordnorske krigshistorien har en helt sentral plass i den nasjonale fortellingen. En tre timer lang sending på NRK, forsvarsministerens beklagelse ved partisanmonumentet, samt kongens og statsministerens deltakelse under markeringen, illustrerer at hendelsene i Nord-Norge på ingen måte står utenfor rampelyset. 

Så gjenstår det å se om den nordnorske misnøyen mot alt som kommer sørfra, sitter så dypt at vi går glipp av muligheten til å nå ut til et interessert nasjonalt publikum. Særegenhetene ved krigen i Nord-Norge burde være tilstrekkelig interessante i seg selv, ikke fordi noen angivelig har holdt dem skjult. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse