Annonse
ET IKONISK BILDE: Finnmarkinger som har fått svidd av husene sine kommer fram fra malmtunnelen i Bjørnevatn 25. oktober 1944. De blir møtt av russiske soldater.

Frigjort og forbannet

Ungene i Vadsø ropte: Hast du Bon-Bon?

Oktober 1944: Smilende nordmenn møter sine russiske frigjørere utenfor gruvene i Bjørnevatn. Smilene stivnet fort. Ikke på grunn av russerne, men da de norske troppene kom noen uker senere.

Konflikten mellom de befridde og deres landsmenn fra London er en nyanse vi bør ta med oss når 70-årsmarkeringen for frigjøringen markeres.

Det bitre forholdet mellom finnmarkingene og London-Norge var en av aha-opplevelsene jeg fikk under et bokarbeid om andre verdenskrig i nordområdene for noen år siden.

Man skulle tro at relasjonen ville være den aller beste mellom det frigjorte Øst-Finnmark og den norske militærmisjonen. Det var den ikke.

De norske soldatene moret seg med å skrive nidviser om finnmarkingene: «Vi hadde ventet tro og enighet og fullnorsk samfunnsånd, men fant en blind tilbedelse av egennyttens gud,» sang de.

Finnmarkingene svarte: «Vi hadde ventet takk, og ikke hån og vonde ord, for innsatsen vi gjorde for Norge her i nord.» Hvorfor ble det så anstrengt?

Den røde hær brakte med seg Stalin-bilder, surt grovbrød og et russisk militærregime til Øst-Finnmark. Men de insisterte på at norske tropper måtte delta.

Oberst Arne Dahl, som ledet Alta bataljon ved Narvik, kom i spissen for 230 mann fra 2. bergkompani ved Den norske brigaden i Skottland. Andre offiserer og representanter for regjeringen i London kom også.

Dahl så nedbrente hus, sprengte veier og ødelagte bruer. «Skadene er verre enn den mest pessimistiske fantasi kunne tenke seg,» rapporterte en rystet Dahl.

Han skjønte ikke hvordan marerittet skulle håndteres og foreslo å evakuere flere tusen til Sverige. Forslaget ble møtt med vantro. Det var jo ikke derfor folk hadde rømt unna tyskerne – for å bli flyktninger på ny!

Norske embetsmenn slo alarm om unasjonale holdninger i nord. I Riksarkivet så jeg rapporten fra byråsjef Thore Boye som reiste i Øst-Finnmark ved årsskiftet 1994/1945.

«Befolkningens forhold til okkupasjonsmakten, har gitt de fleste ikke lite av et sjokk. Folk omgikkes tyskerne nokså normalt,» skrev byråsjefen som listet opp anklagene mot folket i nord:

De arbeidet på tyske anlegg og de tuskhandlet med tyskerne i stor stil. Ungene i Vadsø ropte: – Hast du Bon-Bon? Mest sjokkert var byråsjefen over de mange kjærlighetsforholdene mellom tyske soldater og norske kvinner.

Mistilliten var gjensidig. Folk ble forbannet over at norske myndigheter ikke klarte å få fram forsyninger til en rasert region.

Finnmarkingene klagde også over at få norske soldater ble sendt for å beskytte dem. Tyskerne kom stadig tilbake, svidde av det lille som sto igjen og arresterte folk som hadde lurt seg unna tvangsevakueringen.

Folk følte seg forsvarsløse i det frie Norge.

I ettertid vet vi at norsk og tysk økonomi smeltet sammen over hele landet, ikke bare i Øst-Finnmark.

Vi vet også den norske regjeringen prøvde å presse fram større alliert militær innsats, men at britene og USA ikke ville prioritere Nord-Norge.

De norske politikerne i London ble sinte og frustrerte. Der hadde de noe til felles med folk i Finnmark.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse