Annonse
HØY RISIKO: Uten den fornuftige veiledningen fra vitenskapen, sammen med urbefolkningens og lokal kunnskap om hvordan man skal handle i disse sårbare, men også krevende omgivelsene, vil innsatsen med å bygge ut Arktis risikere økonomisk tap, konflikt og motstand, en fare for personell – og enda verre ting, skriver Cheryl Katz.

Fristelser og fornuft i Arktis

Nå som Arktis åpner seg, lokker mulighetene for utbygging, men vitenskapsbasert kunnskap må være med på laget.

Det er en utbredt fristelse å se på et åpnere Arktis som et kasseapparat der man slår inn utvidet tilgang til olje, gass, gruvedrift og naturressurser – både på land og i havet.

Sist høst, da jeg deltok på Norsk Polarinstitutts forskningstokt, fikk jeg igjen muligheten til å besøke Svalbard etter å ha vært borte i nesten et tiår. Jeg ble overrasket over å se hvor mye den en gang så rolige Longyearbyen har vokst og forandret seg siden sist. Rader med nye hus klatrer oppover fjellsidene, gatene er fullstappet av besøkende, og en hærskare av bedrifter, alt fra opplevelsesturer og sportsutstyr til teknologi i tillegg til luksuriøse hoteller og eksklusive restauranter, har sprunget frem.

Like overraskende var det å se hvor mye regionens omgivelser har forandret seg. Isbreer har krympet merkbart, og sommerhavisen er på vei til å bli et minne. Dager som egentlig skulle sett snø, er dynket i regn i stedet.

For beboerne i nordområdene er ikke disse observasjonene noen overraskelse. Klimaendringene forvandler Arktis. Temperaturene her stiger mer enn tre ganger så raskt som på hele planeten, ifølge den siste rapporten om global oppvarming fra U.S. National Aeronautics and Space Administration (NASA) og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Temperaturene på Svalbard har vært høyere enn normalen i 109 måneder på rad, ifølge Meteorologisk institutt. Vintrene i Tromsø har minket med 17 dager de siste 30 årene. Over hele Arktis har sommerhavisen krympet med et område på omtrent samme størrelse som Norge og Sverige til sammen hvert tiår siden 1979, og forskere sier at isfrie somre i bunn og grunn er uunngåelig – kanskje så tidlig som i midten av dette århundret. Samtidig smelter vinterdekket tidligere og fryser på igjen og blir tynnere og svakere for hvert år.

Den minkende isen og det mildere klimaet i Arktis frister utbyggere med nye muligheter, noe den blomstrende Longyearbyen viser. Men man må passe på at omfattende, veldokumentert kunnskap er i førersetet i alle bestrebelser. Det er en utbredt fristelse å se på et åpnere Arktis som et kasseapparat der man slår inn utvidet tilgang til olje, gass, gruvedrift og naturressurser – både på land og i havet. Turisttrafikken eksploderer, med flotiljer av cruiseskip som krysser nylig åpnede skipsruter, og flylast på flylast kommer for å ta en siste kikk på isbreene. Transarktiske sjøveier tilbyr en lokkende snarvei for internasjonal skipsfart. Og utenfor Arktis retter nå flere nasjoner blikket mot nord etter handel og ressurser.

Men uten den fornuftige veiledningen fra vitenskapen, sammen med urbefolkningens og lokal kunnskap om hvordan man skal handle i disse sårbare, men også krevende omgivelsene, vil innsatsen med å bygge ut Arktis risikere økonomisk tap, konflikt og motstand, en fare for personell – og enda verre ting. Disse utfordringene ble tydeliggjort under årets Arctic Frontiers-konferanse, hvor eksperter fra det sirkumpolare nord diskuterte de særlige farene som harde klimatiske forhold, ulykker i avsidesliggende, utilgjengelige steder og trusler om ødeleggelse av skjøre økosystemer utgjør. Det oppvarmede klimaet som gjør Arktis mer tilgjengelig, gjør det også farligere, som den stadig mer bevegelige og utilregnelige havisen, flere isfjell som flytter seg lenger sør etter hvert som det sentrale Arktis brytes opp, og tinende, synkende permafrost. I tillegg kommer økt befolkning og aktivitet i Arktis til å øke farten på oppvarmingen gjennom forurensing, varmeøyer og arealinngrep.

Presset på å bygge ut Arktis er overveldende. Det burde også få oss til å tenke oss om. Som Siri Granum Carson, leder for NTNU Oceans pilotprogram HAVANSVAR, fortalte et Arctic Frontiers-møte om gruvedrift på havbunnen: «Det finnes mange muligheter; det finnes mange risikoer … Vi kan ikke vite hvilke innvirkninger det vil ha.»

Inkluderende kommunikasjon, samarbeid og kunnskapssystemer for en trygg og bærekraftig utvikling, sammen med en dyp forståelse og respekt for miljøet, er ytterst viktig for virksomhet ved disse nordlige breddegradene. Flere slike systemer ble presentert ved konferansen, sammen med kommende teknologier som skal hjelpe til med å sørge for gode praksiser og motvirke problemer. Noen eksempler er blant annet de nyeste værmeldingsverktøyene, inkludert et system som forutsier isfjellenes drift ved hjelp av SAR-bilder (syntetisk aperturradar), og som utvikles av StormGeo og Kongsberg Satellite Services; det multi-institusjonelle Arven etter Nansen-prosjektet som leder forskning på forandringene i Barentshavet, en cirkumpolar undersøkelse som samler urbefolkningens kunnskap om økosystemforvaltning, sponset av Arktisk råds arbeidsgruppe for bevaring av flora og fauna; og Norges Forskningsråds kystbarometer som vurderer havets helsetilstand langs kysten av Nord-Norge ved hjelp av erfaringene til de menneskene som er størst påvirket. Alle understreker nødvendigheten av å samarbeide om kunnskapen som kommer fra en rekke disipliner, institusjoner og – viktigst av alle – lokalsamfunnet.

Tilbake på Svalbard tærer de mer enn 150 000 overnattingsgjestene pluss cruiseskipene som flokker seg til Longyearbyen hvert år, på deler av lokalbefolkningen. Folk brummer over hvor mye byen har forandret seg på kort tid. På grunn av miljø- og sikkerhetsmessige årsaker prøver nå regjeringen, som først ville sette fart på Svalbards turisme som en erstatning for den svinnende kullindustrien, å finne en måte å tøyle den på.

Arktis er livsviktig – ikke bare for samfunnene og økosystemene her, men også gjennom mektige og komplekse forbindelser til hele planetens helse. Disse avgjørende forbindelsene understreker hvor nødvendig det er med like sterk kunnskap om hvordan man trygt, forsvarlig og respektfullt kan navigere i det nye Arktis. Som Bjørn Inge Mo, fylkesordfører i Troms og Finnmark, fortalte årets Arctic Frontiers-deltakere: «Forandring i Arktis betyr massiv forandring i resten av verden.»

Oversatt av Rune S. Alexandersen i Tekstgården

  • Cheryl Katz er en amerikansk journalist som de siste årene har spesialisert seg på arktiske spørsmål. Hun arbeider for blant andre Scientific American, Hakai Magazine og National Geographic. For sistnevnte rapporterte hun om det norsk forskningsskipet «Kronprins Haakon»s tokt i Polhavet i 2019..

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse