Annonse
Frivillighetens integreringstiltak tilbyr ofte en form for service som for eksempel leksehjelp eller flyktningguide. Det betyr at lokale frivillige stiller opp og leder an. Dermed får integreringstiltak en bismak, da disse skaper et skille der «vi» skal hjelpe «dem», skriver UiT-forsker Barbara Stein. (Foto: mostphotos.com)

Frivillighet – mål eller middel for integrering?

Så lenge en holdning om at «de» trenger opplæring eller bistand fra «oss» ligger i bunnen, blir det vanskelig å få til et felleskap «på lik linje». Tvert imot kan en slik oppfatning føre til en ovenfra-ned holdning.

Frivillighet er en viktig søyle i det norske samfunnet, og har de siste årene i tillegg blitt omtalt som en viktig arena for hverdagsintegrering. Ofte oppfordres innvandrere til å delta på frivillige aktiviteter for å lære språk, og for å bli kjent med andre. Spesielt integreringstiltak som språkkafeer eller mentorordninger forståes som døråpner inn i frivilligheten og videre inn i det norske samfunnet. Samtidig kan det stilles spørsmål ved hva slike frivillige tiltak faktisk kan bidra med. Og hvem det er som skal benytte seg av frivilligheten for å oppnå integrering.

Potensialet i frivilligheten

Frivilligheten har et stort potensiale for integrering. Dette ønsker regjeringen å utnytte, jamfør Regjeringens Integreringsstrategi 2019-202. Frivillige aktiviteter framheves her som arenaer for språkopplæring og nettverksbygging, men også for hverdagsintegrering. Integreringstiltak nevnes i denne sammenhengen som eksempler som kan senke terskelen for deltakelse i samfunnslivet.

Frivillige aktiviteter som språkkafeer eller mentorordninger kan være første steget inn i det norske samfunnet. Slike tilbud som skaper møteplasser for «gamle» og «nye» innbyggere kalles gjerne for integreringstiltak. Blant fritidsorganisasjonene arrangeres en del ulike tilbud rettet spesielt mot innvandrere. Enten på nasjonalt plan som f.eks. «KvinnerUT – der kvinner møtes» av Bygdekvinnelaget, eller av lokale foreninger og lag. Spørsmålet er hva kan slike frivillige tilbud faktisk kan bidra med?

Integreringstiltak = opplæring i «den norsk kulturen»?

En kan være kritisk til formålet med slike integreringstiltak. Satt på spissen kan en stille spørsmål ved om formålet er å åpne en dør til den norske frivilligheten og mulighet for likeverdig deltakelse, eller å være en form for opplæring i «den norske kulturen»? Disse tilbudene er utvilsomt viktige for mange som skal finne seg til rette i et nytt land og samfunn. Likevel er spørsmålet viktig å stille med hensyn til frivillighetens integreringsoppdrag, og hvem det er som egentlig skal benytte seg av slike tiltak. Hvis formålet er en slags opplæring i «den norske kulturen», vil en rimelig antagelse være at målgruppa er personer som ikke er kjent med den norske kulturen og som gjerne har en annen kulturell bakgrunn. Med andre ord: innvandrere fra ikke-vestlige land. For hvem kan se for seg en svenske eller amerikaner som deltaker i disse aktivitetene?

Frivillighetens integreringstiltak tilbyr ofte en form for service som for eksempel leksehjelp eller flyktningguide. Det betyr at lokale frivillige stiller opp og leder an. Dermed får integreringstiltak en bismak, da disse skaper et skille der «vi» skal hjelpe «dem». I så måte kan det stilles spørsmål ved om slike tiltak faktisk senker terskelen for samfunnsdeltakelse, og skaper rom for deltakelse «på lik linje» slik Regjeringens integreringsstrategi ser for seg.

For det første kan det oppfattes som en tenker at det bare er ikke-vestlige innvandrere som trenger integrering, siden det virker som om det i hovedsak er disse som er målgruppa til slike integreringstiltak. For det andre kan det altså se ut til at slike frivillige integreringstiltak sjeldent skaper felleskap med likeverdig deltakelse for alle. Spørsmålet er da om disse frivillige integreringstiltakene i praksis er mer å anse som et middel for å øke språkkunnskaper og kunnskaper om «den norske kulturen» blant ikke-vestlige innvandrere, enn som en måte å skape en arena der innvandrere kan delta i fellesskapet på lik linje med andre.

Hva kan frivillige integreringstiltak faktisk bidra med?

Frivillige integreringstiltak kan utvilsomt være viktige. Likevel bør en være kritisk til hvorvidt de faktisk bidrar til integrering. Så lenge en forstår integrering først og fremst som språkopplæring og å lære seg «det norske», kan frivillige integreringstiltak oppfylle oppdraget. Forstår en imidlertid integrering mer komplekst hvor frivilligheten anses som dør inn i et sosialt fellesskap, har denne typen integreringstiltak en utfordring. Så lenge en holdning om at «de» trenger opplæring eller bistand fra «oss» ligger i bunnen, blir det vanskelig å få til et felleskap «på lik linje». Tvert imot kan en slik oppfatning føre til en ovenfra-ned holdning.

Hvis forståelsen av integrering også omfatter det å utvide sitt sosialt nettverk, er det viktig å skape rom for betydningsfulle møter mellom «gamle» og «nye» innbyggere. Møter som legger til rette for et likeverdig fellesskap. Det krever for det første diskusjoner om hvorvidt integreringstiltak skaper rom for slike møter. For det andre må det diskuteres om tiltak som språkkafeer eller mentorordninger skal – eller bør – ha dette som formål. Dette er ikke enkelt og krever diskusjoner om hva formålet med integreringstiltak skal være, og ikke minst hvordan frivilligheten kan skape rom for deltakelse på lik linje.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse