FrPs eksistens sparer oss for mange bekymringer.  Vi bør alle kunne leve godt med folk som Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen, Bjørn Gunnar Jørgensen (bildet) og Eirik Johansen.  Og også med Sylvi Listhaug, skriver Gunnar Thraning. Foto: SIlje Solstad

FrP – outsider til å leve med

Partiets antipati mot politisk hestehandel og dets uforsonlige tilnærming til utspill fra de andre partiene har så langt blokkert muligheten for at det skulle dukke opp et parti til høyre for Fremskrittspartiet.

At velgerne ikke lenger gir sin støtte til samme parti ved valg etter valg, har tradisjonelt store partier over hele Europa fått erfare.  Når partiene har tapt oppslutning, har man i flere land fått overraskende samarbeidskonstellasjoner slik vi så det i Tyskland i 2013 da Angela Merkels konservative parti CDU/ (CSU) fant sammen med sin i alle år største motstander, SPD (sosialdemokratene).  Ved valget til den tyske Forbundsdagen fire år senere, gikk begge partiene kraftig tilbake. 

Sverige kan denne uken få en ny sentrum-venstre regjering bestående av sosialdemokrater og liberalere. Som i Tyskland er det tale om at partier med svært ulike syn i sentrale spørsmål søker sammen for at landet i det hele tatt skal få en regjering.  Om de skulle finne sammen, er det ikke usannsynlig at også disse partiene vil bli straffet av velgerne ved neste korsvei, med utsikter til en enda mer kompleks politisk situasjon når den tid kommer.  Utvist ansvarsfølelse (og også maktbegjær?) straffes i stedet for å belønnes.  Mange velgere liker ikke at pragmatismen trumfer prinsippene.  Vi ser i land etter land at velgerne i stedet setter sin lit til nye partier bygget på populisme, nasjonalisme og innvandrerskepsis.  

I Frankrike var omveltningene i partilandskapet ved valget i fjor så dramatiske at det nesten kunne minne om en revolusjon.  Emmanuel Macrons nystartede parti, «La Republique en Marche!» oppnådde på kort tid stor oppslutning og fikk ved valget rent flertall i nasjonalforsamlingen.  Mye av støtten i folket er allerede borte nå etter ett år. 

Utviklingen i Europa er blitt mer uforutsigbar på bare få år.  Verdier som har stått sentralt for oss i mer enn to århundrer er satt i spill.  Vi européere har tonet ned «innsalget» av disse til resten av verden og forsøker i stedet å konsolidere stillingen.  EU bruker mye tid på å forsvare verdier vi trodde var mer rotfestet i vår del av verden.  I Europa er vi blitt utfordret av økende kinesisk imperialisme, amerikansk proteksjonisme, masseinnvandring, nasjonalisme, utenforskap og arbeidsledighet.  Utviklingen i flere EU-land går i uønsket retning.  Polen, Tsjekkia og Ungarn, med Østerrike som haleheng, utfordrer EU innenfra. 

Norge oppleves langt på vei også denne gang som «annerledeslandet», men også vi merker presset.  Viktigst å trekke frem er kanskje at vi har valgt å føye kineserne for å få avsetning på norsk fisk.  Nobels fredspris falmer. 

Når vi i Norge ikke opplever intern splittelse og når verdier viktige for oss ikke er satt under enda større press, skyldes det flere forhold.  Vi kommer heller ikke i denne sammenheng unna å trekke fram at styresmaktene har sluppet å måtte ta en del vanskelige valg siden den norske stat har så mye penger på bok.  Tap av private arbeidsplasser kompenseres stadig av nye i offentlig sektor.

Sett i ettertid var også «timingen» perfekt da den frem til da spedalske i norsk politikk, Fremskrittspartiet, endelig slapp til ved Kongens bord.  Det skjedde ett år før «flyktningkrisen» i 2014.   Dersom ikke Fremskrittspartiet den gangen hadde vært i regjering og dermed i posisjon til å sterkt begrense strømmen av flyktninger til Norge, er jeg rimelig sikker på at det også hos oss hadde vært mindre harmoni i rikspolitikken i dag og at styrkeforholdet mellom partiene hadde vært ganske annerledes enn det vi nå ser. 

Heller ikke lokalt i Tromsø viker Fremskrittspartiet fra å ta standpunkter som går på tvers av det andre mener.  Vi har sett det veldig tydelig i bompengesaken, der FrP slett ikke ønsker bompenger for å finansiere nye trafikkløsninger.  Lokalpartiet foreslår i stedet å redusere ambisjonsnivået og halvere tiltakspakken til 2 milliarder kroner finansiert med drivstoffavgift.  Forslaget er allerede stemplet som useriøst og uaktuelt av politiske motstandere, men med borgerlig valgseier neste høst og Fremskrittspartiet fortsatt i regjering, vil antagelig dette fort kunne bli resultatet. 

Man trenger ikke å sympatisere med partiet for å erkjenne at Fremskrittspartiet fyller en viktig rolle i norsk politikk.  Partiets antipati mot politisk hestehandel og dets uforsonlige tilnærming til utspill fra de andre partiene har så langt blokkert muligheten for at det skulle dukke opp et parti til høyre for Fremskrittspartiet.  Fremskrittspartiet har også etter min mening en viktig funksjon i lokalpolitikken fordi partiet gjerne legger vekt på andre forhold enn de andre når partiet nominerer kandidater til kommunestyrene.  Dermed bidrar partiet til at politiske saker gjerne belyses bedre enn om FrP ikke hadde vært der med sine representanter. 

FrPs annerledeshet er ikke lett for alle å bli klok på.  Vi så et eksempel på det da ordførerkandidat for Høyre inntil nylig, Jens Johan Hjort, omtalte det som useriøst da FrPs Bjørn Gunnar Jørgensen gjentok sitt klare nei til bompenger i Tromsø.  Mange av oss som sogner til andre politiske partier har en tendens til ikke å godta at det skal være så vanskelig for FrP å gi etter i sine kjernesaker, mens vi tar som en selvfølge at f.eks. KrF aldri vil jenke seg i abortsaken.

Vi trenger ulike stemmer i det politiske landskapet for at vi fortsatt skal kunne bevege oss framover i Norge, både nasjonalt og lokalt.  Vi trenger også noen som stiller spørsmål når enigheten ellers er for stor, i en tid der til og med partiet Rødt har funnet sin plass i folden og stadig oftere samarbeider tett med Arbeiderpartiet. 

Generelt vil det være slik at dersom det fattes avgjørelser uten gode prosesser der ulike syn kommer frem, vil man sjelden oppnå de beste løsningene.  Slik er det også i politikken.

Det er viktig at alle blir hørt.  I en tid med mye uro og uforutsigbarhet i verden rundt oss, opplever jeg det som trygt at de som sympatiserer med FrP ikke bare har noen til å tale sin sak, men vet at de kan stole på FrP.  At ikke partiet når frem med sitt syn i alle sammenhenger er en annen sak og for så vidt av underordnet betydning. 

FrPs eksistens sparer oss for mange bekymringer.  Vi bør alle kunne leve godt med folk som Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen, Bjørn Gunnar Jørgensen og Eirik Johansen.  Og også med Sylvi Listhaug.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse