Annonse
I løpet av høringsprosessen er ingen av innvendingene fra næringslivet tatt til følge, noe mange kan tolke som et signal om hvordan det står til med den reelle viljen til dialog, skriver Kurt Figenschau om kommuneplanens samfunnsdel. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Full gass med håndbrekket på

Tromsø kommune står i fare for å bekrefte mytene om seg selv. Det kan umulig ha vært intensjonen.

De fleste vet at sjømatnæringen er utpekt som vår viktigste framtidsnæring. Hvor skal nye aktører i sjømatnæringen etablere seg, om ikke på yttersiden av Kvaløya? I handelsparken på Langnes?

Myter kan være både upresise og urettferdige, men de oppstår sjelden uten grunn. Noen av mytene om Tromsø vil leve videre, helt frem til de aktivt motbevises.

■ Tromsø er en ren administrasjonsby, totalt dominert av offentlige arbeidsplasser, der det knapt produseres noe som helst konkret.

■ Tromsø kommune er uten evne eller vilje til å tilrettelegge for næringsliv.

■ Tromsø – som kommune og som samfunn – har mistet evnen til nytenkning og nyskapning. En positiv befolkningsutvikling har sikret veksten uansett.

Fra myter til visjon

Når Tromsø kommunestyre inviteres til å vedta kommuneplanens samfunnsdel, kunne dette vært en gyllen anledning til å kvitte seg med mytene, og stake ut en visjon for en ansvarlig vekst og en ny attraktivitet, som i seg selv kunne bidratt til en ny optimisme. Vi kunne fått et felles mål å strekke oss mot, og som kunne forene oss, slik andre byer har klart å skaffe seg.

Innstillingen til denne kommuneplanen klarer ikke noe av dette, og denne planen er tenkt å virke i hele 12 år.

Visst finnes det visjoner. Bærekraft er overordnet prinsipp; økonomisk bærekraft, miljømessig bærekraft og sosial bærekraft. Knapt noen vil stille seg opp som motstandere av disse overordnede prinsippene. Vanskelighetene oppstår når visjonene skal omsettes til noe konkret, og man ikke klarer å se noe som tyder på at næringsutvikling er vektlagt som særlig viktig i denne planen, og det også er vanskelig å se tegn på at noen nye områder skal pekes ut til utbygging av verken boliger eller næringsbygg.

Tvert imot: Fortetting er stadig vekk viktigste førende prinsipp. Næringsaktivitet skal primært etableres der næringsaktivitet finnes fra før av. I prinsippet skal det ikke bygges noe på Kvaløya sør for Eidkjosen eller nord for Slettaelva. Og på fastlandet skal det ikke bygges sør for Solligården eller nord for Kroken, selv om gjeldende arealplan tillater bygging til Movika.

De fleste vet at sjømatnæringen er utpekt som vår viktigste framtidsnæring. Hvor skal nye aktører i sjømatnæringen etablere seg, om ikke på yttersiden av Kvaløya? I handelsparken på Langnes?

Fra visjon til politikk

Redusert behov for trafikk er vesentlig for å kunne få gjennomført et «grønt skifte». Men det er ikke gitt at en firkantet holdning bidrar til dette.

Husker du ASKO? For få år siden ble deres virksomhet flyttet fra Tromsø sentrum og til Ramfjord. På den måten ble store deler av tungtrafikken fjernet fra sentrum. Med tanke på miljømessig bærekraft har denne flyttingen vært en suksess, men denne suksessen ville altså være i strid med de prinsippene som nå er staket opp i kommuneplanen.

Husker du IKEA? Nå ble ikke dette prosjektet realisert, men valg av lokalisering er likevel godt egnet som eksempel. I stedet for å plassere en slik anslått «publikumsmagnet» i ytterkant av sentrum, ble den til høylytt jubel klappet inn et sted der trafikken fra før av er som tettest – på Langnes – med lange stillegående bilkøer som forventet konsekvens. Med tanke på miljømessig bærekraft ville denne etableringen vært en fiasko, men den ville likevel vært i tråd med prinsippene som nå er staket opp i kommuneplanen.

Fra politikk til konsekvenser

Selvsagt vil ikke kommuneplanens samfunnsdel være det eneste viktige dokumentet kommunestyret skal vedta for å stake ut Tromsø kommunes langsiktige retning. Samfunnsdelen skal senere følges opp av en arealdel, som ventelig vil være mer konkret med tanke på hvilke områder av kommunen som skal blinkes ut til utbygging. Når vi kommer dit er det selvsagt å håpe at man også vurderer å ta i bruk nye områder til nødvendige utbyggingsformål, og ikke bare ensidig fokuserer på transformasjon av allerede bebygde arealer, slik forslaget til kommuneplan nå legger opp til.

Selvsagt vil mange dessuten hevde at kommunens byråkrater og politikere ikke vil leve fullstendig isolert fra kommunens innbyggere og næringsaktører; vi må da alle kunne bidra til en konstruktiv dialog underveis?

Ja, bevares. Men akkurat som at mytene om Tromsø ikke er skapt uten grunn, så er det samme tilfelle med den grunnleggende skepsisen mange føler til kommunens vilje til dialog. Behandlingen av kommuneplanen har illustrert dette. I løpet av høringsprosessen er ingen av innvendingene fra næringslivet tatt til følge, noe mange kan tolke som et signal om hvordan det står til med den reelle viljen til dialog. Skepsisen kommer ikke av seg selv, men som følge av erfaringer, ofte med uforutsigbare rammer for etableringskostnader og en saksbehandlingstid som ofte fremstår som unødvendig lang. Konsekvensene driver kostnadene til værs for dem som skal kjøpe bolig eller betale husleie, og dette reduserer naturligvis både den økonomiske bærekraften og den sosiale bærekraften. Sannsynligvis er dette en utilsiktet konsekvens. 

Vi kan gjerne ønske oss visjoner. Vi kan gjerne ønske oss felles mål og felles retning. Vi kan gjerne ønske å gi full gass. Men hvis håndbrekket står på, blir fremdriften likevel ganske beskjeden.

Ærlig talt: Vi burde klare bedre!

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse