Annonse
Byens nye ordfører har tydeligvis glemt at hans fars kremmerånd utmerket kan brukes innenfor rådhusets vegger, og at man må «hive seg i kalosjan», når kreditorer og ansatte banker på døra, skriver Kjell Rotvold. På bildet er Gunnar Wilhelmsen i møte med et knippe av byens næringslivsledere. Foto: Torkil Emberland

«Fulle sjømenn» og folkets skuffelse over Tromsø kommune

Det kom tydeligvis som «julekvelden på kjerringa» at man hadde et sykehjem på Kvaløysletta som i snart 40 år ikke har hatt nevneverdig vedlikehold og oppgradering.

«De handler som fulle sjømenn», er kommentaren man kan høre på gaten nå om dagen. Åpenbart utdatert og forslitt, men symboliserer godt opplevelsen som kan føles om forvaltningen og økonomien til Tromsø kommune. Hvor befolkningen her i byen nå våkner skuffet etter den største økonomiske fyllekula som har blitt skapt på 100 år. En vond «skallebank» blir nå veltet over på hver av oss alle sammen.

De aller fleste av oss voksne har for lengst forstått og lært at når vi skal ivareta familiens beste og gjøre større innkjøp, må vi finansiere og organisere økonomien. Slik at vi har det trygt og bra i uoverskuelig fremtid. Det siste er at vi nå blir «avkledd» før vi går inn i banken med dobbelsikret identifikasjon og blottlagte kredittkort. Egenkapitalkravet er alltid nøkkelen til bankenes villighet til å låne oss penger. Verdien av et hus, en leilighet eller den gamle bilen inngår selvfølgelig i planen og må realiseres, før lånet utbetales.

Men en slik selvfølgelig adferd trenger ikke politikere og rådmenn i Tromsø å forholde seg til, når de skal gjøre investeringer på folkets vegne. Det er tydeligvis bare «å peise på», og låne absolutt hele anskaffelsen og altfor ofte budsjettoverskridelsen med. Enhver bankdirektør kan føle seg vel og avslappet i sin gode stol, når lånebeløpene alltid blir innvilget og utbetalt. Pantet er sjenerøst med en hel skattebetalende befolkning som sikkerhet. Når betalingsevnen skranter inne hos kommunekassereren, er det bare å «teite til skatteskruen» slik at befolkningen må lide for politisk og kommunal inkompetanse.

Man hører aldri om at noe må selges eller avhendes, for å skaffe nødvendig egenkapital. I kjølvannet av anskaffelser og investeringer ligger nedlagte sykehjem, skoler, barnehager, gymnastikksaler og andre store og små bygninger, øde og forlatt. Likeså eiendommer man knapt kjenner eierskap av, burde selvfølgelig også være med i vurderingene. Det betales endeløst på strøm, avgifter og vakthold, samtidig som forfallet skjemmer omgivelsene. Ingen reagerer på miljøavtrykket eller forsøplingen. Vedlikehold og rutiner er åpenbart fraværende, og det meste foretas som reserveløsninger når skader blir meldt av brukere eller leietakere.

Folket har etter hvert oppdaget at vedtaket omkring bygging av badelandet ikke hensyntok bygninger som skrek etter vedlikehold og pengebevilgninger. Det kom tydeligvis som «julekvelden på kjerringa» at man hadde et sykehjem på Kvaløysletta som i snart 40 år ikke har hatt nevneverdig vedlikehold og oppgradering. Den kunnskapen dukket opp som en befriende unnskyldning når man hadde funnet frem til den ville ideen om å stenge og omplassere pasienter og si opp ansatte. Men det var i realiteten fordi kommunekassa plutselig var søkke tom. Da startet en stor krangel innenfor veggene i Rådhuset, om skyld og upopulære tiltak for å berge skinnet.

Vi husker at mens kritikken haglet og byggingen av badelandet var i gang, var det flere som lurte på vår forrige ordførers motiver, da hun med et bredt smil sto frem i avisene og fortalte om kommunal glede over å ha gjort røverkjøpet av Kunstforeningen. Det forfalne gamle museet, uten nevneverdig innhold av aktivitet som burde tilfalle kommunens ansvar. Kjøpesummen var i begeistringen opplyst som kun 24 millioner, og nå gjaldt det bare å finne det samme beløpet til renovering. En helt utrolig uansvarlig handling å observere ifra sidelinjen.

Det mest fantastiske er at det nå i høst dukket opp et tilbud ifra universitetet som ønsket å kjøpe bygningen for vel 30 millioner kroner. Alle trodde at endelig kom det noen som fikk kommunen ut av fadesen. Men nei, - nå har til og med vår nye ordfører bidratt til å sjokkere, midt i varsler om oppsigelser og innskrenkninger ovenfor syke, gamle og skolene våre. Svaret ble at man «skulle tenke på det». Er det å undres at folk er forbannet?

Mange av oss har gode minner om aktive handledager i byens sentrum. Hvor Berner Wilhelmsen med hans utrettelige innsats med den gode kremmerånden og smilet på plass, skapte den populære butikken «Krimskrams» - på folkemunne.  Derfor var vi helt sikker på at han hadde klart å lære sin sønn Gunnar, at når det kniper måtte man ha «Salg». Men byens nye ordfører har tydeligvis glemt at hans fars kremmerånd utmerket kan brukes innenfor rådhusets vegger, og at man må «hive seg i kalosjan», når kreditorer og ansatte banker på døra.

Realiteten er at vår kjære by er tilnærmet søkkrik, men at dårlig forvaltning og politisk krangel over mange år, har skapt dagens situasjon. Politikken gror tilsynelatende som Tromsøpalmer inne i våre ledende folkevalgtes hoder. Særlig etter å ha fått tildelt solide posisjoner og gode lønninger. Og da blir det som vel kjent for oss Tromsøværinger ikke plass til noe som helst av annet, som kunne spire til fornuft og gi kreative løsninger.

Politikeren, men først og fremst regnskapsmannen og økonomen Jan Blomseth sitter nok på en ubevisst resept på fjerning av «tromsøpalmer». Han har ikke latt seg gro ned, men alltid gjort de beste analysene om økonomisk uvær i vente. Ettersom han har få å sitte sammen med i bystyresalen, blir nok nyheten om resepten best mottatt ved gartnerskolen på Rå i Kvæfjord.

Hvilket motiv den knivskarpe og utålmodige forretningsmannen Gunnar Wilhelmsen hadde for å melde seg i rød posisjon som ordførerkandidat, er det mange som har stilt spørsmål om. Det er underlig å oppleve at han som i valgkampanjes hete foredro om ny giv og løsninger, allikevel ikke mestrer å ta i bruk sine markedsførte evner og positive energi. Da må han følgelig tåle krass kritikk med bakgrunn i at han valgte å opptre «høy og mørk».

Valgresultatet ble en ulykke for befolkningen, med kompromisser som smerter. Nå sitter røde og grønne kamphaner i endeløse møter, og «jatter» politikk, som det absolutt ikke kommer noe ut av. Krisen krever umiddelbar handling til å få inn friske penger i stedet for bare å produsere innhugg i tjenestetilbudet.

Om Gunnar Wilhelmsen skulle kunne glede seg over et pent bilde på veggen i rådhuset og et godt ettermæle som Ordfører, bør han sørge for å bringe Tromsø kommune høyere opp på tabellen enn hvor fotballaget T.I.L. befinner seg nå. Han kan uansett aldri tildeles skyld for dårlig «målvaktarbeid» under det forrige bylaget i Rådhuset, også kledd i «rød/grønt».

Følgelig må man også konkludere med at «folkets skuffelse», bør inkludere faktum av deres egen «edruelighet», på valgdagen, - vi havnet derfor alle sammen på en «fyllefest», som har vart altfor lenge.

Stå på Gunnar, - ikke vær så «jøger» og religiøs med politikken. Lær av kjøpmann og kollega ordfører Sture Pedersen i den lille fattige kommunen, Bø i Vesterålen. Imellom fattigdommen finner vi Nord-Norges beste tilbud for syke og eldre, og halv formueskatt. Et strålende eksempel på at løsningene med de gode resultatene finnes på tvers av alle partilinjene. Det er ikke en kjeft der ute som bryr seg om at han er Høyre-mann.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse