DYPE SÅR: Etter alle disse år siden dette hendte, sitter aggresjonen der fortsatt og spørsmålene står fortsatt i kø. Hvordan var det mulig at disse mannfolkan i kraft av sin uforbeholdne styrke kunne utnytte ei jente på denne måten? skriver Bjørg Killie Martinsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox / Nordnorsk debatt

Fy, fan!

Eg er 86 år og har levd et langt liv. Det er opplevelser i livet mitt som har gitt meg tunge og vanskelige stunder. Det vil eg dele med dokker.

Etter alle disse år siden dette hendte, sitter aggresjonen der fortsatt og spørsmålene står fortsatt i kø. Hvordan var det mulig at disse mannfolkan i kraft av sin uforbeholdne styrke kunne utnytte ei jente på denne måten?

Erfaringene mine roper et varsko for å beskytte ungene våre. Eg tenker spesielt på uerfarne gutter og jenter som, også i dag, blir offer for overgrep. Overgrep som de, ut fra sine manglende erfaringer, ikkje har mulighet til å forstå og slett ikkje finne veien ut av. Det er vårt ansvar som trygge voksne personer å hjelpe dem til å sette grenser for egen kropp og å tørre å varsle hvis de opplever utilbørlig oppførsel av voksne personer.

De er døde nu. Men de lever hos meg. De lever som sår, dype sår som ikkje lar seg gro. De tre som hadde tillit i samfunnet, de som hadde betrodde stillinger. Lærer, kirkesanger og ordfører. Eg ei ung jente. Ei jente som til da hadde vært beskytta i en trygg og god heim. En heim som la grunnlag for tillit og respekt. En heim der det blei fortalt at voksne var til å stole på og at kunnskap og all fornuft var hos dem.

Men var det en absolutt sannhet? Nye og helt ukjente opplevelser gjorde at eg fikk en brå overgang til en annen verden. En overgang til en hverdag der forvirring, usikkerhet og engstelse tvang seg inn hos meg.

Eg var langt hjemmefra på dette tidspunkt, gikk på skole og bodde hos en familie. Det var selskap i den fine stua deres. Bordet var dekt med nystrøket duk og finserviset. De som satt rundt bordet var frua i huset og hennes nærmeste familie.

Ofte ved slike anledninga blei eg bedt om å skjenke kaffe til gjestene. Så også denne gangen. Eg gikk ut på kjøkkenet der kaffekjelen sto og putra på komfyren. Eg hadde akkurat fått grep om hanken da eg kjente en arm rundt livet mitt. Eg blei pressa inn til en kropp samtidig som eg kjente ei hand som berørte brystene mine. Eg snur meg og ser inn i et gammelt skrukkat ansikt. Eg fikk vridd meg laus og forfjamsa og himmelfallen tok eg kaffekjelen og gikk inn i stua. Eg skjenkte kaffe i kopp etter kopp som om alt var som det skulle være.

Den gamle mannen, som nettopp hadde forbrutt seg mot meg, kom også inn i stua og fann sin plass ved bordet. Han var ektemann, far, svigerfar og bestefar til de som var til stede. Hva eg tenkte den gang er borte no. Uten et ord forlot eg selskapet, gikk på rommet mitt, låste døra, kasta meg på senga og lot tåran finne veien ned i hodeputa. Forvirring, håpløsheit, sårheit, makteslausheit og all verdens spørsmål blei også der. De blei begravd sammen med tåran hodeputa tok imot. Omverdenen fikk ikkje tilgang her.

Hva om eg hadde brast ut med all hesligheit og avskyeligheit som befant seg midt i følelseskaoset mitt. Hvilke reaksjoner hadde eg fått? Hadde eg blitt trudd? Og hvordan hadde min kverdag blitt sammen med denne familien etter dette? Denne familien som eg var prisgitt å leve sammen med i måneder fremover. Mitt valg, bevisst eller ikkje, blei å bite disse opplevelsene i meg og fortrenge avskyeligheita og hesligheita som best eg kunne.

De to andre overgriperne brukte det samme mønsteret. De oppsøkte meg når eg var aleina og fremgangsmåten var likt den første. Disse to var også godt kjent med denne familien og var hyppige gjester her.

Det var eg, som den fornærmede, som blei taperen i dette spillet, og overgriperne de som kunne triumfere videre. De som fortsatt kunne gå oppreist til jobbene sine, de som fortsatt kunne se andre rett i øynene med sitt hoverende blikk.

De kunne fortsette ut i livene sine med si innstilling som sa at det var de som mannfolk som var sterkest psykisk og fysisk. Det var de som ut fra denne posisjonen kunne bruke si makt som det passet dem best. Disse som fortsatt var en del av min hverdag og der eg, uten forbehold, måtte gjøre gode miner til slett spill.

Hadde eg noe valg? Nei, eg var pressa inn i en tilværelse og en situasjon andre hadde bestemt. Inn i ei hjelpesløsheit som styrte det meste av dagene mine.

Min tankeverden var låst der og tok det meste av min energi. Den energien eg var innstilt på å nytte til en god eksamen. Ambisjonen om å komme heim med karakterer eg stolt kunne vise fram til foreldrene mine, var ikkje der lengre.

Bitterhet var også no blitt med på dette lasset. Eg gikk ut fra barneskolen med gode karakterer og det var nok ut fra dette foreldrene mine valgte denne skolegangen for meg. Eg var som 16-åring sendt på skole og skulle bo hos denne familien. En familie som for foreldrene mine var et trygt sted å sende sin datter til. Eg hadde et sterkt ønske om å gjøre mitt aller beste for å få gode karakterer. Eg ville oppnå et resultat som ga meg mulighet for videre skolegang. Eg ville også gjerne oppfylle det som foreldrene mine forventa av meg og som ville gjøre dem stolt og glad.

En dag var denne delen av tilværelsen min slutt. Eg reiste heim med et vitnemål som eg skamma meg over å vise frem. Et papir som ikke holdt mål ved min første søknad om videre skolegang. Eg kom heim fylt av følelsa som langt fra var i samsvar med de eg forlot heimen min med. Følelsa som ingen andre kjente til og som eg visste fortsatt måtte bli bare mine. Min trygge, gode heim til tross var dette problemer som ikkje lot seg ta opp her. De såran som bare grov seg djupar og djupar måtte eg lære meg å leve med.

Det er i ettertid, ca 70 år etter disse hendelsene, at eg kommer ut med dette. Dette ubehag og denne avsky som har fulgt meg fra min tidligste ungdom og frem til i dag. Det disse tre mennene hadde forvoldt meg satte meg ut av det sporet der mitt tidligere siktemål var. Konsentrasjonen i skolearbeidet blei ikkje det den hadde vært. Og min klare påstand er at disse dramatiske opplevelsen påvirka også resultatet eg avslutta skolegangen med.

De hadde brutt seg inn og tatt seg til rette i et område hos meg som til no hadde vært mitt og absolutt mitt. De tvang seg, uten forbehold, inn til den delen av livet mitt som lå der uberørt. Den delen eg en gang skulle dele med den ene som eg hadde valgt.

Etter alle disse år siden dette hendte, sitter aggresjonen der fortsatt og spørsmålene står fortsatt i kø. Hvordan var det mulig at disse mannfolkan i kraft av sin uforbeholdne styrke kunne utnytte ei jente på denne måten? Ei jente som absolutt var disse mennene underlegen. Ei jente som de visste ikkje hadde mulighet til motstand. Ei som de dertil visste hadde mye av barnet i seg, var medgjørlig, lydig og som gjorde det de voksne forventa. Og kanskje enda verre. Ei jente som ikkje var i stand til å se det klare overtrampet som her blei gjort og som en følge av det heller neppe ville stå fram og gjøre denne ugjerninga kjent. De kunne være ganske trygg på at risikoen deres var temmelig fjern.

Mitt ordforråd for slike hendelser finner ikkje helt frem. Et absolutt uakseptabel maktmisbruk holder et stykke på vei, men det når ikkje helt dit eg absolutt vil.

Fy, fan!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse