Annonse

Den gangen da alle var lutfattige

Det er hjerterått å tenke på barna som ikke kan få være med på skilaget eller på handballen fordi foreldrene ikke har råd, skriver Tone Marie Myklevoll.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært viktig å jobbe for å minske de sosiale og økonomiske forskjellene i samfunnet.

En klok mann fra en eldre generasjon sa en gang til meg; “Når jeg vokste opp var alle familiene i gata lutfattige. Eller det var ett unntak, en familie som hadde masse penger. Men bortsett fra dem, så var vi alle fattige, og det var ingen skam i det.”

I dag er situasjonen det motsatte; Alle er «rike», bortsett fra noen veldig få. De fleste av oss har råd til å skaffe oss det meste som vi har lyst på. Vi har råd til at barna våre kan få drive på med de frititidsaktivitetene som de har lyst til og vi har råd til å feire julaften med bugnende bord og flere julegaver enn noen egentlig har bruk for.

Situasjonen er med andre ord snudd på hodet; det normale er å være rik, mens det er de få som er fattige og kanskje har barn som ikke får delta i samfunnet på samme måte som alle andre. Hva gjør det med dem og med oss som samfunn?

I 2014 gjennomførte Tromsø kommune en spørreundersøkelse blant alle elevene på ungdomstrinnet, den såkalte “Ungdataundersøkelsen”. Blant et av spørsmålene i undersøkelsen var: “Har familien din hatt god eller dårlig økonomi de siste to årene”. Akkurat dette spørsmålet ble viet liten oppmerksomhet i Byrådets fremlegg av saken. Kanskje fordi så mye som 67-81 % av elevene (ulike tall fra ulike skoler) svarte “god råd hele tida/stort sett”. Men hva med de 5-9 % som svarte “dårlig råd hele tida/stort sett”? Spranget mellom disse er enormt.

Det er hjerterått å tenke på barna som ikke kan få være med på skilaget eller på handballen fordi foreldrene ikke har råd. Jeg vet at mange idrettslag strekker seg langt for å forsøke å hjelpe disse barna slik at de likevel kan få være med, og det er beundringsverdig og flott. Men hva kan vi som politikere gjøre?

Et viktig bidrag, tenker jeg, er at vi kan jobbe for å holde prisene på egenbetaling nede på kommunens egne tilbud til barn og unge. Altså, det motsatte av hva det blåblå byrådet i Tromsø har gjort denne perioden. Som eksempel kan vi se på den kommunale kulturskolen. Da byrådet overtok i 2011 kostet den dyreste plassen kr 2.816,- per semester. Det kan være dyrt nok for mange. Men siden byrådet tiltrådte har de økt prisene markant hvert eneste år.

I år koster den samme plassen kr 3.900,- per semester! Altså en økning på 39 %. I samme periode vet vi at det har vært en markant nedgang i antallet elever på kulturskolen og vi vet fra beretninger i lokalmedia at for mange skyldes det at prisen ble for høy å betale. Dette er en tragisk utvikling, særlig all den tid vi vet at det finnes mange slike eksempler som rammer barnefamilier generelt, og de med dårlig råd spesielt.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært viktig å jobbe for å minske de sosiale og økonomiske forskjellene i samfunnet. Det er blant annet de små forskjellene i Norge som gjør oss til ett av verdens beste land å bo i. Men utviklingen viser oss at dette ikke er et samfunn som vi kan ta for gitt. Vi har i dag en regjering i Norge og et byråd i Tromsø som fører en politikk som gir økte forskjeller. Derfor er valget i år et retningsvalg. Din stemme teller, bruk den. Godt valg!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse