Rune Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger kommune
På bildet: Rune Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger kommune ved krigsminnesmerket i Kirkenes. Foto: Barentssekretariatets Facebook

General Antonov mot general Guderian: 75 år siden Sovjetunionen begynte å planlegge frigjøringen av Øst-Finnmark

Petsamo-Kirkenes-offensiven kan betraktes som unik med tanke på den store massen av tropper og utstyr i nordområdene, samt kompleksiteten i den militære og diplomatiske planleggingen

Militærplanleggingen vil alltid være relevant for statsledere, generalstaber og diplomater, og for alle som er interessert i den militærpolitiske utviklingen i Arktis

I generalstaben og øverstkommanderendes hovedkvarter

Under Teherankonferansen i november 1943, ble Roosevelt, Stalin og Churchill enige om at de alliertes militærstaber skulle ha nær kontakt med hverandre om de kommende operasjonene mot Tyskland og de tyske allierte. Da generalstaben i Moskva i mars 1944 begynte å planlegge operasjoner på nordflanken av den sovjet-tyske fronten, fikk stabsoffiserene svært mye å gjøre. Generalene Antonov og Sjtemenko, som ble betrodd oppdraget med å utvikle planer for frigjøringen av Nord-Norge, besøkte Stalin daglig, enten i Kreml eller på hans datsja i Kuntsevo. På den tiden var han formann i Statens forsvarsutvalg og Folkekommissariatet for forsvar. I slutten av mars 1944, ga Antonov ordre til Sjtemenko om å besøke Stalin i Kuntsevo, som igjen ville se på kartene for operasjoner i den fjerne nordlige enden av sovjetfronten. På grunn av den spesielle politiske betydningen, var det også Stalin personlig som gav klarsignal for grensekryssningen til Norge og den sovjetiske offensiven mot Kirkenes, som var hovedsete for ”det tredje rike” i Øst-Finnmark.

Ifølge generalstabens plan skulle den sovjetiske operasjonen i Nord-Norge bli den siste fasen i frigjøringen av Arktis. Før dette skulle de viktigste motstanderne til Den røde armeen være knust, og restene i Øst-Finnmark ikke ha manøvreringsevne. Målet for operasjonen var å fullstendig utslette fienden i de sovjetiske nordområdene og å bidra til frigjøringen av Norge. Planen for den kommende operasjonen var basert på ideen om å gå rundt nazi-hovedstyrkene og deres viktigste festningsverker på flankene, etterfulgt av en manøvre fra Karelenfronten og Nordflåten for å omringe gruppen i Petsamo-området. Slik skulle fienden presses til sjøen og kuttes av fra de norske havnene. Stalin godkjente i utgangspunktet generalstabens planer. Det neste trinnet i frigjøringen av Norge var diplomatiske forhandlinger. Den 16. mai 1944, ble det inngått avtaler mellom regjeringene i Sovjetunionen, USA og Storbritannia med Norges regjering i eksil – ”Agreement respecting the arrangements for civil administration and jurisdiction in Norwegian territory liberated by an Allied expeditionary force.” På norsk side ble dokumentene signert av Norges utenriksminister, Trygve Lie. Under avtalene fikk USA, Storbritannia og Sovjetunionen høyeste myndighet i forhold til lokal norsk sivilforvaltning så lenge de militære operasjonene pågikk. I forkant av frigjøringen utførte den norske militærattacheen i Sovjetunionen Arne Dahl oppgaver som lignet på oppgavene til militærattacheer fra andre antifacistiske land. Den norske militærattacheen koordinerte samarbeidet mellom den norske eksilregjeringen i London og den sovjetiske overkommandoen.

Før og etter Petsamo-Kirkenes-offensiven

General Guderian ble leder for den tyske generalstaben fra sommeren 1944, og begynte straks å skifte ut et betydelig antall stabsoffiserer til fordel for sine egne protesjeer. Den fornyede staben regnet med å endre forløpet av andre verdenskrig i Tysklands favør. Guderian ble tildelt arbeidslokaler ved Fuhrer-hovedkontoret i Berlin, og hadde tett kontakt med Hitler. Våren 1944 var Sovjetunionens militærpolitiske ledelse klar over Berlins satsinger i Øst-Finnmark. Sovjetisk etteretning hadde slått fast at Berlin ikke planla å forlate sine baser i Nord-Norge, og utnevningen av Guderian til stabssjef hadde ikke ført til endret tysk strategi i nord. Berlin forventet at Petsamo-Kirkenes gruppen ville være en ”festning” i Arktis, som ville hindre sovjetiske tropper å krysse grensen til Norge og nå de nazistiske basene ved kysten av Barentshavet. Totalt besto Petsamo-Kirkenes nazigruppe av 53 tusen soldater og offiserer, 770 kanoner og bombekastere, 160 fly og 200 skip.

Høsten 1944 startet gjennomføringsfasen i Sovjetunionens plan for Karelenfrontens og Nordflåtens offensiv mot Petsamo-Kirkenes gruppen. Den 25. oktober frigjorde Den Røde armeen Kirkenes, og samme dag ble en salutt til ære for Karelenfronten og Nordflåten avgitt i Moskva. Den 29. oktober rapporterte Karelenfronten til Moskva om at det ikke lenger var noen fiende foran Den røde armeen. Sovjetunionen hadde faktisk frigjort Øst-Finnmark. Berlins planer var knust, og satsingen på festningsforsvar i Arktis var en fiasko. Moskvas plan viste seg derimot å være svært vellykket. Under Petsamo-Kirkenes offensiven ble det også for første gang brukt tunge stridsvogner i det vanskelige arktiske terrenget. Dette ble besluttet av overstekommanderende i Karelenfronten, general Meretskov, etter at det ble klart at antitankforsvaret i Petsamo-Kirkenes-”festningen” var rettet mot lette og mellomstore sovjetiske tanks.

Etter frigjøringen så man en ende på krigen i Arktis. Den sovjetiske 14. armeen tok på seg den administrative ledelsen i Øst-Finnmark fram til slutten av krigen. Dette var basert på avtalen mellom Sovjetunionen og den norske London-regjeringen fra mai 1944. General Antonov, som sammen med General Sjtemenko planla den raske frigjøringen av Nord-Norge våren 1944, fortsatte sin militære karriere og ble i februar 1945 utnevnt til generalstabsleder. På dette tidspunktet begynte situasjonen i Berlin å utvikle seg katastrofalt. Hitler ga i mars 1945 Guderian avskjed, og Goebbels skrev i sin dagbok: ”Vi måtte sende Guderian på ferie igjen, fordi han ble til en fullstendig hysteriker og skjelvende nevrasteniker, og derfor bringer mer uro enn orden.” Etter krigens slutt mottok Antonov den høyeste sovjetiske militære fortjenesteordenen, Seiersordenen, ”for å planlegge kampoperasjoner og koordinere fronthandlinger.” De sovjetiske generalene som i 1944 gjennomførte operasjonen i Øst-Finnmark, Meretskov, Skjerbakov og Khudalov, og admiral Golovko mottok Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

  • Kilder:
  • Golovko, A. (1984): Sammen med flåten. Moskva
  • Meretskov, K. (2003): I folkets tjeneste. Moskva
  • Sjtemenko, S. (2005): Generalstaben i krigsårene. Moskva

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse