Annonse
Vi kan berømme Finnmarkskommisjonen for at de endelig konkluderer mot at FeFo eier all grunn i Finnmark. Det var uendelig viktig, skriver Nils Thomas Utsi. (Foto: Dag Tørrisen / Privat)

"Gjeldende nasjonal rett" må ta et steg videre

Konseptet «gjeldende nasjonal rett», slik den oppfattes idag i Norge, er med på å institusjonalisere parallellsamfunn i urfolksområder og fortsetter med det å vinne over urfolks språk og kulturer.
Jeg er glad for at vi har fagfolk innen jus, slike som Øyvind Ravna, Ánde Somby med flere, som bidrar til en dypere juridisk forståelse i diskusjonene om rettsavklaringene. Likevel føler jeg at vi langt fra kommer til kjernen i rettighetsavklaringen; nemlig å få definert og gjennomført innholdet i internasjonal lov om samenes grunneierrett til sine tradisjonelle områder. Det synes å være unødvendig vanskelig, sett på bakgrunn av alle de utredningene som er gjennomført over temaet. Nå mener jeg vi bør akseptere også formelt at det skal finnes et mangfoldig samisk samfunn i Norge, tuftet på urfolksrettens grunnlag. 
 
«Gjeldende nasjonal rett» er avgrensningen for Finnmarkskommisjonen. Rett skal bare innrømmes på bakgrunn av “gjeldende nasjonal rett”. Og gjeldende nasjonal rett er det som Høyesterett har sagt i sine dommer; bl. a i Svartskog-saken og Selbu-saken. Den lokale eiendomsretten ble i Svartskog-saken innrømmet med delvis henvisning til ILO art. 14.1 første punktum og slik sett kan man kanskje si at det er den bakgrunnen som den “lokale eiendomsretten” er bygd på. Vi kan berømme Finnmarkskommisjonen for at de endelig konkluderer mot at FeFo eier all grunn i Finnmark. Det var uendelig viktig.
 
På tross av forannevnte er det likevel merkelig at Folkerettens krav ikke hittil har utløst direkte rettsgrunnlag for samenes rett til sine tradisjonelle områder og blitt til «gjeldende nasjonal rett». Det er jo urfolks rett til sitt eget samfunn og sin egen utvikling dette hele dreier seg om. Jeg har problemer med å forstå hvorfor dette skulle være negativt for det norske samfunnet eller Norge som land. At det finnes endel mennesker som kverrulerer imot samiske rettigheter, er jo igrunnen bare naturlig, utifra den forhistorie vi har. Disse vil kanskje være de første til å ta positivt del i utviklingen, når ting først settes på plass. 
 
Her er det et spørsmål om «gjeldende nasjonal rett» i Norge er i tråd med internasjonal lov og det som er ment som innhold når en stat ratifiserer på de prinsippene som ILO 169 har lagt til grunn og som også FNs konvensjoner og deklarasjoner uttrykker. Jeg skulle gjerne sett at «gjeldende nasjonal rett» i Norge på dette punktet kunne bli tolket på internasjonalt nivå. Følgene av «gjeldende nasjonal rett», slik den er toket i Norge, vil internasjonalt sannsynligvis viske ut betydningen av ILO 169 art. 14.1 første punktum og Urfolksdeklarasjonens art. 26 for de fleste urfolks vedkommende. Hvis man ikke her holder seg til lovteksten og heller omskriver «urfolks” eiendomsrett til «lokal» eiendomsrett, så kan innholdet tolkes svært forskjellig. Ja, det kan faktisk bety en ny-kolonisering av urfolks områder, ressurser og samfunn. Altså få en konsekvens som er det motsatte av det som vi forutsetter var hensikten. 
 
I områder som fortsatt er i tradisjonell bruk og forvaltning hos urfolk, vil det med «lokalt eierskap» plutselig komme opp en «medeier», som da har like rettigheter til ressursene. Medeier vil i mange tilfeller fort utgjøre et flertall innflyttere, likt med den institusjonaliseringen som Fefo representerer. Det er vanskelig for urfolk å stille opp mot dette, når «medeier» hevder alle rettigheter til «fellesskapet» med rettslig begrunnelse i «gjeldende nasjonal rett” eller på annen måte vil tilegne seg området. 
 
Det er rimelig opplagt at omtolkningen av “urfolks eierrett” til “lokalbefolkningens eierrett» er motivert utifra innflytterens ståsted, som med det oppnår å legitimere sin ressurstilgang som medeier likt med urfolket. Det at ILO art. 14.1 første punktum skal legge grunnlaget for et slikt «felleseie», kan ikke ha vært ment slik fra urfolks side - og neppe heller fra lovgivers side. Det som ligger i lovgrunnlaget for urfolks eierrett til sine tradisjonelle områder er at urfolk eier sine områder. Enkelt og greit. Det er hva loven sier. Hvorfor skal urfolks eierrett da omskrives til lokalbefolkningens eierrett?
 
Innflyttere fra andre folk og kulturer må la seg integrere i urfolkssamfunn og kan slik bli fullt delaktige i eierforholdet, som i urfolkssamfunnet ellers - under de vilkår urfolkssmfunnet gir. Konseptet «gjeldende nasjonal rett», slik den oppfattes idag i Norge, er med på å institusjonalisere parallellsamfunn i urfolksområder og fortsetter med det å vinne over urfolks språk og kulturer.  «Alles rett» i et urfolksområde må tilkjennes på urfolksrettens grunnlag, mens lokalbefolkningens eierrett kan ha utspring fra annen bakgrunn; som f eks “alders tids bruk», grensedragning mellom stater eller liknende. Det er der urfolks eierrett og lokalbefolkningens eierrett skiller lag, selvom resultatet i begge tilfeller kan betegnes som «alles rett». 
 
Hittil har det vært fritt frem for alle i landet å etablere seg i et urfolksområde, akkurat på samme måte som hvor som helst andre steder i landet. Man vil snakke sitt eget språk, gå på skole som alle andre steder og i alle sammenhenger kunne leve uten å behøve å forplikte seg til noe overfor urfolkssamfunnet. Innflytteren forventer å møte det meste av sitt hjemmemiljø i sitt nye liv. Dette forventer mange også idag. Og de synes det er urimelig, når urfolk etterhvert stiller grunnleggende spørsmål om hvorvidt dette er riktig. Vi stiller det spørsmålet, fordi en slik utvikling tar knekken på urfolkssamfunn - og det er ifølge internasjonal lov ikke lenger riktig. Det bør det heller ikke være etter norsk lov.
 
Parallellsamfunn vil man også oppnå i en stat, dersom fremmed-kulturelle systematisk lar være å integrere seg i landets språk og kultur. I en stadig mer migrerende verden vil det bli vanskelig å opprettholde norsk språk og kultur i Norge, dersom man ikke klarer å integrere disse inn i samfunnet. Poenget med kulturell integrering - man kan kanskje også kalle det assimilasjon - er å opprettholde stabilitet og styrke i eget samfunn. Migrasjoner forutses å øke kraftig, både ved befolkningsøkning og ved klimakriser. Selvstendige stater - med sine urfolkssamfunn - representerer stabile samfunn, som må styrkes istedet for å svekkes. Disse må kanskje være med på å absorbere uante antall mennesker på flukt i fremtiden. Derfor må vi lære oss integrering - eller bli kolonisert. 
 
Hva har det å gjøre med rettsavklaringene i Finnmark?
 
I liten skala er det det samme som skjer i urfolksområder. Nordmenn definerer en «gjeldende nasjonal rett», som sikrer dem et eierforhold i tradisjonelle samiske områder, fordi de ikke ønsker å la seg integrere i et samisk samfunn, men skape seg et parallellsamfunn og slik legitimere tilgangen til området. En langt større befolkning, som den norske, vil kun ved sin massivitet lede til assimilasjon. Det hjelper lite på lang sikt å ha ulike «hjelpetiltak» underveis, slike som skilting av parallelle stedsnavn. Noen få egne ordninger for utdanning, språk og kultur. Erfaringene i det samiske samfunnet, som hos mange mange andre urfolk, er tilstrekkelig til å konkludere med at urfolk i større grad selv må få bestemme om sitt, dersom deres samfunn og kultur skal kunne overleve. Det må være fundamentet for samhandlingen med omverdenen. Og det er det også FN slår fast.
 
For å gjøre urfolkssamfunn i praksis håndterbar som rettighetsenhet, så må man få lov til også å ha en formell identitet på de som hører til et urfolkssamfunn. Uten en formell identitet, er det for enkelt å flytte fokus over på en “lokalbefolkning” eller rett og slett bli ikke-eksisterende i formelle sammenhenger. «Lokalbefolkning» er en lett definerbar størrelse. Det er alle som bor i et avgrenset område. 
 
Dersom ikke Norge var en egen stat, hvor nordmenn var definert utifra statsborgerskap og en grunnlov, så ville nordmenn fortsatt måttet betegnes som ættesamfunn eller klanvelde, etter slektsskap eller etnisk tilhørighet. Slik er det fortsett med samene. Men alle som bor i Norge, samer inkludert, er norske statsborgere. I tillegg skal det innenfor selvstendige stater kunne være “samer” som urfolksborgere, som etter gitte normer omfatter alle - inklusive samiske nordmenn  - som bor i de avgrensete urfolksområdene. Til en “formell same” kan det knyttes rettigheter og plikter - også på samfunnsnivå. På det sosiale plan kan man fortsatt ha slektsboka som en viktig kilde, men i mindre grad når man avgjør spørsmål av samfunnsmessig betydning. 
 
Også som rettssubjekt i rettsavklaringene, måtte samene kunne defineres med noenlunde entydig og formell indentitet. «Same» er ikke annet enn en muntlig betegnelse hver enkelt kan bruke på seg selv, utifra sin slektsmessige eller etniske tilhørighet. Siden samene ikke har noen egen formell identitet, så opptrer de heller ikke som et eget rettssubjekt. Finnmarkskommisjonen tillegger da eierretten til lokalbefolkningen, slik som nå for Karasjokområdet. Dette mener jeg medfører en flytting av fokus til en annen dimensjon. Da har man vilkårlig skiftet rettssubjektet underveis og tilkjenner eierrett til en som ikke engang var saksøker. Siden dette er et samisk majoritetsområde, så kan det hende man likevel kan definere ordninger, som i praksis løser de utfordringene som urfolkssamfunnet har. Juridisk vil det da fortsatt være enklere å motsette seg formelle ordninger som stimulerer alle innbyggere til samisk integrering. Det må man tenke grundig igjennom nå, mens rettsavklaringene pågår.
 
Nå har jo SOHPAR påstått at de er den institusjonen som holder samenes eierrett til grunnen i bestemte områder.  Institusjonen får da formelle vedtekter som sikrer at samene kontrollerer institusjonen som eier. Inntil det fastsettes nærmere regler for “formell same”, så kan vi definere et utgangspunkt i et samisk ættesamfunn eller kanskje kan Sametingets manntall fungere som utgangspunkt. På det utgangspuktet eksisterer eierretten og på det utgangspunktet eksisterer myndigheten til å bestemme hvordan man inkluderer andre. Jeg ville helst sett at Finnmarkskommisjonen innrømmet at samenes opprinnelige eierforhold fortsatt var gyldig, siden det aldri på lovlig vis er overdratt staten. Befolkningen i de områdene som nå avgrenses som samiske eierområder, kan likevel velge å bygge videre på samenes opprinnelige eierforhold. Da organiserer vi vårt eierforhold i samenes opprinnelige eier SOHPAR og etablerer NORASER som forvaltningsstyrer i de enkelte eierområdene. 
 
Ifølge ILO 169 skal et urfolks eierområde “identifiseres og avgrenses». Alle som bor i et avgrenset urfolksområde må kunne integreres i urfolkssamfunnet på formelt vis. Hvis f eks samisk språk skal kunne overleve og utvikles positivt, så må det ligge en langsiktig målsetting i bunn om at alle som bor i området lærer språket. Alle som bor i et slikt område må også kunne opptre formelt som «samer» og på et samfunnsnivå ha like rettigheter og plikter. Urfolkenes eierrett til sine tradisjonelle områder dreier seg derfor slett ikke bare om et vanlig grunneierforhold, men om retten til og ordninger for å opprettholde og utvikle sitt samfunn, sin kultur og sitt språk. Defineringen av «gjeldende nasjonal rett» må derfor famne om mer enn «alders tids bruk». På sett og vis tilligger det heller ikke bare landets Høyesterett å definere dette, men er med Norges deltakelse bundet til en felles forståelse i det internasjonale samfunnet. Ei heller kan «gjeldende nasjonal rett» opptre som en uforanderlig størrelse. Den må fortsatt ta steg videre.
 
  • Artikkelforfatter Nils Thomas Utsti er styreleder i Sophar er et selskap registrert i Kautokeino med formål: “eie og forvalte det samiske folkets grunneierrett”. Styreleder er Nils Thomas Utsi. Sophar er navnet på den gamle samiske fellesinstitusjonen mellom ulike siidaer, som gjennom dette selskapet videreføres i formalisert form.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse