Når oppdrettslaks og vill laks blandes, vil genene over tid endres. Den autentiske salmo salar vil ikke lenger være like ekte, forandringen skjer sakte, sakte. Foto: Scanpix

Gladlaks og andre slappfisker

Gladlaksen, den atlantiske laksen, skal ikke betale prisen for vill vekst i oppdrettsnæringen.

Laksen er vårt flagg ute i verden, vårt nye nasjonale symbol omgitt av politisk beundring og beskyttelse.

Norsk laks er verdensberømt langt utenfor Norges grenser, på godt og vondt.

I år skal vi produsere rundt 1,3 millioner tonn oppdrettslaks. Den skal vokse seg feit og lat i trange bur fra Rogaland til Grense Jakobselv. Livet er stressende og ufritt, før den slaktes og pakkes for eksport som et sunt produkt fra det høye og rene nord. 

I fjor solgte vi laks og ørret for 50 milliarder kroner til 143 av FNs 193 medlemsland. Kanskje finner Sjømatrådet fram til et fjerntliggende land som ennå ikke er velsignet med gaven fra Norge. Da kan statsministeren, en småkjendis eller to og sikkert en mesterkokk være med på galeien og markedsføre slappfiskene våre. Ikke noe annen norsk vare har så lett tilgang til celebritetene når en internasjonal kampanje trengs. Laksen er vårt flagg ute i verden, vårt nye nasjonale symbol omgitt av politisk beundring og beskyttelse.

Fremst i heiagjengen står alltid fiskeriministeren, selv om noen har hatt store privatøkonomiske interesser i næringen. Per Sandberg blir rød i kinnene og gjør klar uppercuten når noen ytrer noe negativt om oppdrettlaksen, særlig må forskerne være sitt ansvar bevisst og juble med. Vitenskapelig arbeid under en dirrende pekefinger og et olmt ministerblikk kalles fri forskning av denne regjeringen, betenkelig.

Men for all del, havbruk skal ikke snakkes ned. Næringen er viktig. Veksten har vært eksplosiv de siste tiårene. Særlig for distriktene har oppdrett stor betydning. Og Norge har bygd opp viktige institusjoner for forskning og teknologiutvikling innen marinbiologi og akvakultur.

Rask vekst betyr også voksesmerter. Næringens sjumilsgalopp har noen negativ konsekvenser. Riksrevisjonen har hevet det røde kortet og påvist miljøbelastninger. Helsedirektoratet har fra tid til annen advart mot å spise oppdrettslaks for ofte, på grunn av opphopningen av skadelige stoffer. Noen land har meldt om “giftig norsk laks”,  ryktet får ikke leve lenge før Norge er på rappen med forsikringer om at produktet er helt ufarlig og snarere helsebringende.

For å holde sykdommer unna, må lakseforet blandes med medisiner og antibiotika. Tungmetallet kadmium benyttes. Lakseparasitt er en evig trussel som næringen sliter med å kontrollere. Avfall fra merdene, også forrester, legger seg på bunnen og påvirker annet liv. Hvert år dør 50 millioner laks i fangenskap, de kreperer av sykdommer og belastninger. Et stort antall andre individer rømmer og blander seg med vill fisk, men de har ikke egenskaper til å tilpasse seg et liv i det fri.

Næringens talsmenn vil hevde at problemene er overkommelige, og at det skjer framskritt. Enhver virksomhet har noen uheldige sider. Kritikerne krever lukkede anlegg, som betyr økte utgifter og lavere lønnsomhet. Kanskje kan næringen tåle det, det finnes mange millionærer blant oppdrettsaksjonærene.

Utfordringen er at oppdrettslaksen har en truet fetter, den atlantiske villaksen. Den er en muskelbunt, elvas konge, salmo salar. Norge er verdens største enkeltforvalter av den altantiske laksen.

Forskning viser at bestanden av atlantisk laks er redusert med over 80 prosent de siste 30 årene. I noen land er den utryddet. Norge har rundt 465 laksevassdrag, hele 108 av dem vil være stengt for fiske i år ifølge Aftenposten Innsikt. 

Laksen gyter i elvene og denne utrolige skapningen har den egenskapen at den vandrer ut i havet, for så å finne tilbake til sin barndoms elv noen år seinere. Men oppgangen av villaks er dramatisk redusert de siste årene.

Mange lakseelver munner ut i fjorder der oppdrettsmerdene ligger tett. Faren for å bli smittet av den drepende lakselusa er overhengende når smolten skal passere dette nøkkelhullet. Utsetting av leppefisk, som spiser lus og så dør, i merdene er en potensiell smittebombe.  En annen trussel er genpåvirkning. Når oppdrettslaks og vill laks blandes, vil genene over tid endres. Den autentiske salmo salar vil ikke lenger være like ekte, forandringen skjer sakte, sakte.

Oppdrettsnæringen skal ikke få all skyld for at bestandene av villaks er i ferd med å bryte sammen. Annen menneskelig aktivitet må ta en del av ansvaret. Klimaendringene er ikke gunstige for den ville laksen. Varmere vintre betyr kortere tid med isdekke i elvene og varmere vann med mer gjengroing og avrenning. Tekniske inngrep, kraftutbygging og beskatning kommer i tillegg.

Sammenliknet med havbruk, er det tradisjonelle sjø-og elvefisket etter laks en lilleputt. Hvert år fanges det knappe 700 tonn, en bagatell i forhold til volumet på oppdrettslaksen.

Men som det største vertslandet for den atlantiske laksen har Norge et ansvar. Arten skal overleve.  Villaksen har betydning langt ut over kroneverdien.

Salmo salar er en del av landets arvesølv. Kong Harald smiler sjelden breiere enn når han sitter i elvebåten i Altaelva og har en sværing på kroken. Majesteten fanger en av naturens majesteter. Laksen er en del av vår historie og kultur. Folk bosatte seg ved kysten og langs elvene, matfatet. Ressursen har vært forvaltet ulikt opp gjennom århundrene. På Vestlandet kjøpte adelsfolk fra England opp mange av lakseelvene. Lakselordene bygde seg slott langs elvekanten med tjenere og roere, småkårsfolk i nabolaget hadde ingen rettigheter. 

I dag er laksefisket både i sjø og elver strengt regulert, og ytterligere restriksjoner venter ettersom rødlampene blinker stadig heftigere. Tusener av nordmenn lengter gjennom en lang vinter og vår til noen hektiske sommeruker. De binder fluer og drømmer om kampen mot elvas konge, tålmodig vil de klaske mygg og knott og stå timer til knes eller midtlivs i elva og vente på napp. Alt er glemt når de kan rope fast fisk og skimte en sølvglinsende rugg i vannflaten. Kommende generasjoner fortjener også slike opplevelser.

Havbruk er en framtidsnæring for Norge, og blir enda viktigere etter hvert som inntektene fra olje- og gassutvinning avtar. Men næringen må tåle reguleringer og kontroll, medisinering og forsammensetning må sjekkes, avfall og matrester tas hånd om. Dernest må politikerne også slå ring om villaksen og ikke bare prise milliardeksporten av oppdrettslaks. 

Norge er en fiskeripolitisk stormakt. Sammen med Russland har vi klart å forvalte torskebestanden på eksemplarisk vis. Silda er tilbake. Gladlaksen, den atlantiske laksen, skal ikke betale prisen for vill vekst i oppdrettsnæringen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse