FÅR FREDSPRISEN: Denis Mukwege og Nadia Murad. (AFP-foto)

Gledelig fredspris!

Årets fredspris viser krigens og voldens bestialitet, dypere sett er den også en protest mot kvinners lave status i store deler av verden. Nadia Murad fra Irak får prisen for det motet hun har vist ved å fortelle verden hvordan krigere fra Den islamske stat voldtok kvinner og holdt dem i sex-slaveri. Hun har fortalt om lidelsene hun selv og andre ble utsatt for. Her vil jeg imidlertid fokusere på personen hun delte prisen med, legen fra DRKongo, Denis Mukwege, som for lengst er blitt verdenskjent, som engelen fra byen Bukavu i det østlige Kongo. Han som med finkirurgi forsøker å hele kvinners sønderrevne underliv. Det er kvinner, ofte barn og helt unge jenter, som brutalt ikke bare har blitt serievoldtatt av krigførende soldatgrupperinger, men også ødelagt med spiddende og harde gjenstander mot livmoren. De rammede har ikke lenger kontroll med sin urin og avføring, de lukter, de utstøtes, deres liv er fulle av fornedrelse og skam. Mukwege har ikke bare lappet sammen sønderrevne kropper, men også trøstet og forsøkt å oppreise kvinnenes selvrespekt. Dernest har han reist en kraftfull røst mot krigens galskap i Kongo og menns holdninger til kvinner.

Omfanget av overgrep mot kvinner i Kongo, som i Irak, er knyttet til krig, som vi skal se nærmere på etter at vi har tatt en liten omvei til Etiopia og holdninger til kvinner. I Addis Ababa har en kvinnelig gynekolog, Catherine Hamlin, helt siden slutten av 1960-tallet operert kvinner med fistulalidelse, der veggene i underlivet er brutt ned. Utstøtte, nedbrutte kvinner har i tusentall søkt til det som ble fistulahospitalet i Addis Ababa, der kvinner ble «reparert» og gitt en mulighet for rehabilitering. Til nå har flere enn 50 000 kvinner blitt hjulpet. Mitt poeng her er at dette har skjedd kvinner også uavhengig av krig. Kidnapping av jenter med påfølgende voldtekt og giftemål har vært en del av etiopisk kultur, og tidlige, også planlagte, giftemål, der jentekroppen er uferdig til å tåle graviditet og fødsel, er årsaker til sønderslitte underliv. Mangel på medisinsk oppfølging av svangerskap er nok en årsak.

Mukwege har opplevd at volden mot kvinner i krigføringen har økt. For noen år siden sa Jan Egeland at det østlige Kongo var et verre sted å være enn noe annet sted på jordens overflate. Man regner med at i løpet av de siste tiårene har flere millioner mennesker mistet livet. Det store spørsmålet er hvorfor denne krigen finner sted?  Umiddelbart kan en si at en årsak er lovløshet i staten Kongo, regjeringsstyrker og FN styrker makter ikke å opprettholde fred og orden. En rekke ulike soldatgrupperinger kjemper med og mot hverandre for å «frigjøre» befolkningen. Det er iboende hat mellom flere etniske grupper og det er totalt manglende tillit til at rettferdighet kan oppnås uten gjennom korrupsjon.

Landet er en tilfeldig europeisk konstruksjon av et stort antall førkoloniale folkegrupper og politiske enheter. Dertil er kolonihistorien med dens utplyndring av gummi blant de mest brutale i Afrika.  Etter frigjøringen fra belgisk kolonistyre i 1960, hadde landet en av de mest kleptomane diktatorer på kontinentet, Mobuto Sese Seko. Seriøse forskere kaller hans regime for «galskap». Han ble styrtet av «frigjøringshæren» til Laurent Kabila i 1996.

En sentral faktor i krigføringen i Kongo er folkemordet i 1994 på tutsifolket i nabolandet Rwanda, begått av ekstremister blant hutubefolkningen. Hundretusener av hutuer flyktet fra Rwanda og inn i det østlige Kongo etter at tutsifolket tok makten. Det er også en stor befolkning av tutsier i det østlige Kongo. Traumer, stress, hevn og angst dominerer kampen mellom disse folkegruppene som nærer et iboende hat til hverandre. Tutsikrigsherren Laurent Nkunda har siden 2002 vært ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Han sier han kjemper mot regjeringshæren og hutukrigerne for å beskytte tutsibefolkningen og befri Kivu -området. Det synes hevet over tvil at ledelsen i Uganda og Rwanda har sine kampgrupperinger i Kongo og at de har beriket seg kraftig på det.

En hovedsak for å forstå tilstandene i DRKongo er kampen om ressursene der, ikke minst diamanter, selv om partene ikke snakker om det. Kongos rikdom har også vært landets svakhet, så lenge sentralmakten er ute av stand til å ta hand om den.  Laurent Nkunda liker ikke regjeringens avtaler med Kina, der Kongo har lovet bort mye av sine naturressurser for en enorm kinesisk pakke med veier, hospitaler og helsestasjoner. Rwanda har definitivt en finger med i Nkundas krigføring og muligens tanker om å erobre deler av landet. Rwanda tjener store summer på salg av koltan fra Kongo. Den «magiske leiren” som den kalles, utvinnes lett med hakke og spader. Kongolesiske unggutter, som heller skulle ha sittet på en skolebenk, graver, sporet av geværmunningene, for en lusen betaling. Krigene finansierer seg selv, fordi det eksisterer så mange intrikate og usynlige forbindelser til multinasjonale industriselskaper som klarer å få ut det de vil ha, til tross for, eller helst på grunn av kaos og krig. Det er galskap at barn må dø av sult i et rikt land som Kongo og at kvinner skal få ødelagt sine reproduktive evner gjennom brutaliserte voldtekter, hinsides enhver begripelse.  I dokumentarfilmen om Mukekwe som ble vist i går viser han fram et overmåte vakkert fredelig landskap og sier enkelt at her skulle folk få leve fredelig i sine hjem og landsbyer og dyrke sine åkrer. Når skal FN få den styrken som skal til for å stanse de forbryterske krigsherrene og de som oppholder dem?

  • Kilder: Bl.a. artikler i The Guardian , New African, Africa Yearbook 2006, D.V.Reybrouck, Kongo, historien om Afrikas hjerte, 2011, Tomm Kristiansen, Afrika – En vakker dag,2008.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse