Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen nøler med å trekke sammenheng mellom #MeToo kampanjen og det Muradi og Mukwege står i, med begrunnelse i at #MeToo og krigsforbrytelser ikke er det samme. Men er det virkelig så forskjellig? skriver artikkelforfatterne. Foto: Scanpix

Gledelig pris til ettertanke

Det som da skjer i krig er ofte en brutalisering av de konflikt- og maktstrukturer som allerede eksisterer i samfunnet. Der det finnes aksept for eller ignorering av kjønnsforakt ligger det også en kime til forsterkning.

Fredag ble årets vinnere av Nobels fredspris annonsert; Nadia Muradi og Denis Mukwege. Hun er Yesidikvinnen som overlevde tre måneder med daglige seksuelle overgrep i IS-fangenskap, han er den kongolesiske legen som i flere tiår har jobbet med kvinner utsatt for samme typen overgrep.

I etterkant av annonseringen uttalte Geir Lundestad, tidligere direktør for Nobelinstituttet, at han var overrasket over valget - fordi komiteen tidligere har hatt et prinsipp om ikke å gå inn i helsespørsmål, sa Lundestad til NRK. Han utdypet videre at komiteen ikke har villet definere alle gode ting inn i fredsbegrepet, de forvalter en fredspris og ikke en humanitærpris. Årsaken til at Mukwege ikke har fått prisen tidligere er at komiteen har nølt med å gå direkte inn i det Lundestad definerer som helserelaterte spørsmål. - Det ble stilt spørsmål ved hvor direkte dette var relatert til fred.

Nei, Geir Lundestad, kjønnsbasert og seksualisert vold er ikke et spørsmål om helse! Det er et spørsmål om maktmisbruk, om manglende likestilling, om overgrep – og om systematisk bruk av dette i krig. Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen var nettopp dette; å hedre kandidatenes arbeid mot bruk av voldtekt som våpen i krig. 

Men, som Randi Rønning Balsvik på peker i Nordnorsk Debatt 8 oktober, dette er ting som skjer med kvinner også utenfor krig og konflikt. På spørsmål fra salen nølte Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen med å trekke sammenheng mellom #MeToo kampanjen og det Muradi og Mukwege står i, med begrunnelse i at #MeToo og krigsforbrytelser ikke er det samme. Det ene handler om systematiske overgrep i form av voldtekt som våpen mot motstandere i en krig, det andre setter søkelys på overgrep av kvinner mer generelt innenfor ulike samfunn og arenaer. Men er det virkelig så forskjellig? Eller er det kanskje slik at det omfanget av overgrep som #MeToo kampanjen har fått fram i lyset, avdekker noen strukturelle trekk ved våre samfunn som vi ikke helt vil eller klarer å ta inn over oss? 

Sammenhengen mellom #MeToo og seksualist vold i krig var klart anerkjent i Priodirektør Henrik Urdal sin prioriterte liste over mulige vinnerne i forkant av annonseringen, der Denis Mukwege og Nadia Muradi lå på en god andreplass – sammen med Tarana Burke fra USA, kvinnen som i 2006 startet aktivistgruppen MeToo. Fokuset var i utgangspunktet rettet mot de mest sårbare grupper kvinner i USA, og da gjerne ikke-hvite, men i 2017 fikk MeToo en # på seg, og ble plutselig og veldig synliggjort ved avsløringer av seksuelle overgrep blant kjendiser i USA. Bevegelsen spredte seg så raskt videre både i og utenfor statene. 

Siden det har en lang rekke kvinner – og noen menn – stukket hull på både stillhet og skam rundt opplevelser med trakassering og overgrep, opplevelser som går på tvers av sosioøkonomiske, etniske og nasjonale grenser. Selv i likestillings-Norge har #MeToo hatt sin effekt, og bidratt til fokus på hvordan seksuell trakassering og overgrep er tabubelagt, skambelagt, tiet i hjel, i noen tilfeller nærest normalisert – og hvordan bevisbyrden i hovedsak legges på offeret. Så, kanskje skal man ikke så inderlig vel fordømme den urett som ikke rammer en selv – for den samme urett ligger latent i alle samfunn, også vårt. Satt på spissen, så kan den typen systematiske overgrep som Muradi og Mukwege jobber mot kunne skje hvor som helst. Historien har sett det før, det er ingen grunn til å tro at det ikke kan forekomme igjen.

Ifølge Elisabeth J Wood og Ragnhild Nordås sin kronikk i Washington Post 8. oktober, er det mange varianter av og formål med bruk av kjønnsrelatert vold i krigssituasjoner. I noen tilfeller er denne typen handlinger systematisert og beordret, mens i andre tilfeller forekommer det mer som en tillatt praksis. Wood og Nordås er slike krigsforbrytelser ikke en direkte avspeiling av seksualisert vold og trakassering slik det forekommer i fredstid, men vi mener at der er en klar sammenheng. 

I fredstid har sosiale normer mye å si i forhold til hvordan og hvorfor seksualisert vold får spillerom, ikke minst med hensyn til den skam, skyld og fortielse som legges på ofrene. Det som da skjer i krig er ofte en brutalisering av de konflikt- og maktstrukturer som allerede eksisterer i samfunnet. Der det finnes aksept for eller ignorering av kjønnsforakt ligger det også en kime til forsterkning. Å anerkjenne det er å anerkjenne hvordan makt brukes for å kontrollere og kneble deler av samfunnet verden over, i fred som i krig. 

Det beste botemiddelet vi har er å ta kjønnsbasert og seksualisert vold på alvor, ved grundig å gå også våre egne sosiale strukturer etter i sømmene, endevende hver en stilltiende aksept, hver ubetenksomme legitimering, hver blinde normalisering. Slike sårbarheter blir avslørt og forsterket når krisen rammer, og vi kan kun endre det om om vi ser det for det et er. Vi kan for eksempel begynne med å avfeie avlegse oppfatninger om at kjønn og kropp kun er knyttet til helse. 

Vi gratulerer Nadia Muradi og Denis Mukwege hjerteligst med Nobels fredspris 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse