Det skal bli spennende å se hvor robust nye Senja kommune kommer til å bli. Den har i dag mange små produksjonsenheter innenfor sine tjenester. Om disse beholdes, vil Senja, bli «mindre robust», skriver Maar Stangeland. Foto: Ole Åsheim

"Gode grep i Troms" - ny runde med sentralisering?

På oppdrag fra fylkesmannen i Troms og Finnmark har NIVI Analyse kartlagt kommunene sine hovedutfordringer og veivalg i den videre forvaltningsutvikling. Det er laget en «reformskisse» i NIVI Rapport 2019: 2.

Det er grunn til å anta at fylkesmannen har fått en bestilling på dette fra overordnet hold, og at det ikke bare er Tromskommunene som skal «i støpeskjeen» igjen. I Troms blir det «bare» tre færre kommuner fra 1.1.2020. Implisitt, dette er ikke godt nok.

I Nationen den 7.2.19, kan vi lese at Kommunalminister Monica Mæland er bekymret for «tilbodet i dei minste kommunane, dei med under 3000 innbyggarar». Disse er ikke «bærekraftige» ifølge kommunalministeren. Dette synet forsterker hun i en kronikk i Nordlys 26.2.19. Der uttaler hun at «vi fremover vil være mest opptatt av å få de minste og de mest sårbare kommunene til å slå seg sammen». Kommunalministeren mener det må bli færre og (derfor) sterkere kommuner.

The Stupidity Paradox (Dumhetsparadokset)

I Aftenposten 6.2.19 har professorene Oscar Amundsen og Trond Kongsvik en kronikk om «dumhetsparadokset; ideen om åpne kontorlandskap ved universitetene.»

I følge de to professorer er det sjeldent godt dokumentert at åpne landskap er en dårlig ide ved universitetene. Så hvorfor tviholder likevel statens fagorgan i byggesaker, «Statsbygg» på dette standpunktet?

Kronikkforfatterne finner svar i boken «The Stupidity Paradox» av professorene Mats Alvesson og Andre Spicer. Bokens utgangspunkt er å undersøke «hvorfor smarte personer faller for dumme ideer.» Det skjer ved å «forminske sin tankebredde» gjennom kun å fokusere på de smale, tekniske aspektene ved jobbutførelsen. Dette er illustrert med finanskrisen i 2008. Da ble det utviklet nye og stadig smartere produkter som i neste omgang førte til en større krise for en rekke samfunn.

I boken utdypes dette slik: «Når folk rammes av funksjonell dumhet, fortsetter de å være fullt i stand til å utføre sitt arbeid, men de slutter å stille undersøkende spørsmål ved sine arbeidsoppgaver. I stedet for å reflektere, blir de opptatt av det overfladiske. I stedet for å stille spørsmål, begynner de å adlyde ordrer. I stedet for å tenke på konsekvenser, fokuserer de på teknikker som får ting gjort. Og det som skal gjøres, er ofte å skape det rette inntrykket.

Paradoksets overføringsverdi?

Har «dumhetsparadokset» overføringsverdi til debatten om organisering av kommunesektoren? I så fall, hva er variabelen?

En dimensjon, som nok en gang framheves, er at «stort er godt og lite er dårlig». Stort er robust og bærekraftig, lite er det ikke. Store kommuner er bedre enn små. Blir man stor, så blir man god.

Finnes det dokumentasjon på at dette er riktig? Om ikke, kan dette falle inn under dumhetsparadokset. Dersom man da bruker slik «kunnskap» som premiss for kommuneplanlegging og politiske beslutninger, kan utviklingen av landet settes i spill på en negativ måte.

«Gamle Norge» være lite tjent med feilaktige og irreversible politiske beslutninger.  Om «Lovundsamfunnet», Værøy og Røst legges ned, så er det for godt.  Landet taper og blir fattigere.

De tunge kommunale tjenester og befolkningsstørrelse

Noen av de mest ressurskrevende kommunale tjenester er knyttet til oppvekst/skole og institusjonsbasert omsorg. Til sammen utgjør disse mer enn 50 % av utgiftene i kommunen. Økonomien i disse tjenester er knyttet til terskler; på en slik måte at små produksjonsenheter har høye kostnader pr plass. F eks kan en liten fulldelt 1-10 skole (med få elever på hvert årstrinn) ha dobbelt så høye enhetspriser som en stor skole med optimal klassestørrelse (mange elever på hvert trinn). Det samme gjelder for en liten institusjon, en med færre enn 15 plasser. Opptaksområdet (skolekretsen) for en økonomisk rasjonell grunnskole ligger i dag på ca 2500-3000 «normalinnbyggere». Opptaksområdet for en eldreinstitusjon ligger litt lavere.

Det er mulig å endre idealstørrelsen ved å endre standard-/terskelkravkrav. Det har skjedd mange ganger, og vil komme til å skje i framtida. Endring av standardkrav er en sentral del av politikkutformingen i velferdsstaten.

Slik endring kan illustreres ved grunnskolen. Da denne ble innført omkring 1970, var statens standardkrav til opptaksområde at det skulle være stort nok til å fylle tre klasser på hvert trinn. Dette motsvarte et opptaksområde på 7500-10000 normalinnbyggere. Dersom dette hadde gjeldt i dag, hadde Finnmark med ca 75 000 innbyggere hatt 10 grunnskoler. Utover på 1970 tallet ble kravene endret, slik at mindre kommuner også kunne få sin egen grunnskole.

En ideell økonomisk kommune har et sentrum hvor alle tjenester er plassert. Båtsfjord er eksempel på en slik kommune. Lillebroren Berlevåg, med under halvparten så stor befolkning, har i praksis også befolkningen samlet på et sted. Men fordi den ikke har stor nok befolkning, er den ikke så økonomisk rasjonell.

En kommune med stort folketall, men med mange opptaksområder, vil slite mer økonomisk enn den lille «idealkommunen», når det gjelder de tunge kommunale velferdstjenester. Ukritisk og ensidig bruk av «stort», blir slik sett helt meningsløst.

Det skal bli spennende å se hvor robust nye Senja kommune kommer til å bli. Den har i dag mange små produksjonsenheter innenfor sine tjenester. Om disse beholdes, vil Senja, bli «mindre robust».

«Bærekraftig»

«Bærekraftig» er et av de mest brukte begrepene i regjeringen sitt reformprogram.  Hva ligger i dette begrepet? En vanlig forståelse er «noe som ikke sliter ned ressursene over tid». I gamle dager var det slik at bonden skulle levere gården fra seg i bedre stand enn da han overtok den. Det ga bærekraft. I kommunal økonomisk forstand handler det om å få årsbudsjettet til å inngå i en flerårig/mangeårig økonomiplan som er i balanse, helst med overskudd. Å ha noe i reserve, på fond, til uventede hendinger, øker bærekraften.

Er det slik at en stor kommune er mer bærekraftig enn en liten? Har Tromsø, fylkets største kommune, bærekraftig økonomi? Vi vet at kommuner som vokser for fort, med mer enn 1.5 % årlig, får økonomiske voksesmerter. Det kan indikere at rask vekst ikke gir bærekraft.

«Robust»

En robust kommune kan defineres som en kommune som møter utfordringer på en slik måte at det skaper positiv utvikling og vekst.  

Kommunalministeren hevder at det må skapes mer robuste kommuner, og at størrelse vil kunne gi mer robuste kommuner. At kommuner bør være robuste kan man være enige i. Men er det dokumentert at kommuner blir mer robuste når de blir større?

Om utsagnet mangler dokumentasjon, kan jo også kommunalministeren rammes av «funksjonell dumhet». Jo flere ganger utsagnet gjentas, jo mer «funksjonelt dumt» blir det. Det er ikke slik at ikke dokumenterte utsagn blir riktige om de blir gjentatt mange nok ganger.

Er den største kommunen i Troms robust etter definisjonen ovenfor?

Sett i forhold til sentrale kommunale tjenesteområder; har Tromsø den beste barnevernstjenesten, den beste eldreomsorgen og den beste samhandlingen med andre- linjetjenesten?

Er det heller slik at små kommunene i Troms scorer bedre på disse områdene enn storebror? Er det heller slik at folk jevnt over er mer tilfredse med de kommunale tjenester i småkommunene enn i de større?

Den kommunen som scoret best i Forbrukerrådet sin kommunetest i Norge i 2018 (Nationen  15.2.19) var Nesset. Nesset har ca 3000 innbyggere. Halvparten av de ti beste kommunene i Norge var småkommuner ifølge Nationen. Er god dialog med innbyggerne lettere i små kommuner, der avstanden mellom styrte og styrende er mindre? Dersom god dialog fører til bedre tjenester, vil kommunen kunne bli mer robust.

NIVI-rapport 2019: 2: Gode grep i Troms

Til tross for kommunalministerens klare oppdrag, er det ikke mulig å lese ut direkte i rapporten at dimensjonen «stor» er bra medisin og at «liten» er dårlig medisin. Det nærmeste en kommer er utsagnet i punkt 4.3: »Stortinget har nylig vedtatt at nye sammenslutninger skal være frivillige. Kommunestyrene må være enige i evt sammenslutninger, og det er kommunene som skal være forandringsledere.»

I rapporten antydes det videre arbeid langs to reformspor.

- Utvikling av sterkere regionkommuner

- Innføring av en forsterket samarbeidsstruktur

Dette kan åpne for en reform nedenfra basert på frivillighet; altså et stort skifte i forhold til den strategi som den nåværende regjering har lagt seg på.

Det gjenstår å se om nasjonalt styringsnivå aksepterer et slikt skifte, og i så fall om det åpnes for slike «eksperiment» på regionalt statlig nivå.

En ting å ta tak i da, vil være å få avklaret mytene omkring dimensjonen stor- liten.

Inntil så lenge, får vi konkludere med at det fins store kommuner som har kvalitetene robust og bærekraftig. Og det finnes små kommuner som har de samme.

Det finnes mange store kommuner som mangler kvalitetene på samme måte som det finnes små med de samme mangler. Størrelse i seg selv er ikke noen fruktbar variabel. Man må da lete fram andre.

En dimensjon som kunne vært undersøkt nærmere, er den betydning det har at den kommunale politiske og administrative ledelsen har strategisk kompetanse og kapasitet og at de evner å sette gode tiltak ut i livet med kraft og i enighet, - over tid.

Kanskje det hadde vært til bedre hjelp for utviklingen i kommunesektoren at staten hadde bidratt i denne retningen?

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse