Annonse
Mitt tiårs ønske for Finnmarkseiendommen (FeFo) er at den legger vekt på de rapporter og studier som kompetente organer og institusjoner legger fram, og dermed tar inn over seg de råd og den kunnskap som frambringes, skriver UiT-professor Øyvind Ravna. (Foto: FeFo / Marit Eggen)

Godt nytt tiår til FeFo og folk i Finnmark!

Ved å vektlegge studier og velbegrunnede råd det kommende tiåret, er det dessuten langt større sjanse for at FeFo fortsatt har et mandat i Finnmark når tiåret er omme; om enn mindre enn i dag. Samtidig vil sjansene for at det blir brukt begreper som svik og skandale når FeFo omtales på lederplass i landsdelens aviser, være langt mindre.

Utgangen av dette tiåret ble ingen parademarsj for Finnmarkseiendommen (FeFo). At avisa Ságat på lederplass retter kritikk mot FeFo er ingen sjeldenhet. Lederen 9. desember med tittelen Et historisk svik er imidlertid uvanlig krass. At avisa Nordlys omtaler FeFo i en leder er langt mer sjeldent og det er derfor ekstra trist at landsdelsavisa gjør det under tittelen Skandale på Nordkapp. Bakgrunnen for begge lederne er at FeFo nylig ble enige med Rica om en lukrativ festekontrakt for sistnevnte, som for kr. 3,5 mill. pr. år får monopol i 99 år på deler av turistmagneten Nordkapp. Ifølge Nordlys innebærer dette at FeFo har sviktet finnmarkingene; den befolkninga den er satt til å ivareta interessene til.

Reaksjonen til FeFo lot ikke vente på seg. Samme dag som Nordlys' leder var å lese, svarer FeFos kommunikasjonssjef Robert Greiner at den kontroversielle festekontrakten følger standarden for slike avtaler både i tid og vilkår. Alternativet til å signere kontrakten er i følge Greiner at Rica får forlenget kontrakten ved dom. Det er således ingen grunn for kritikk.

Ord som svik og skandale skal få ligge nå når dette tiåret går mot slutten. Det samme skal den omstridte Nordkapp-avtalen. Derimot er det grunn til å se på hvordan FeFo har skjøttet sitt mandat når ønsker for et nytt tiår skal overbringes. Mandatet, som finnes i finnmarksloven § 1, er å forvalte «grunn og naturressurser i Finnmark fylke […] til beste for innbyggerne i fylket».  Så vel finnmarksloven som Finnmarkskommisjonen har slått fast at folk i Finnmark, og i særdeleshet de i bygdene, har rettigheter til egne naturgoder. FeFo har likevel, helt siden de første rapportene fra rettskartlegginga kom i 2012, konsekvent nektet å godta at innbyggerne i fylket kan ha rettigheter utover det som er nedfelt i finnmarksloven, og som i praksis ikke er mer enn det folk hadde da staten var grunneier.

Der Finnmarkskommisjonen har vært påholden med å anerkjenne rettighetene til innbyggerne FeFo har i mandat å ivareta, har kommisjonen paradoksalt nok fått unison støtte fra FeFo. I de få tilfellene der kommisjonen har gått lenger i å anerkjenne disse innbyggernes rett enn det loven alt har gjort, har FeFo kontant avvist å akseptere dette. Samtidig har de som har fått sine rettigheter anerkjent av kommisjonen, blitt konfrontert med et advokatteam ingen privatperson har ressurser til å engasjere. Det mest iøynefallende eksemplet er bygda Gulgofjord ytterst i Tanafjorden, hvor kommisjonen kom til folket der eide utmarka si da bygda ble fraflyttet i 1970. FeFo har ikke bare prosedert på at bygdefolket ikke eide denne marka; folket skulle ikke engang få forvalte ei lita elv som går gjennom bygda. Dette klarte FeFos advokatteam å få Utmarksdomstolens aksept for.

FeFo pålegges å bidra til å fastslå at andre har rettigheter i den grad den er enig med kommisjonen, uttalte flertallet i Stortingets justiskomite under arbeidet med finnmarksloven (Innst. O. Nr. 80 s. 17). Ved utgangen av dette tiåret kunne det være interessant å vite om slik enighet har forekommet og dermed om slike bidrag er gitt. Videre har finnmarksloven § 34 regler om hvordan FeFo skal gå frem når den skal godta konklusjoner om at andre har rettigheter. Paragrafen sier at i den grad FeFo er enig i at andre har rettigheter, «plikter [FeFo] å gi skriftlig uttrykk for det». Det kunne også være interessant å få vite hvor mange ganger slikt uttrykk er gitt det siste 10-året? Paragrafen sier også at FeFo i slike tilfeller uten ugrunnet opphold skal sørge for at rettighetene blir tinglyst eller bragt inn for jordskifteretten for grensemerking. FeFo har heller ikke mange slike tilfeller å vise til.

Finnmarksloven § 5 slår fast at loven skal forvaltes slik at det ikke skjer inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Tross betydelige naturinngrep i Finnmark, vil det heller ikke være lett å finne eksempler på at FeFo har vært negativ til inngrepsartede søknader med henvisning til § 5 og alders tids bruk-rettigheter innbyggerne i Finnmark måtte ha.

FeFo har frem til i dag vært en svært fremadlent grunneier, hvor den langt på vei synes å ha sett bort fra finnmarkslovens aksept og vern av andres rettigheter. Den har dessuten i liten grad vektlagt justiskomitéens flertallsuttalelse i Innst. O. nr. 80 (s. 18) om at rettskartlegginga kan avdekke «at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre». I stedet har FeFo i stor grad kjørt en konfliktlinje overfor folk i Finnmark, som etter de fleste juridiske solemerker har vel så sterke rettigheter til grunnen som FeFo i fylket.

Vel så foruroligende som Nordlys’ leder ved utgangen av tiåret, er en rettsak som ble avsluttet i november i år. FeFo hadde her tatt en tvist om sjøgrunn i Holmbugt i Porsanger til jordskifteretten, noe som endte med tap for FeFo. FeFo ga seg ikke med det, og anket saken. Hålogaland lagmannsrett besluttet imidlertid ikke å ta anken (tvisten var under verdigrensa for ankebeh.) til behandling, da «verken hensynet til sakens karakter, partenes behov for overprøving eller forhold ved avgjørelsen og saksbehandlingen, tilsier at […] anken blir fremmet».

Det mest bekymringsfulle i saken er ikke at FeFo prosederer mot bedre vitende; da regelen om sjøgrunnspresumsjon burde være velkjent, eller at FeFo brukte ressurser på en meningsløs anke. Det som bekymrer mest er derimot det som skjer i etterkant av lagmannsrettens ankeavvisning. De fleste som har bommet på juss og allmenn rettsfølelse, vil beklage bommerten og love bot og bedring. Det gjør ikke FeFo. I stedet for å beklage, angriper FeFos direktør Ságats gjengivelse av saken med et slagordpreget innlegg kalt Vi sikrer FeFo for alle for alltid. Kritikken av Ságat, som ikke hadde gjort særlig mer enn å gjengi avvisninga til lagmannsretten, avsluttes med at det «handler ikke om å ville ta eiendom fra noen, men å ta finnmarksloven på alvor».

Det er riktig av FeFo å ta finnmarksloven på alvor. Det blir imidlertid feil når direktøren anfører at FeFo «er forpliktet til å stå på fellesskapets side i grensespørsmål mot private grunneiere», da det ikke er en plikt som er forankret i finnmarksloven. Fra forhandlingene om finnmarksloven vil mange huske at «allmennhetens interesser» ble tatt ut av formålsparagrafen (Innst. O. nr. 80 s. 32). Tydeligere kan det ikke sies at å ivareta allmennhetens eller fellesskapets interesser, ikke er i FeFos mandat. Mandatet er derimot, som nevnt, å forvalte «[…] til beste for innbyggerne i fylket». Allmennhetens interesser på dette området skal derimot ivaretas gjennom friluftsloven.

Innlegget til FeFo-direktøren viser ikke bare at FeFo tolker loven utover det lovteksten og forarbeidene gir rom for. Det viser også at organisasjonen som skal forvalte finnmarkingenes felles eiendom, ikke er i stand til å ta inn over seg kritikk. Mange løftet nok øyenbrynene da FeFo i 2016, i stedet for å forholde seg til en rapport fra FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter, avviste rådene og reiste spørsmål ved hvordan spesialrapportøren kunne konkludere slik hun gjorde. At FeFo ikke synes å ta inn over seg alvoret i lagmannsrettens beslutning i Holmbugt-saken, er ikke mer oppløftende.

Nylig la Finnmarkskommisjonen fram sin rapport for Karasjok. Rapporten er en merkestein både for Finnmarks befolkning og for FeFo. For folk i Finnmark fordi kommisjonens flertall, basert grundige studier av naturbruk, rettsforhold og rettshistorie, for første gang har konkludert med at folk i et utredningsfelt eier utmarka si. For FeFo er rapporten trolig like mye en tankevekker som en merkestein, bl.a. fordi FeFo nå har fått erfare at lovgiveruttalelse om «at grunn […] i realiteten kan eies av andre», ikke bare er politikerprat, men en virkelighet FeFo må forholde seg til. Det gjelder ikke bare i Karasjok, men trolig også i andre deler av fylket, innbefattet øvrige deler av det området i Finnmark som var under svensk jurisdiksjon fram til 1751.

Mitt tiårs ønske for FeFo er at den legger vekt på de rapporter og studier som kompetente organer og institusjoner legger fram, og dermed tar inn over seg de råd og den kunnskap som frambringes. Fremfor å bestride Karasjok-rapporten, vil FeFo tjene på å innse at utmarka i Karasjok tilhører folket i kommunen, noe som også vil bidra til minnelighet og etterlevelse av det mandat FeFo har fått av Stortinget og Sametinget.

Ved å vektlegge studier og velbegrunnede råd det kommende tiåret, er det dessuten langt større sjanse for at FeFo fortsatt har et mandat i Finnmark når tiåret er omme; om enn mindre enn i dag. Samtidig vil sjansene for at det blir brukt begreper som svik og skandale når FeFo omtales på lederplass i landsdelens aviser, være langt mindre.

Godt nytt tiår til FeFo og folk i Finnmark!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse