Annonse
Mikhail Gorbatsjov blir æresdoktor i Tromsø, her med universitetsdirektør Harald Overvaag og rektor Tove Bull. (Foto: John Gustavsen)

Gorbatsjov åpnet Kreml for urfolkene

Mikhail Gorbatsjov holdt 1. oktober 1987 en av sine viktigste taler i Murmansk. I februar 1998 ble han æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Da kom han også med en innrømmelse.

Da Mikhail Gorbatsjov (f. 1931) holdt sin store tale i Murmansk 1. oktober 1987, skapte det forhåpninger både hjemme og ute. Ordet Murmansk kommer sansynligvis av kildinsamisk, «havlandet». Gorbatsjov så de enorme problemene Sovjetunionen sto foran; behovet for avspent utenrikspolitikk med dialog og samarbeid, men også forbedring av livsvilkårene for 290 millioner mennesker i Sovjetunionen (SU). Vesten var nå i stand til å ruste SU i senk. Verden måtte stoppe atomopprustningens vanvidd. I Murmansk talte han for Arktis som en fredssone.

Livsvilkårene for befolkningen i nord var til dels dramatiske. Raisa Maksimonva (1931-1999) fulgte ofte sin mann på reisene. Hun møtte det sivile Murmansk og ble rystet. Hun skriver i boka Mitt håp (Scanbok forlag 1991) om foreldre som sviktet sine barn, om «kvaliteten på maten i barnehjemmene, om hverdagslige problemer og økologien i Montsjegorsk».

Gorbatsjov hadde gjennom møter med Urho Kekkonen, Olof Palme og Gro Harlem Brundtland fattet håp om et bedre politisk klima  som også kunne spre seg i den veldige SU. Han var kjent med at de 26 folkene i nord hadde vært gjennom svært vanskelige tiår også etter Stalins terror og talte om behov for urfolkssamarbeid. 

Et signal om bedre politisk klima kom i august 1986 da nordlandsjekta «Pauline» kunne seile helt til Arkhangelsk med kulturarbeidere og to historikere fra Universitetet i Tromsø (UiT). Til tross for kald krig ble det tent lys for en lettere framtid gjennom forskersamarbeid. Nikolaj Ryzjkov (f. 1929) var som statsminister Gorbatsjovs fortrolige mer demokratisk innstilt enn mange andre i ledelsen.

Så skjedde noe helt uventet. Dørene i Kreml ble 30-31/3 1989 åpnet for representanter fra 26 urfolk og de to republikkene Komi og Jakutia. I alt representerte de om lag en million mennesker som bodde på 1/3 av SUs territorium. De største reservene av olje, gass, mineraler, tømmer og vannkilder befant seg her. Det var behov for en politikk som innbyggerne kunne bifalle. Eksploatering ville bety belastninger for jegere, innlandsfiskere og reindriftsutøvere, men modernisering kunne også føre til framgang.

Kongressen i Kreml pågikk med 350 representanter, få fra primærnæringene, men flere intellektuelle, kunstnere og artister. Selv om flertallet av de 180 talerne var menn, kom nå kvinnenes hverdag tydelig til syne. Halvparten av deltakerne var medlemmer av Kommunistpartiet. Representanter for samene i Norden og fra Inuit Circumpolar Conference var til stede. Delegater fra Den russiske republikk var med, og det at president Gorbatsjov og statsminister Ryzjkov deltok under åpningen, ga møtet ekstra oppmerksomhet. Innføringen av glasnost og perestrojka ga urfolksaktivister mot til å snakke langt friere.

En forfatter fra Mansi-folket uttrykte seg symbolsk: «Elvene gikk opp tidligere enn vanlig dette året»: Fra Jakutia kom rapport om flathogst av store skogsområder, i Komi om enorme kraftanlegg, men mest alarmerende fra Nenets om kreftsjukdom. Her hadde atomprøvesprengningene ved Novaja Zemlja 1955-1963, 85 i tallet, fått dramatiske følger for befolkningen. De medisinske skadene for samene var ikke noe tema.

Det haglet med dystre rapporter, om drepende alkoholisme, omfattende tuberkulose, og fallende levealder fra 61 til 47 år. Elendigheten ble illustrert da en sa at «konsumet av fisk til vodka er en fisk til to flasker vodka». Effektene av skolepolitikken som ble satt i gang under Stalin, med barn som ble tvangsflyttet hjemmefra til internastskoler hvor lærere og ansatte ikke behersket deres språk, hadde ført til mental invalidisering. Da en reindriftsutøver fra Tsjukotka la fram sin rapport på morsmålet uten tolk, ble Gorbatsjov overbevist om at her hjalp det ikke med fagre løfter.

Lederne i Kreml innså at de måtte ta rapportene alvorlig. Det ble straks stiftet en Organisasjon for urfolk i Sovjet Nord med nivkh-forfatteren Vladimir Sangi som president. Sovjetmyndighetene ble bedt om å slutte seg til internasjonale traktater, f.eks. ILO konvensjon 169. Delegatene reiste nok oppløftet hjem.  «Indigenous Peoples of the Soviet North» (IWGIA document 67, København 1990) ga håp om at SU ville slutte seg til internasjonale urfolkstraktater.

Fikk så Gorbatsjovs politikk og forskningssamarbeid positiv effekt for urfolkene? I 1993 ble Vårkonferansen ved UiT avviklet i Arkhangelsk, og utenriksministrene Andrej Kozyrev og Johan Jørgen Holst deltok. Kozyrev ble av russerne oppfattet som vestvennlig, noe vårkonferansen kanskje ble preget av.

I februar 1998 ble Gorbatsjov æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Rektor Tove Bull sa under seremonien: «Gorbatsjov har i større grad enn mange vet, kanskje i større grad enn han selv vet, hatt direkte innvirkning på vår virksomhet og faglige profil».

Etter seremonien møtte noen journalister Gorbatsjov og Raisa. På mitt spørsmål om hvorfor det fortsatt gikk dårlig for urfolkene, innrømmet han at de manglet folk i nord som kunne følge opp og fatte de nødvendige tiltak. Kozyrev var for øvrig utenriksminister under Jeltsin i 1990-1996 uten at det hjalp nevneverdig.

Men – Gorbatsjov hadde ihvertfall forsøkt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse