Fransk turfølge på Russelvtinden i mai. Dagen i forveien falt en kvinnelig turist i døden like til høyre for der de står.

Gratispassasjerer til fjells

Lokale frivillige ofrer lønn og fritid for å ta unna veksten i naturbasert turisme. Det er ikke rimelig.

Statistikken er tydelig: Samtlige skiløpere som har omkommet i skred i Troms de siste seks årene er utenlandske skiturister.

29. mars raste et forferdelig vær over Lyngseidet. Et turfølge på åtte utenlandske turister, en skadet, satte seg fast i et såpeglatt og stupbratt parti under Goalsavarre. Skredfaren i fjellet var ekstrem. Helikopteret kunne ikke ta av fra Tromsø. Mannskap fra Lyngen Røde Kors tok seg opp 1000 høydemeter på ski og stegjern for å hente dem ned. Denne dagen ble det gjort store heltedåder og lagt ned mange arbeidstimer. Hvem som tok regningen? Ikke det offentlige. Heller ikke reiseoperatøren. Det var de frivillige som risikerte livet på fjellet, som nå for tiden selger adventskalendere for å sikre trening og utstyr for å kunne gjøre det samme neste gang noen ligger halvt ihjelfrosset på fjellet. 

Gjennom dugnad, private bidrag og lokale sponsorer samler de og Norsk Folkehjelp inn penger i sine lokalmiljø for å opprettholde en beredskap når ulykken er ute. Frivillige legger ned enorme mengder arbeidstimer, og ofrer både fritid og lønnsinntekt. Gi for all del så det svir om du får dem på døra. For det blir stadig flere gratispassasjerer. Og det er på tide vi spør oss om det er rimelig at dugnadsånden alene skal ta regningen når norske naturopplevelser selges for harde livet. Med flere besøkende for hvert år som går, øker antall aksjoner. De frivillige organisasjonene har lenge advart mot slitasjen dette gir på deres frivillige. Det er på tide de blir hørt. 

Vi skal alle glede oss over at vi skaper en ny vekstnæring som gir inntekter til distrikts-Norge. Men det skjer ikke uten voksesmerter. På Dagsrevyen ser vi bilder av entusiastiske turister på tur opp til Trolltunga i Crocs, eller for å ta selfie på Reinebringen med treningsgrunnlag fra åsene i Rhindalen. Det må gå galt, og det gjør det stadig oftere. Mesteparten av belastningen får frivillige, som må grave stadig dypere inn i sin fritid og innsamlede midler fra kakelotteri og loddsalg for at alle skal komme trygt hjem. 

Troms kan by på store muligheter for å havne i trøbbel året rundt. Fisketurister sendes ut i værharde fjorder. Tåka kommer rullende inn mellom bratte fjell på Kvaløya og Senja. Og vinterstid byr vi på verdenskjent skiterreng. Vi har flest skredulykker i landet. Slik har det vært i mange år, og slik kommer det det til å fortsette. Årsaken er enkel. Vi har landets mest attraktive vinterfjell like utenfor stuedøra, flest som oppsøker dem og et stadig vekslende kystklima som gjør snødekket høyst uforutsigbart. Denne erkjennelsen har heldigvis sunket inn hos de fleste. Det er vanskeligere å forklare for hordene som kommer reisende langveis fra. 

Statistikken er tydelig: Samtlige skiløpere som har omkommet i skred i Troms de siste seks årene er utenlandske skiturister. Turister stod også bak alle utrykninger til alvorlige skredhendelser denne våren. Aktørene som står bak og tjener pengene er ofte like langveisfarende som turistene. Gjennom vinteren og våren går luksusbåter fra Nederland og Frankrike skytteltrafikk mellom Tromsø og Lyngen. I kjølvannet av dem kommer kostbare utrykninger med helikopter, og ikke minst tung slitasje på lokale frivillige. Ikke minst i tiden vi nå går inn i. Trolig er antall hendelser underrapportert. Det kom frem da politioverbetjent Jørgen Ahlquist forrige måned holdt foredrag om deres opplevelse av forrige vinter. Ofte viser det seg at utlenlanske følger ikke er kjent med at når du først sitter fast på en fjellhylle, eller vennene dine ligger i et skred, er det gratis å bli reddet i Norge. Dermed får politiet stadig meldinger om skred med skispor i, uten at de som har utløst det har meldt fra.

Fjellvettregelen om “ingen skam å snu” er også relativt ukjent for dem som ikke er vokst opp med formaninger på NRK før påske. Da hele tolv utenlandske skiløpere ble tatt av et skred på Nevernestinden i Kvænangen, ringte båtføreren politiet og det endte med helikopterutrykning. Alle overlevde. Da redningsmannskapene kom, spurte guiden om en alternativ rute opp. For på tur skulle de. 

- De ble kjeftet ned til båten, fortalte Ahlquist.  

Bildet over er tatt en uke seinere, på Russelvtinden i Lyngen 13. april. Dagen før omkom en østerrisk kvinne i 50-årene da en del av skavelen til høyre brakk. Det la ingen demper på stemningen til det franske følget, som kom med en av yachtene som driver skiturisme fra Tromsø. Tvert imot spratt guiden rundt på kanten av skavelen som en jojo for at alle skulle få med gode bilder hjem. 

Det må fortsatt være gratis å bli reddet i den norske fjellheimen, uansett hvor mye du kløner det til for deg selv. Det betyr ikke at enhver skal kunne bruke naturen som forretningslokale uten å bidra. Folk som ferdes mye i fjellet finner gjerne ut at det er rimelig å kjøpe en kalender fra Lyngen Røde Kors, eller gi et bidrag til folkehjelpa. Aktører som vil drive turisme i norsk natur burde ta sin del av dugnaden. Det kan de gjøre i form av en avgift, lisens, eller mer eller mindre frivillig medlemsskap i en organisasjon. Prinsippet blir det samme som en forsikringspremie. Men her bør inntektene gå til de frivillige som gir oss alle et sikkerhetsnett i naturen. Vi kommer alle til å få glede av resultatet - en bedre beredskap for oss alle. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse