Annonse
Den røde arme rykker inn i Norge og frigjør Kirkenes høsten 1944. Bildet viser et lager med ski som tyskerne ikke rakk verken å få med seg eller ødelegge. Utstyret studeres av offiserer og Kirkenes-barn.

Det grenseløse, farlige folket i Finnmark

Makten i Oslo har aldri skjønt folket i Finnmark. Avstanden har vært for stor, i kilometer, livsstil og alminnelig folkeskikk.

I 2016 skal vi altså høre at folk i Finnmark er mer lojale overfor et annet land enn sitt eget. Det er utdatert tankegods, født av uvitenhet og historieløshet.

For finnmarkingene var det naturlig og nødvendig å ha kontakt med naboen, enten han het Ivan eller Matti. Søringene hadde trukket landegrenser og folket på den andre siden var farlige. Det grenseløse folket har vært en trussel, selv har de bare krevd respekt.

Høsten 1973 flyttet jeg til Pasvikdalen helt øst i Finnmark. Jeg møtte spennende navn som Sotkajærvi, Kalliainen og Beddari, det satt haukugle i furutoppen og sur røyk kunne drive inn fra pipene i den russiske nabobyen Nikel. Og så ble jeg kjent med Arne Hein.

Arne Hein var en skogens mann som elsket å sitte rundt bålet og fortelle historier. Han kjente alle. Jeg skjønte snart hvorfor. Hein var betjent i overvåkingspolitiet, og registrerte ferdsel, møter og all atferd i denne trange dalen mellom daværende Sovjetunionen og Finland.

Jeg reiste på kryss og tvers av Kola-halvøya og fikk alltid en telefon fra Hein etter å ha kommet hjem igjen. Hva med karbonadesmørbrød på turisthotellet? Nå var han ikke kameraten, men politibetjenten som ville vite hvem jeg hadde møtt, hva hadde de spurt om, hadde jeg sett andre nordmenn, hadde jeg bilder? Hein hadde et omfattende arkiv. Hans nærmeste nabo, rektoren, Sp-politikeren og kulturpersonligheten Olav Beddari hadde blitt intenst og grunnløst overvåket i 20 år. Dette arkivet kunne ha fortalt historien om overvåkingspolitiets aktivitet ved den kalde krigens grense.

Men Arne Hein dro til skogs med arkivet bak på snøscooteren. Dagen før hadde jeg snakket med ham på telefon fra Tromsø. –Vær så snill, overlat arkivet til Sør-Varanger Museum eller Statsarkivet, gjerne med en klausul om at det ikke må åpnes før om 10, 15….år. Dette er historisk materiale og må ikke gå tapt, sa jeg.

Neste dag var Arne Hein på tråden igjen. –Jeg er lojal overfor taushetsplikten. Arkivet er brent, fortalte han. Kort tid etter døde Arne Hein.

Hein gjorde jobben sin, som hundrevis av andre grå skikkelser i Finnmark. De avlyttet telefoner, fulgte bevegelser, møter, reiser. Det var en grunn til det.

Finnmarkingene hadde vært ulydige. Tyskerne brente alt da Den røde arme jaget nazistene ut av Finnmark i 1944. Folket som så flammene ta hus og fjøs, ble tvangsevakuert sørover. Regjeringen ba dem bli sørpå da freden endelig kom, det ville ta tid å rydde opp i brannruinene. Finnmarkingene vendte det døve øret til, og reiste nordover for å starte gjenoppbyggingen. Noen av dem hadde gode kontakter over grensen.

Fra Kiberg og andre steder i Varanger hadde mange unge menn hatt hemmelige oppdrag for Sovjetunionen under krigen. Partisanene hadde med fare for egne liv rapportert fra huler og gammer om tyske troppebevegelser til lands og havs. Sovjetunionen var en alliert, Den røde arme frigjorde Finnmark og trakk seg tilbake over grensen etterpå. Deres norske venner ble aldri krigshelter.

Takken de fikk var taushet, overvåking, mistenkeliggjøring og utfrysing. Overvåkingspolitiet fikk travle år. Haakon Lie flyttet til Kirkenes og startet sin intense kampanje mot kommunistene og alle som kunne tenkes å ha en smule sympati med nabofolket. Ap-kjempen kunne bare gå over torget fra Folkets hus til  det gamle politihuset i Kirkenes, der satt det politimestere som i tur og orden skulle bli sjefer for overvåkingspolitiet i Norge. Trusselen fra øst rettferdiggjorde grove overgrep mot gode nordmenn. Mange måtte lide for svik som ble begått av en håndfull personer som lot seg friste av vodka og rubler.

3. august 1992 var jeg i Kiberg og hørte kong Harald beklage den uretten som ble begått mot folk i Finnmark. Noen få partisaner var igjen, tårene rant i furete ansikter, anerkjennelsen kom seint, men det gjorde inderlig godt å lytte til kongens ord. Andre kunne pynte seg med medaljer, pytt, denne talen varmet etter kalde år.

Men selv i 2016 skal vi altså høre at folk i Finnmark er mer lojale overfor et annet land enn sitt eget. Det er utdatert tankegods, født av uvitenhet og historieløshet. Men holdningen ser ut til å ha feste i ryggmargen hos makthaverne.

Norge er en stat som er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn. I nødsår søkte mange fra Finland mot kysten i nord for å overleve. Samisk og finsk var en trussel. Norske myndigheter bygde kirker, skoleinternater, delte ut ukeblad og radioer for å bygge norsk nasjonalfølelse i grenselandet. Kampanjen var brutal, mange triste skjebner har fulgt i fornorskningens stygge spor.

Finnmarkingene er som nordmenn flest, en fargerik bukett som ikke kan settes i bås. I utallige finske og samiske hjem har jeg sett falmete bilder av kongefamilien over kjøkkenbordet. 17. mai kan være bitende kald i Bugøynes, men vær sikker på at oppslutningen om folketoget er nær 100 prosent.

I Mehamn og Masi snakker folk med klar tale. De har gjort opprør mot urett. De har gjort det med stolthet og verdighet. Motstanderen har vært pengemakt og overmakt, aldri nasjonalstaten.

Overvåkingspolitiet, og etterretningstjenesten, har en viktig oppgave. Trusler mot vårt land og vårt styresett skal avdekkes. Demokratiet må vernes, det er ikke en gave for evigheten.

Sjarkfiskeren fra Hasvik på Sørøya høster av naturens overskudd, reingjeteren fra Lahpoluobbal vokter hjorden ved vinterbeitene i Anarjohka. Klimaet er hardt, det kan komme mange bannord over båtripa og gjeterbålet. –“Din førrbainna høæstkuk” blir møtt med smil i Lebesby, men med bot på Karl Johan. Jeg husker en FrP-profil som var så uheldig å havne på valgkamp i en lavvo i Kautokeino, han satt ved bålet og måtte nippe til gloheit buljong og sette tennene i et reinsdyrhjerte. –Helvetes forgård, mumlet han da han kom ut fra røyken. Et kulturkrasj av dimensjoner.

Det er langt fra Akershus til Loppa. Finnmarkingene har gjort og gjør en fantastisk jobb for Norge. De befolker en utpost mot en mektig nabo, de gjør det med vennskap og respekt, de har aldri vært i krig med denne naboen. Det må Oslo forstå, og sette pris på. 

Godtfolk i sør trenger en leksjon i geografi og kulturforståelse, kanskje sommerferien i år heller bør legges til Tanadalen enn Grand Canaria! 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse