Annonse
Tabaimo: public conVENience, video still, 2006

Grenser i nord

Innflyttere har alltid vært med på å utforme og legge premissene for Nord-Norge, skriver Ruben Moi.

Grenser er også immaterielle, kulturelle, kunstige, menneskelige – uavklarte, usikre og i stadig forandring.

Grensene i nord er i stadig endring. Ikke minst fører kappløpet for ressursene i polområdene, delingen av Barentshavet, grensepassene, de nye folkevandringene og byggingen av den nye grensemuren på Storskog til drastiske endringer i Norges grensepolitikk. Men hva forstår vi med begrepet grense, hvor går grensene i Nord og hvordan blir de til?

Grense er et omfattende begrep som strekker seg langt utover den vanlige ideen om et klart definert, statisk og binært skille mellom forskjeller, som for eksempel grensen mellom to land. Treriksrøysene i Skibotn og Pasvikdalen er to enkle og konkrete geografiske eksempler på mer sammensatte grenser. Flo og fjære, grensen mellom vann og land, er et annet eksempel på mindre statiske grenser.

Grenser er også immaterielle, kulturelle, kunstige, menneskelige – uavklarte, usikre og i stadig forandring. Juristene har et stort apparat for å avgjøre nøyaktig hvor grensen mellom rett og galt skal gå – en grense som først opprettes etter avgjørelsen er tatt.

Grenser forener like mye som de skiller ad. Folk med ulike tungemål bruker alle språk til å kommunisere, tilbedere av ulike religioner er alle troende, ulike kulturer dyrker alle musikk, litteratur og kunst. Folk fra alle land er født på den samme kloden.

Et multikulturelt samfunn – Paris, London, Tromsø og Nord-Norge – er et godt eksempel på at det finnes utallige grenser innenfor rikets ytterpunkter. Fiskere, gårdsfolk, fangstmenn, kvener, russere, samer, polarfarere fra hele Europa, turister og innflyttere har alltid vært med på å utforme og legge premissene for Nord-Norge. I dag bor det borgere fra ca. 150 nasjoner i Tromsø, sikkert enda flere i Nord-Norge.

Om grensene i Nord er sammensatte for oss her oppe, blir de ikke enklere for folk andre steder på kloden. Verdens lengste geografiske nasjonsgrense går mellom USA og Canada. Den ligger i nord for de aller fleste som bor i dette området. Det samme gjør USAs grense i sør for alle som bor i Mexico. Og hvor går grensen i nord for folk i Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia? Og i sør, for oss som bor her nord?

Historien har også sine klare grenser, og den norske historieskrivingen om andre verdenskrig i Nord-Norge har vært en intellektuell, akademisk og politisk stridsone de siste årene. Hvem skriver historien? Fra hvilket ståsted og etter hvilke kriterier?

Kunnskap er et grenseløst felt. Forskningen fyller ikke nødvendigvis sakte men sikkert opp et avgrenset kunnskapsrom, i mange tilfeller øker den bare kontaktflaten med det ukjente. Det ukjente kan være stort, som historien, verdensrommet, klimaendringer, havet, helsetilstanden, menneskesinnet og kunsten.

Kunst er ofte adskilt fra en rekke andre av livets felt. Av og til er kunst ugjenkjennelig og uforståelig, og nettopp i dette fremmede og ukjente ligger kunstens grensesprengende verdi: Det er ved å forholde oss til det vi ikke vet og ikke kan at vi utvider vår kunnskap, erkjennelse og horisont. Kunst bidrar også til å forme vår fremtid, i følge Benedict Andersons Forestilte fellesskap. Fantasi, opplevelser og imaginære forestillinger former nye fellesskap og nye fremtider.

Grense Jakobselv, Fløgstads episke og omdiskuterte roman fra 2009, utvider  grensebegrepet fra en binær og statisk konstruksjon til et skiftende og komplekst scenario, og hans roman fremviser alle de immaterielle grensene i språk, kultur og tankegang som knytter mennesker sammen og skiller dem ad. Romanen kan leses som et tilsvar til Rolf Jacobsens dikt ’Mot Nord’, alle bøkene om Nord-Norge av Brox, Strøksnes, Nergård, Jentoft og Røvik, så vel som regjeringens Nordområdestrategi; lansert av daværende utenriksminister Støres sin tale i 2005 med bl. a. følgende utsagn: ’Om Norge er mulighetenes samfunn, så er det nordlige Norge mulighetenes landsdel’.

Bremnesfamilien har i lang tid gitt oss ulike bilder av livet i Nord. Klassisk musikk fra NOSO tilbyr oss andre forestillingsrom. Moddis Unsongs – en samling av forbudte sanger fra hele verden – krysser grensene for sensur og nasjonalisme.

Espolin Johnson gir i sin billedkunst, spesielt Grenselandet, visjoner av sammensatte og nødtørftige felleskap som frem til da var nærmest utestengt fra nasjonens selvbilde. Bjarne Holsts arktiske surrealisme fremviser de utestengtes felleskap. Abstrakt kunst utfordrer ofte de flestes grenser.

Hålogaland Teater speiler og utfordrer konstant våre egne oppfatninger om oss selv, hvor vi kommer fra og hvor vi går. I dette perspektivet tilbyr sesongens repertoar – Landstrykere, Det fineste i livet og Zappfe – muligheter til å reflektere over ulike sider av oss selv her nord.

Uprooted, Perspektivet museums fotoutstilling i disse dager, viser menneskeskjebner som de fleste av oss her nord knapt kan forestille oss, men som vi likevel møter i levende live i vårt eget nærmiljø.

I våre dagligliv møter vi grenser fra det øyeblikket vi går over dørstokken, om ikke før. Ofte møter vi på nye mennesker, nye situasjoner, nye utfordringer. Vi utvider stadig våre grenser for hva vi allerede vet og for hva vi allerede føler. En evne til å møte nye utfordringer med egne forandringer er like avgjørende for det enkelte menneskets utvikling, som for næringsliv, lokale samfunn og vår globale eksistens – også her nordpå.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse