Annonse
Alt tyder på de neste månedene kan komme til å by på en bratt læringskurve for mange i Tromsø, etter hvert som resesjonen og bråstoppen i økonomien setter tydelige spor og kjøpekraften går ned. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

De som ikke er redd for jobben sin

Privat og offentlig sektor i Tromsø er i dramatisk utakt.

Kirsti des Bouvrie Thorsen har rykket inn i debatten om bygging av et ski- og hytteanlegg i Tromsø, som et flertall i kommunestyret stemte mot i forrige uke. 

Det er interessant lesning. Ikke minst fordi hun stiller spørsmål ved hvor alvorlig korona-krisen egentlig er for Tromsø. Hun spør hvor reelle problemene med sysselsetting i virkeligheten er i Tromsø, og ikke minst; Thorsen spør hvor «nødstedt vi egentlig er».

Ja, si det, når alt av hoteller og restauranter står tomme , det samme gjelder ordebøkene i bygg og anlegg. Det er tross alt «en positiv tendens» at arbeidsledigheten i Tromsø bare er på landsgjennomsnittet, mener greskfilolog Thorsen.

Dette er en fascinerende analyse. Særlig fordi den likes, deles og hylles på sosiale medier av en mengde statsansatte og universitetsansatte, leger ved sykehuset, prester, kulturminneansatte ved Sametinget og naturligvis en allestedsnærværende kommunal friluftsrådgiver. Mange av dem med tilhold på den politiske venstresiden i Tromsø. Det er bare en gruppe som ser ut til å glimre med sitt fravær i ekkokamrene; og det er den lavtlønnende arbeiderklassen i varehandelen og de tjenesteytende næringene. 

Det vi ser er en klassisk reaksjon fra den stadig mer dominerende gruppen i Tromsø, middelklassen som lever av eller i offentlig sektor. Mange som tilhører denne klassen – ikke minst de yngre og middelaldrende – har levd hele sitt liv i sikker distanse fra nesten alle økonomiske bekymringer. Mange av dem mangler referanser og erfaring fra private og markedsutsatte virksomheter.

Kanskje omgås de også helst hverandre, slik at de ikke har noen av de 4.750 i Tromsø som ifølge SSB nå er helt arbeidsledige i byen, i sin omgangskrets?

Dermed blir også reaksjonene som dette mer forståelige: «100 arbeidsplasser er ikke mye», «vi klarer oss godt uten disse», også videre. Det er holdninger som har krøpet langt inn i Arbeiderpartiet som i Tromsø gjennomgår en generasjons- og identitetskonflikt.

Alt tyder på de neste månedene kan komme til å by på en bratt læringskurve for mange i Tromsø, etter hvert som resesjonen og bråstoppen i økonomien setter tydelige spor og kjøpekraften går ned. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at brutto nasjonalprodukt vil falle med hele 6,3 prosent i Norge i år. EU-kommisjonen sier fallet i Norge blir litt lavere, 5,5 prosent, men at risikoen er overhengende for at utviklingen blir verre enn prognosene. SSB tror ledigheten vil holde seg historisk høy i fire år - minst.

Avstanden i virkelighetsforståelse mellom mange i den voksende offentlige klassen, og folk i privat sektor i Tromsø, er i ferd med å bli farlig stor. 

Samtidig kunne man nylig lese i Aftenposten om kulturgründere og professorer i hovedstaden som tenker høyt om korona-krisen. De tror den kan få oss til å sette mer søkelys på livskvalitet, og mindre på levestandard.

Budskapet er at vi må tenke annerledes om både arbeid og forbruk enn før.  Og endelig få opp øynene for det “langsomme livet” i nærmiljøet.

Det er verdt å reflektere over at slik ser ofte verden ut for den som ikke er redd for jobben sin, og som ikke har noen grunn til å frykte verken for økonomien eller pensjonen sin. Men som til gjengjeld er både idealistisk og kosmopolitisk orientert. Ekkoet av dette hører man godt i den lokale debatten om reiselivsanlegget i Tromsø.

Det finnes de som ser frem til at de offentlige kassene i Norge blir så tomme at også kulturmennesker i offentlig sektor kan forstå bare litt av det privat næringsliv nå går gjennom. Men så onde vil jo helst ingen være.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse