Annonse
Grønland er ikke bare is og snø. Verdens største øy byr på unike naturopplevelser. I dag er den også en strategisk militærbase for USA. Militariseringen har ikke vært noen lykke for grønlenderne. Foto. Per Lars Tonstad

Grønland elsker ikke USA

Selvsagt sikler Donald Trump etter Kalaallit Nunaat (Grønland). Men Grønland elsker ikke USA. Og det er det mange grunner for.

Utspillet fra Trump vitner om liten realisme, og ikke minst om forakt for de menneskene som lever på Grønland. De har måtte tåle kolonialisme og trussel mot tradisjonelle næringer, språk og kultur.

Verdens største øy ligger strategisk plassert mellom øst og vest. Over 80 prosent av øya er dekket av is. På noen smale striper langs kysten bor det rundt 55.000 mennesker, mange av dem livnærer seg på fangst og fiske.

Også Norge har prøvd seg på Grønland. Fra 1931 til 1933 okkuperte Norge en del av Øst-Grønland, og kalte det Erik Raudes land med en sysselmann som leder. Danmark klaget okkupasjonen inn for en internasjonal domstol, og Norge tapte så det suste. Dronning Margrethe har kalt Grønland Danmarks smykke.

Noen år seinere vendte USA blikket mot Grønland. Og siden har de vært der. Det var aldri noen invasjon, snarere en marsj på rød løper inn på fremmed jord under full dansk applaus.

Grønland har i dag et velfungerende hjemmestyre. Men denne administrasjonen har ikke frie hender. Utenrikspolitikken ligger nemlig fortsatt under Danmark. Og København tviholder på kontrollen.

Danmark er et lojalt Nato-medlem, og har åpnet døren på vidt gap for USA på Grønland. Det startet under andre verdenskrig. Da anla USA en flybase og bygde et sykehus i Narssarsuaq helt i sør. Sykehuset skulle ta imot skadde fra invasjonen i Normandie, men spilte sin viktigste rolle under Korea-krigen i årene 1950-1953. Kapasiteten ble utvidet til 1000 senger, og det gikk en luftbru fra Korea til den lille grønlandske landsbyen som plutselig hadde blitt Grønlands største by.

Under den kalde krigen fikk USA virkelig øynene opp for Grønlands beliggenhet og potensiale. I 1953 fikk 27 fangerfamilier i Thule, langt mot nord og vest, fire dager på seg til å forlate sine hjem. USA skulle anlegge en gigantisk militærbase ved foten av det store fjellet Dundas, der inuitter hadde bodd i 1000 år. Familiene ble tvangsflyttet til Qaanaaq, enda lenger mot nord og et sted med langt dårligere livsbetingelser med store avstander til fangst- og fiskeplasser. De som ikke flyttet inne fristen, ble truet med at de ikke ville få noe hus i Qaanaq.

Folk hadde ikke noe valg, og pakket sakene sine og forlot sine hjem. Men i Qaanaaq sto ingen hus ferdige. Folk måtte sy sine egne telt for å ha et slags tak over hodet, først etter et halvt år kom husene.

I Thule bygde USA ut en gigantisk base, med en avansert radar som overvåket luftrommet mot øst. Og de hadde ambisiøse planer. De begynte å bygge en hemmelig by under isen, Camp Century, 200 kilometer øst for Thule. Byen ble utrustet med alle fasiliteter, butikker og sykehus, boliger og kommandosentral. Ideen var at isen var så stabil og tjukk at Camp Century kunne motstå et atomangrep fra Sovjetunionen. USA fraktet også verdens eneste mobile atomreaktor inn til Camp Century, den skulle flyttes rundt slik at den aldri ville være et lett mål for fiendens raketter. På et 135.000 kvadratkilometer stort område under isen skulle det bygges ganger som skulle skjule 600 mobile mellomdistansraketter.

Alt skjedde uten debatt. Regjeringen i København aksepterte USAs krav om å holde tett, offentlighet kunne forstyrre framdriften og omfanget. Først i ettertid har planene blitt kjent. For fangerne i Qaanaaq aksepterte aldri at de hadde mistet sine rettigheter i Thule, og anla sak for danske domstoler. De vant en delvis seier og ble tilkjent 500.000 kroner i erstatning, men fikk ikke vende tilbake til sin hjemplass.

Camp Century ble en gigantisk fiasko. For isen var ikke statisk. Ismassene på Grønland beveger seg sakte fra sentrum mot havet. Og byen under isen måtte gi tapt for naturkreftene. Det som er igjen er en søppelhaug, en mengde lavradioaktivt spillvann, 20.000 liter diesel og mye PCB.

Men Thule-basen er fortsatt under amerikansk kommando. Jeg var der på 1980-tallet, og det var som å komme til et stykke amerika. Alle veinavn var amerikanske, lokale tradisjoner hadde ingen verdi. Et helikopter tok meg til Qaanaaq, der folk fortsatt drømte om å få vende tilbake til Thule og forfedrenes fangstplasser. Forskjellen mellom militaristers liv i Thule og naturfolks hverdag i Qaanaaq var enorm, og tankevekkende.

21. januar 1968 styrtet et B52 bombefly med fire atombomber på isen under forsøk på nødlanding ved Thule. Hydrogensbombens innhold av konvensjonelt sprengstoff eksploderte, og radioaktivt materiale ble spredt over et stort område. Varmeutviklingen var så voldsom at isen smeltet, og vrakdeler sank til fjordbunnen. Grønlendere ble engasjert under oppryddingen, en hemmelig aksjon kalt “Project Crested Ice”. Ingen forklarte dem hvor farlig aksjonen var. De stusset bare over at de måtte brenne klærne etter hver arbeidsøkt. Helt opp til vår tid har det pågått rettssaker der arbeiderne krever erstatning for sykdommer og død etter arbeidet på isen.

Donald Trump er den første amerikanske president i nyere tid som har luftet ideen om å kjøpe Grønland. Men amerikanerne har prøvd seg før. I 1867 betalte USA 7,2 millioner dollar til den russiske tsar og fikk Alaska, de ønsket seg Grønland i samme slengen.  I 1946 bød de 100 millioner dollar for Grønland. Danmark sa tvert nei.

Utspillet fra Trump vitner om liten realisme, og ikke minst om forakt for de menneskene som lever på Grønland. De har måtte tåle kolonialisme og trussel mot tradisjonelle næringer, språk og kultur. Dansketiden har såvisst ikke vært noen søndagsskole for grønlenderne. Likevel har de overlevd, og inuittene er i dag et stolt folk som også leder an i arbeidet for å hjelpe andre truede urbefolkninger.

Menneskene i Kallaalitt Nunaat, som betyr menneskene land, vil aldri finne seg i å havne i Donald Trumps handlekurv. De er ikke til salgs, det finnes ingen prislapp på mennesker, dyr, fisk, natur, kultur, språk, tradisjoner, livsstil…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse