Annonse

Fra grønn til blå revolusjon

Hva er det som gjør at mange mister helhetsperspektivet når de skal diskutere lakseoppdrett?

Fotavtrykk fra matproduksjon på land som anses som akseptable, men blir ikke oppfattet som like akseptabelt når matproduksjonen skjer i fjorden eller langs kysten.

Jeg spør meg selv av og til: Hva er menneskets største oppfinnelse? Plogen, er kanskje svaret. Den kom for 8000 år siden og revolusjonerte landbruket og matproduksjonen i verden. Eller kanskje enda viktigere: De første hvetekornene og byggkornene som ble plantet for mer enn 10.000 år siden. Den første bonden - han har virkelig hatt stor betydning for menneskeheten!

Et sted mellom år 8000 og 10.000 f. kr. kom mennesket på ideen om at det var mulig å dyrke korn. Ikke bare sanke, men plante og kultivere kornet gjennom jordbruk. Omtrent på samme tid begynte vi å temme geiter og kyr. Vi ble stedbundne, bygde samfunn, utviklet eiendomsretten og ikke minst økte vi matproduksjonen radikalt.

Det førte også til økt overlevelse og høyere levealder. Befolkningsveksten eksploderte - fra noen få tusen mennesker til sju milliarder mennesker i dag. Siden har vi drevet ut tømmer fra skogen, dyrket jorda og endret jordoverflaten dramatisk. Vi har gått fra hest og plog til traktor og skurtresker. Vi er blitt så vant til kornåkre og beiteland at vi kaller det kulturlandskap, det motsatte er gjengroing. Vi bygger byer som vokser og som trenger mer tilførsel av mat.

Med en voksende verdensbefolkning må i vi årene som kommer produsere mer mat, og det må skje effektivt. De dyrkbare jordområdene på kloden er i stor grad tatt i bruk, og det er i mange områder mangel på ferskvann. Mens 70% av jordoverflaten er dekket av hav, kommer mindre enn 2% av verdens mattilførsel derfra. Derfor er det innlysende at vi må produsere mer mat nettopp i havet.

Verdenssamfunnet gjennom FNs matvareprogram FAO mener vi må tredoble havbruksproduksjonen i de kommende tiårene. Verdensbanken spår også en kraftig økning i akvakultur, både med planter, fisk og skalldyr. Når vi samtidig vet at havbruk også er mer fôreffektivt og gir mindre klimapåvirkning enn mange av alternativene, så er havbruk en del av løsningen - slik jordbruk var det for 10.000 år siden.

Med stadig flere mennesker og økt miljøbevissthet er det bra at vi diskuterer hvordan vi kan produsere mer mat samtidig som fotavtrykkene holdes på et akseptabelt nivå. Men hva er akseptabel miljøpåvirkning? Noen har lagt om til å bli vegetarianere, men mer intensiv planteproduksjon kan også bidra til fortørking av jord og tapping av grunnvannsressurser. Derfor må all matproduksjon vurderes kritisk. Hva er klimaeffekten, hvor energieffektiv er matproduksjonen, hvilken lokal påvirkning har den?

Med dette perspektivet kommer havbruk og norsk laks slett ikke dårlig ut. Ei heller norsk matproduksjon for øvrig. Norge har strenge reguleringer, sterkt fokus på dyre- og fiskevelferd og på hvilken påvirkning matproduksjonen har. Den norske debatten om matproduksjon er derimot skjev. Fotavtrykk fra matproduksjon på land som anses som akseptable, men blir ikke oppfattet som like akseptabelt når matproduksjonen skjer i fjorden eller langs kysten. Å bruke naturen til matproduksjon blir da fort omtalt med negativt ladede ord. Selv om det kan argumenteres solid for at de reelle fotavtrykkene faktisk er mindre.

Selv er jeg født og oppvokst på bygda. Jeg er blant de som slett ikke rynker på nesen når bonden sprer møkk på jorda. Jeg liker å se en bugnende åker, grønne enger og høre lyden av en traktor på marka. Det minner meg om levende bygder, aktivitet og produksjon av mat. De fleste av oss mener det, og at norsk landbruk drives innenfor akseptable miljømessige rammer.

Tilsvarende spredning av næringssalter fra lakseanlegg derimot skaper debatt, og det på tross av at havstrømmene bidrar til en langt mer effektiv spredning. Det er derfor grunn til å stille seg spørsmålet om hva det er med laksen? Hva er det som gjør at mange mister helhetsperspektivet når de skal diskutere lakseproduksjon?

I sommer ble dette paradokset veldig tydelig, da det ble kjent at mange jordbærbønder har store problemer. For hyppig bruk av sprøytemidler har medført redusert følsomhet og økt soppdannelse på jordbær. Diskusjonen i etterkant har dreid seg om ekstraordinær støtte til de skadelidende bøndene, ikke bruken av pesticider. Havbruksnæringen bruker mindre av denne type midler. Av 780 tonn som ble brukt i 2015 ble 178 tonn brukt i hagestell mens havbruksnæringen brukte 12 tonn. Resten ble brukt i landbruket. Ingen av tallene er dramatiske. I internasjonal sammenheng er norsk matproduksjon miljømessig best i klassen.

Havbruksnæringen jobber målrettet for å ta i bruk alternativer til medikamenter. Det brukes mer leppefisk som spiser lakselus, mer ferskvannsbehandling, tildekking av merdene, luselaser og andre tiltak. Nedsatt følsomhet mot behandling er verken bra for jordbærbonden eller lakseoppdretteren. Som næring trenger vi alternativene, men det er slående hvor forskjellig man oppfatter soppangrep på jordbær og lakselus i havbruk.

Grunnen til at vi i større grad aksepterer fotavtrykk fra landbruket er nok at vi er blitt vant med det. Vi er oppvokst med åkrer og enger, med kyr på beite - men vi har ennå ikke helt vent oss til tanken om at også fisk kan være husdyr. Saken er at havbruk er den raskest voksende matsektoren på kloden. Det pågår en blå matrevolusjon - og Norge er i førersetet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse