FREDSPRISVINNERE: Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog, med (f.v.) Houcine Abassi, Mohamed Fadhel Mahfoudh, Abdessattar Ben Moussa og Ouided Bouchamaoui. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Grønnsakhandlerens arv

Vesten bør satse tungt på å gjenreise Tunisias økonomi. Det er minst like viktig som å krige i Syria.

De fire tunisierne representerer noe så unikt og håpefullt som et muslimsk demokrati.

Mohamed Bouazizi var født og oppvokst i en avsidesliggende by som heter Sidi Bouzid. Han var 26 år og tjente så vidt til livets opphold med grønnsakvognen sin.

De små inntektene fra grønnsaksalget skulle også forsørge mor og søsken. I tillegg måtte Bouazizi betale bestikkelser til de kommunale inspektørene som skulle godkjenne hvem som fikk en plass på gata der de kunne stå og selge varene sine.

Drømmen hans var å få lagt seg opp nok penger til å kjøpe en liten varebil så han kunne utvide torghandelen.

Denne dagen, 17. desember 2010, hadde Bouazizi ikke nok penger til å bestikke den 45 år gamle kvinnelige inspektøren. Da han motsatte seg at kjerren hans ble konfiskert, beordret inspektøren to av sine kolleger til å banke ham opp og beslaglegge varene hans.

Sint og bitter over tapet og den offentlige fornedringen, gikk Mohamed først til kommunen for å klage og ba også om å få foretrede for provinsguvernøren i Sidi Bouzid.

Hos kommunen ble han banket opp på nytt og hos guvernøren ble han bare avvist.

Like etter helte han tynner over seg og tente på. Før de sjokkerte tilskuerne på gata fikk slukket flammene hadde Mohamed Bouazizi pådratt seg forbrenning på 90 prosent av kroppen og ble kjørt til intensivavdelingen på sykehuset, der han senere døde.

Den desperate handlingen til den tunisiske grønnsakhandleren ble gnisten som tente revolusjonen i hans hjemland og som raskt satte fyr på hele den arabiske verden.

Fem år senere vet vi at den arabiske våren utviklet seg til arabisk vinter. Å kaste en håndfull brutale diktatorer var ikke nok.

Maktvakuumet disse etterlot har invitert både gamle og nye, autoritære og sekteriske krefter inn på banen i kampen om makta. Egypt er et typisk eksempel.

I Libya, Jemen, Syria og Irak raser det blodige kriger. Terroren har rammet både Libanon, Jordan, Jemen, Egypt og Tunisia.

Men i Rådhuset i Oslo sto denne uken fire tunisiere og tok imot Nobels fredspris. Den tunisiske kvartetten representerer det eneste landet som har kommet helskinnet ut av omveltningene i Nord-Afrika og Midtøsten.

I Tunisia ble ikke bare den gamle diktatoren jaget ut av landet, men man klarte også på fredelig vis, gjennom dialog, å skape et nasjonal flertall bak en ny og demokratisk grunnlov.

Det tunisiske demokratiet er imidlertid en svært skjør plante. Kampen er ikke vunnet ennå.

Men det kvartetten som mottok fredsprisen fikk til, er nesten det eneste lille blafrende lyset i det politiske vintermørket som hersker i den arabiske verden. De fire tunisierne representerer noe så unikt og håpefullt som et muslimsk demokrati.

Det er dette som er arven etter grønnsakselger Mohamed Bouazizi. 

Nå handler det om å skape arbeidsplasser for den tunisiske ungdommen, der arbeidsledigheten er omfattende og gjødsler radikalisering og voksende ekstremisme. Demokratiets fremtid avhenger av at folket ser at det virker.

Vesten bør derfor satse tungt på å gjenreise Tunisias økonomi. Det er minst like viktig som å krige i Syria.

(Kilder: New York Times, Eugene Rogan: «Araberne. Historien om det arabiske folk» 2009/2012, Aftenposten, VG).

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse