Annonse
Skjellsordet «distriktspolitikk» i for stor grad blitt assosiert med motstanden mot å legge ned Andøya, skriver Jacob Børresen. Foto: Forsvaret 

Jeg grubler over Andøya-saken. Hvordan i all verden havnet vi her?

Jeg tror det er en kombinasjon av mange ting. Luftforsvaret (utenfor det lille MPA-miljøet) har jo, av forskjellige grunner, alltid ønsket seg vekk fra Andøya. 

Og så har, for det annet, skjellsordet «distriktspolitikk» i for stor grad blitt assosiert med motstanden mot å legge ned Andøya. 

For det tredje tror jeg at Forsvarsbygg har forsikret FD om at det ikke er problemer knyttet til å legge til rette for P-8 på Evenes, og det sitter langt inne for dem å innrømme at de tok feil. 

For det fjerde tror jeg det plager embetsverket at det ikke ble gjennomført noen konsekvensanalyse i forkant av vedtaket om å legge P-8 til Evenes og å avvikle all militær virksomhet på Andøya. Hadde man gjort det ville vi aldri ha fått et vedtak som dette, og problemene som nå har oppstått ville antakelig vært unngått. I slike saker har jeg inntrykk av at instinktet i embetsverket er: «let sleeping dogs lie». 

Og for det femte har politisk ledelse i FD og ledende politikere på Stortinget, gått så høyt på banen i denne saken at den vegrer seg mot prestisjetapet som følge av å måtte snu.

Kort sagt: denne saken kom skjevt ut allerede fra begynnelsen av. FSJ hadde jo anbefalt å avvikle MPA, og flytte 333 sq til Evenes hvor de kunne drive havovervåking med droner. Da kunne man endelig legge ned Andøya og spare en masse penger.

Da Pentagon reagerte på avviklingen av MPA og tilbød P-8 til sterkt subsidiert pris, ble forsvarsledelsen tatt på senga. Andøya var jo vedtatt nedlagt, og man har en instinktiv aversjon mot å omgjøre allerede fattede vedtak. Da ble fristelsen til å hive seg på en tilsynelatende elegant løsning for stor, og P-8 havnet på Evenes. Og det er jo lang tradisjon, både i Forsvaret, i FD og til og med på FFI, at om det er noe man vil, og har bestemt seg for, men som møter motstand, så selger man det inn ved å løfte fram fordelene og tone ned ulempene.

I dette tilfellet var situasjonen dessuten at det verken i FD, i Forsvarsstaben eller i Luftforsvarsstaben finnes nevneverdig MPA-kompetanse, slik at man grovt undervurderte plassbehovet og de flyoperative begrensningene på Evenes (fagmiljøet på Andøya ble ikke hørt - de gråt jo bare for sin syke mor, og har dessuten alltid vært betraktet som en urokråke og en klamp om foten i det kampflydominerte miljøet i LST - det er bare å lese Håkon Klevbergs bok om 333 sq. «Request Tango» hvor det er grundig dokumentert).

I ettertid er det også kommet fram at heller ikke det opprinnelige vedtaket om å legge ned Andøya flystasjon og avvikle all militær virksomhet der, var godt nok gjennomtenkt. Nå skal basen bl a opprettholdes som beredskapsbase. Dermed forsvinner innsparingene man hadde regnet med. 

Og da er vi fremme ved dagens situasjon. Skandalen et et faktum.  Andøya-saken rommer mat både for sosiologer, statsvitere og historikere. Og siste ord er neppe sagt. Det er ennå ikke for sent å snu. Og det er bedre å snu nå, før det kastes bort flere penger på Evenes, og før man blir tvunget til det av rent operative hensyn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse