Annonse
Oljeriggen Songa Enabler var innom Tromsø for service og reparasjoner, før den i januar 2017 ble slept tilbake til Barentshavet for å bore videre. Det er oljeboring i deler av Barentshavet klimasøksmålet handler om. (Foto: Yngve Olsen Sæbbe)

Grunnloven og klimasøksmålet

Klimasaken er vår tids største miljøutfordring. Petroleumsvirksomheten er Norges viktigste næring. Ønsker vi virkelig at det er juridiske dommere som skal avgjøre hva som er en riktig balanse mellom disse interessene? Vinner saksøkerne frem med sitt syn, vil det skje. Ikke bare i denne saken, men også i fremtidige saker.

Vi feirer hvert år vår flotte Grunnlov 17. mai. Loven angir den rettslige rammen for Norges statsstyre. Paragraf 2 presiserer at loven «skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Dette er verdier de fleste har kjær, men det er også en skjør balanse mellom disse verdiene som ikke alltid er like lett å se. Ulike interessegrupper søker hele tiden å påvirke balansen i den retning de mener er riktig, og det er viktig at vi diskuterer konsekvensene av det.

I «klimasøksmålet» har en rekke interesseorganisasjoner saksøkt staten for krenkelse av blant annet Grunnloven § 112 (miljøparagrafen). Søksmålet gjelder gyldigheten av utvinningstillatelser for petroleum i deler av Barentshavet tildelt av Olje- og energidepartementet i 23. konsesjonsrunde. Besteforeldrenes Klimaaksjon er partshjelper i søksmålet og har argumentert for sitt syn i et tidligere innlegg på Nordnorsk debatt. Det er også flere fremtredende jurister som håper og tror at saksøkerne vinner frem mot staten. Selv om det er lett å få sympati med de som kjemper for en så grunnleggende og ideell fellesinteresse, er det viktig å se at søksmålet har noen mindre kjente sider. Formålet med dette innlegget er å synliggjøre at en seier i klimasøksmålet, kan få konsekvenser for demokratiet og maktfordelingsprinsippet.

La meg først få presisere at det ikke er alle sider av klimasøksmålet jeg er kritisk til. Grunnloven § 112 har etter mitt syn et rettslig innhold det er legitimt å forfølge. Miljøparagrafen, supplert med annen lovgivning, skal sikre at klima-, miljø- og andre naturvernhensyn (her forkortet til miljøhensyn) ivaretas. Rettsreglene stiller krav til sakens opplysning, vedtakets begrunnelse, om hvem som anses kompetent til å treffe beslutninger og plikt til å iverksette adekvate forebyggende tiltak. I tillegg er det gitt en rekke regler som gjør det mulig å utfordre vedtakene gjennom forvaltningsklager og ved søksmål. Rettsreglene sikrer altså at potensielle negative miljøkonsekvenser er sett, vektlagt, forebygget og kontrollert. At det skal være slik, er det i dag stor politisk og juridisk enighet om. Men hvor stor vekt miljøhensyn skal tillegges i forhold til næringsinteresser er ansett som en politisk verdiprioritering man rettslig sett skal være svært varsom med å overprøve. Saksøkerne i klimasaken har påberopt seg en tolkning av miljøparagrafen som utfordrer dette.

Klimasøksmålet er dermed ikke bare et forsvar for miljøet, men også en utfordring for prinsippet om folkestyret og hensiktsmessig maktfordeling. Verdiprioriteringer mellom miljøhensyn og næringsutvikling bør generelt foretas av folkevalgte fordi de er gitt mandat til det gjennom demokratiske valg. All myndighetsutøvelse kan likevel ikke skje direkte gjennom de folkevalgte. Noe må delegeres til forvaltningen, som da får tilsvarende demokratisk legitimitet. Domstolene har derimot ikke samme mandat og demokratiske legitimitet til å foreta verdiprioriteringer på fellesskapets vegne. Dommere har heller ikke faglige forutsetninger eller kapasitet til å overprøve alle komplekse vurderinger foretatt av forvaltningen. Disse utgangspunktene styrer hva domstolene kan og bør prøve. Dette kan også formuleres mer tabloid: Klimasaken er vår tids største miljøutfordring. Petroleumsvirksomheten er Norges viktigste næring. Ønsker vi virkelig at det er juridiske dommere som skal avgjøre hva som er en riktig balanse mellom disse interessene? Vinner saksøkerne frem med sitt syn, vil det skje. Ikke bare i denne saken, men også i fremtidige saker.

Det handler egentlig om hva som er en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Domstolene skal først og fremst sikre at maktutøvelsen går riktig for seg og at den ikke misbrukes. En dommer kan kontrollere at krav til konsekvensutredninger er fulgt, kontrollere om begrunnelsen viser at miljøhensyn er tatt, kontrollere at organet som traff vedtaket hadde kompetanse i den aktuelle saken og om det er iverksatt forebyggende tiltak. En slik kontroll kan gjennomføres uten at dommerens eget verdisyn utfordres i særlig grad. Dersom dommeren også må ta stilling til om næringsinteresser er prioritert for høyt i forhold til miljøhensyn, blir det derimot meget utfordrende for dommeren å skille mellom jus og politikk. Dommerens eget verdistandpunkt kan da bli utslagsgivende.

En rettsliggjøring av verdiprioriteringen mellom miljø- og næringsinteresser gjør det også vanskeligere å påvirke og ansvarliggjøre beslutningstakerne. Ved uenighet om politiske verdiprioriteringer har vi borgere mange muligheter. Vi kan for eksempel engasjere oss direkte i et parti, eller vi kan delta i en aktuell debatt. Selv om vi bare er stilltiende uenig, kan vi holde politikerne ansvarlig ved å stemme annerledes ved neste valg. De miljørettslige reglene vi har, legger godt til rette for kontroll av beslutningstakerne. Er selve verdiprioriteringen rettsliggjort, er dette mer utfordrende. For allmenheten er det ikke like enkelt (eller legitimt) å påvirke verdiprioriteringen til en dommer i en bestemt sak. Dommeren kan heller ikke ansvarliggjøres for sin beslutning på samme måte som en politiker. Dommeren har rett til å fortsette inntil pensjonsalder, og kan ikke avsettes for å ha gjort en verdiprioritering vi er uenig i. Det kan nok også føles mer stigmatiserende å få en dom for at ens eget verdisyn er «feil», kontra det å bare ha tapt et politisk slag.

Hvis klimasøksmålet når frem, risikerer vi videre en rettsliggjøring av verdiprioriteringer som kan bli vanskelig å reversere. I Grunnloven § 110 heter det: «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.» Denne bestemmelsen er først og fremst viktig som symbolerklæring, men det kan ikke utelukkes at bestemmelsen gis større rettslig betydning over tid. En ny tolkning av miljøparagrafen kan lede til nye tolkninger av andre grunnlovsbestemmelser. Ettersom arbeids- og næringsfriheten har samme rang som miljøparagrafen, må retten i så fall foreta en avveining mellom to likeverdige verdier. Konflikten flyttes dermed fra en politisk til en rettslig arena. Vi kan da få samme utvikling som i USA, der det foregår en kamp om å utpeke de «riktige» dommerne til Høyesterett. Det tror jeg ikke samfunnet vårt er tjent med.

Til mine argumenter kan det åpenbart innvendes at jussen uansett ikke er fri for verdivurderinger, og at det er naivt å tro at dommerens egne verdistandpunkter ikke kan få betydning for utfallet. Jeg er ikke blind for slike argumenter, og er fullt klar over disse utfordringene. Det er imidlertid en forskjell på verdivurderinger og verdiprioriteringer. At det kan være utfordrende å skille mellom jus og politikk i enkelttilfeller, er ingen god grunn for ikke å skille der det er mulig og hensiktsmessig. På miljørettens område er det lett å se at enkelte konflikter er mer politiske enn andre, og dermed får karakter av verdiprioriteringer. Det tilsier at avveiningen mellom miljø- og næringsinteresser er lite egnet for domstolskontroll. Av hensyn til folkesuverenitetsprinsippet, og et balansert maktfordelingsprinsipp, bør slaget om denne verdiprioriteringen utkjempes på politikkens arena, og ikke gjennom domstolene. Til høsten får vi vite hvordan Høyesterett vurderer dette.

Ha en riktig fin grunnlovsfeiring!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse