Annonse
Skal vi grunnrentebeskatte et oppdrettsanlegg som midlertidig bruker en norsk fjord, når konkurrentene befinner seg i havet, på land og i utlandet? Vi tror de fleste forstår at en slik politikk vil være ensbetydende med å skyte seg selv i foten, skriver Fellesforbundets Jørn Eggum og Stein Lier Hansen i Norsk Industri. Foto: Sjømatrådet

Grunnrenteskatt – ikke til å leve med for havbruksnæringen

Vi kan ikke på den ene siden gå for vekst i en internasjonalt konkurranseeksponert næring som sjømatnæringen, og samtidig pålegge dem norske særskatter som innebærer at konkurransekraften forsvinner. Og med den, arbeidsplassene.   

De som vil at det skal “bo folk i husan” i lokalsamfunn langs vår vidstrakte kyst, bør sette seg inn i   den norske næringspolitikken. Vil man ha investeringer og arbeidsplasser på steder der folk trives, nytter det ikke å innføre norske særskatter på vekstnæringer. Men det er det som kan være i ferd med å skje.

Et utvalg ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe, skal mandag 4. november levere sin innstilling om grunnrenteskatt på havbruksnæringen. Utvalgets sammensetning og mandat gjør at det kan være stor grunn til å frykte at et forslag om en slik skattlegging kommer fra utvalget. I tråd med det vi vet har vært Finansdepartementets samfunnsøkonomers våte drøm i årevis.  

Større vekst er målet

Men vedtakene fra regjeringspartienes landsmøter i vår, var heldigvis klare: Man har ikke til hensikt å innføre en slik skatt. Tvert imot er budskapet fra politisk hold at sjømatnæringen i årene fremover skal vokse seg vesentlig større enn i dag. Helt i tråd med den nær tverrpolitiske enighet om bedre utnyttelse av ressursene i havet. Som igjen er en forutsetning for realisering av FNs bærekraftmål.

De siste årene har vært gode for aktørene i sjømatnæringen. Verdien av sjømateksporten passerer 100 milliarder kroner om året. Mange opplever gode tider, selv med fallende laksepriser. Så vet vi også at næringen sliter med lus, rømming og forurensing. Lukkede anlegg og mer avansert teknologi presser seg frem. Det øker nødvendigvis kravet til investeringer for fremtiden. Da må bedriftene ha kapital nok til å gjøre de nødvendige endringer.

Kapital til investeringer

Og dermed understrekes vårt poeng: Når sjømatnæringen vokser, må bedriftene kanalisere stadig mer av fortjenesten tilbake til virksomheten. Å kreve næringen for mer skatt av dem som “låner” en del av en fjordarm til å produsere mat verden trenger, blir kort og godt helt bakstreversk. Ja, det kan sies sterkere: Denne form for ekstrabeskatning truer arbeidsplassene. En grunnrenteskatt vil true kystsamfunnenes fremtid i Norge.

Hvis man mener noe med honnørordene om vekst i næringen, har det politiske Norge egentlig bare en jobb å gjøre: Det er å gjøre næringen mer robust. Dersom man lykkes med det, vil resultatet være flere arbeidsplasser og et kyst-Norge som styrkes befolkningsmessig. Det er vinn-vinn for Norge og vinn-vinn for småstedene langs kysten.

Spennende næring

Hadde det ikke vært for sjømatnæringens vekst og fiskerienes stadig sterke stilling, hadde mange lokalsamfunn langs kysten for lengst vært fraflyttet. Men presset på sentrale strøk er sterkt. Byenes vekst må følgelig balanseres opp med småsteder som vokser og utkantkommuner som tiltrekker seg arbeidssøkere med kompetanse og interesse for godt betalte jobber i en spennende næring.

Næringen bruker i dag store ressurser på å utvikle ny oppdrettsteknologi. Det handler om å unngå utfordringer med lus og rømming, blant annet med mer landbaserte anlegg og robuste anlegg som kan flyttes lengre til havs. Når det gjelder det siste, har ordningen med utviklingstillatelser gitt betydelige insentiver. I fremtiden vil næringen flytte seg lengre ut til havs og opp på land. Denne utviklingen er ikke begrenset til Norge: Det skjer mye i andre land også. Og i flere av de landene som konkurrerer med Norge om sjømatproduksjon, er det adskillig med norsk kapital. Det gjelder i Florida, Maine og California. Det gjelder på Island, Færøyene og i Chile.

Låner en fjord

Dermed blir spørsmålet: Skal vi grunnrentebeskatte et oppdrettsanlegg som midlertidig bruker en norsk fjord, når konkurrentene befinner seg i havet, på land og i utlandet?

Vi tror de fleste forstår at en slik politikk vil være ensbetydende med å skyte seg selv i foten. Vi kan ikke på den ene siden gå for vekst i en internasjonalt konkurranseeksponert næring som sjømatnæringen, og samtidig pålegge dem norske særskatter som innebærer at konkurransekraften forsvinner. Og med den, arbeidsplassene.   

At det betales grunnrente for å hente opp olje eller utnytte vannkraften, har vi forståelse for. Men sjømatnæringen henter ikke ut en naturressurs. Snarere tvert imot: Oppdretterne får selv frem settefisken, de plasserer disse i fjorden i ca to år. Deretter blir fisken slaktet og solgt, mer eller mindre bearbeidet. Sagt på en annen måte: Sjømatproduksjon er for lengst blitt industri. Industrien betaler ikke grunnrenteskatt.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse