Annonse
Bærekraft og gruvedrift henger ikke i hop. Svineriet med gruver får andre land ta seg av!

Gruvedrift er ikke noe for bærekraftige nordmenn!

Dette er mine betraktninger som tidligere næringssjef i Kvalsund kommune basert på årevis av møter med “folks” oppfatninger om gruvedrift og “deres” bevissthet om hvordan vestlig infrastruktur er bygget opp. Kanskje gruvedrift rett og slett ikke er noe for verken nordmenn eller resten av vesten?

Norsk natur og hytteidyll passer ganske enkelt ikke med det som kreves av gruvedrift. Å drive en gruve krever nemlig at du lager et gedigent krater, eller flere. Og slikt lar seg ikke gjøre i Norge, for enten står det en nyoppusset familiehytte der, eller så er der lokalisert unike beite- eller kalveområder til et bærekraftig, økologisk landbruk. Et annet alternativ for gruvemassene er sjødeponi på dypt vann, eller som vi sier på slang: ”dumper dritten i fjor´n”.

La en ting være klart: Gruver skal ikke bli sett! Særlig ikke av oss nordmenn. Sånn er det bare. Bortsett fra på TV, der gruvedrifta hører hjemme. Sammen med verdens fattige barn, krig og verdens øvrige elendighet.

At ikke folk forstår at vi nordmenn lever av å høste av naturen. Lever i pakt med den. Bærekraft er synonymt med norsk. Vi har den reneste oljen, garantert laget av økologiske dinosaurer, våre kyr fiser ikke, de kniper igjen, og kloakken vår renser moder natur i sjøen. Andre I-land fnyser av Norske såkalte ”renseanlegg”. Mens kloakken hos dem blir til tørket brennstoff, blir norsk mannskjit ”filtrert” i slamutskillere som sjelden får ettersyn. I allefall i distriktsnorge, der får komlingene ofte fri flyt ut i fjorden. Norsk bærekraftig kloakk.

Apropos kloakk og rene Repparfjord. Nesten 1000 hytter som i flere tiår har hatt utedasser slik som tusenvis av reinsdyr, har avføring rent ned i Repparfjordelva som flere steder har båret preg av forurensing og e-koli. Laksen svømmer oppover for det om. Den driter i elva den også!

Apropos laks. Oppdrettsnæringen er også bærekraftig. ”Vi vet hvor hver eneste pellet havner!” hørte jeg en representant fra Norsk Sjømat forkynne i 2017. Samme røst uttalte med stor tyngde på Havne-konferansen i Honningsvåg at ”Norsk havbruk etterlater ikke noe miljøavtrykk!” Det er snodig. Fordi når oppdrettsnota skal renses på land, må rensevannet igjennom et strengt kjemisk regime før det får skylles på havet og kalles for “rent”. Det er krav fra Fylkesmannen om maks noen kilo kobber i året som får slippe fri i fjorden gjennom denne prosessen. Samtidig får den samme nota som jeg akkurat beskrev, en impregnering med tonnevis av kobber. Fra det akkurat samme renseanlegget som ikke får slippe ut kobber på havet. Men denne nota blir så heist om bord på en oppdrettsbåt, og fraktet dit der ingen ser og hører plasket av kobbernettet som omringer titusenvis av låve-laks. Laks som har et kloakkrensesystem som ligner litt på kommune-Norges eget, altså fri flyt. Jeg antar at så lenge vi ikke ser det så er det sikkert greit det også. La oss nå ikke begynne å probematisere kjemikaliene ved slik drift. Ute av synet, ute av sinn.

Apropos synlighet. Melkøya i Hammerfest er Norges 3. største CO2 synder (tror jeg da). Skjønt, vi ser jo ikke den usynlige naturgassen. Men vi husker ALLE som bodde her de første ukene med fakkelbrenning hvor ugreit det var, når alle biler og hus i mils omkrets var dekket med svart støv. Heldigvis har de synlige bieffektene opphørt. Hammerfestingene er de som tjener mest i Finnmark nå, særlig på grunn av Melkøyas gasskraftverk. Er det ikke Europas største? Vi Hammerfestinger har fått så god råd at vi gjerne eier 2-3 snøscootere oppbevart på den nyoppussede hytta, nettopp i Kvalsund. Som hos nordmenn flest starter også helgen her i nord før lunsj på fredager, og på vei til hytta med telefonen i den ene hånda og på rattet i el-bilen med den andre, passerer vi fjellet Nussir i Repparfjorden. Der verdens reneste kobber finnes. ”Gruvedrift hører ikke hjemme i denne vakre naturen. Not in my backyard!” nikker vi for oss selv. Mens vi kjører parallelt med høyspentledningen, mil etter mil. ”Not in my backyard!” Så skifter vi sang på telefonen til Toto - Africa.

Apropos Afrika. Kobber og kobalt graves for hånd i gruver i Congo. 40% av de som jobber i slike gruver er barn. 20% av arbeiderne har sett barn dø i gruvene og 70% av barna som enda lever og arbeider har stygg hoste og tegn på alvorlig lungesykdom. De fleste jentene i gruva har infeksjoner i underlivet pga syreholdig vann og gjørme i gruva.” - Nei, slike gruveforhold hører nok best hjemme på TV.” Det angår ikke oss. Gruvedrift er for utlandet. U-landsproblematikk kan vi kalle dette. Behold svineriet der det hører hjemme, og skru av TVn!

Her sitter du med PC, nettbrett eller telefon å scroller nedover i teksten min. Den du holder i hendene består nok av ca 25% kobber. Da er det er kanskje lurt å vite at vi Nordmenn har blant verdens høyeste kobberforbruk per person.

Så hvor sikker er du på at metallet som nettopp du forbruker, ja, hvor sikker er du på at det ikke er gravet fram av fattige barnehender som bærer på en dødelig lungeinfeksjon?

Alle by-barn ”vet vel” at økologiske pølser og fairtrade sjokolade kommer fra butikken!? Ønsker vi egentlig bevissthet om hvor metall kommer fra?

Eller spiller det ingen rolle, så lenge det ikke kommer fra Norge…?

La oss for sikkerhets skyld konkludere med at gruvedrift nok ikke er noe for ekte Nordmenn eller ekte urfolk. La oss heller scrolle videre med god samvittighet, inn i fremtiden og til det grønne skiftet!

  • Artikkelforfatter Truls Olufsen-Mehus er tidligere næringssjef i Kvalsund kommune.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse