Annonse
Turiststrøk nær jernbanestasjonen i New Delhi, der Ylva Helene Schwenke har fått en sterk opplevelse av GUD: globalisering, urbanisering, digitalisering. Foto: REUTERS

Med GUD fra Nordkalotten til New Delhi

Ylva Helene Schwenke skriver om GUD; globalisering, urbanisering, digitalisering - sett fra India.

Det er rett og slett tid for å akseptere at verden er blitt kolossalt mye mindre, og desto fortere en godtar det, desto lettere blir det å bære.

Selfie, madam? Selfie?” er ord jeg hører nesten hver dag for tida. Jeg befinner meg i Pondicherry, India. Gatene er fargerike og bråkete. Det lukter konstant en blanding av krydder, søppel og frukt. Trafikken er omtrent definisjonen på kaos satt i system. Så kommer det med jevne mellomrom en lokal inder (det kan være både barn, kvinne eller mann) og spør om de kan ta selfie med meg eller mine klassekamerater. Kanskje for å sende til kompiser, kanskje for å legge ut på sosiale media, hvem vet. Og ofte svarer vi ja — for helt ærlig, hvorfor ikke? Kanskje tar vi en snap med dem, og etter to tasteklikk popper det opp på venninna mi sin telefon i Tromsø. Det er en reise på 7675 km gjort på sekunder. Av og til glemmer jeg hvor uvirkelig det er.

For Nord-Norge brukte å være så bortgjemt i sin nordlige krok. Du skal ikke reise så langt tilbake i tid for å finne noen som måtte ro over et sund eller bestige fjell for å komme seg på skolen. Mine besteforeldre i Manndalen syntes det var langt til Lyngseidet, for ikke å snakke om til Tromsø. Min mor har ofte snakket om hvor rart det var for henne å flytte “helt til byen”. Strekningen Manndalen-Tromsø tar om lag to timer i bil — kanskje litt mer om man river i en softis-pause på Vollan. Det tar kortere tid å fly fra Tromsø til Oslo. Omtrent like lang tid tar det å fly Oslo-Paris. Og liker du ikke det du ser i Paris står det ikke på annet enn økonomi, så kan du plutselig være i Buenos Aires. Alt dette uten uker med reising.

Og det er her GUD kommer inn i bildet. Nei, jeg snakker ikke om han som skapte jorden på litt under ei uke og Adam og Eva og juleevangeliet. Jeg snakker om tre faktorer som påvirker det livet vi lever i dag; globalisering, urbanisering, digitalisering. Det er disse tre som virkelig definerer mye i vår nye verdensorden. Det er disse tre som lar en musikkinteressert 17-åring finne en venn med felles interesser i Amman uten å bevege seg én meter fra senga si. Jeg var nylig på stranda og møtte ei jente fra Bahrain (en øystat i den persiske gulfen, for dere som er i tvil). Som ensom tenåring hadde hun funnet fram MySpace og oppsøkt mennesker som likte musikk — hun ville se om det var noe annet der ute enn det hun fikk høre på hjemme. Der ble hun introdusert for The Beatles, Bob Dylan og — av et par nordmenn — norsk heavy metal. Nå spiller hun i punk-band, reiser rundt på konserter og lever og ånder for musikk. Dette fortalte hun meg. Så satt vi og så på solnedgangen; to nordmenn, en bahrainer, ei fra Israel og en amerikaner. Det er ikke så stor forskjell på oss, på tross av at vi kommer fra vidt forskjellige verdenshjørner.

Men det at verden har blitt mindre er ikke bare roser og solskinn. Vi blir alle mer avhengig av hverandre. Norge har gått fra å være en uviktig fjert i det store verdensbildet til å bli en relativt prominent figur i blant annet eksport og handel av olje, gass og fisk. Hvilken vei dette burde gå er en annen diskusjon, men jeg tror vi alle kan være enige om at utvikling på et eller annet plan er uunngåelig. Og mye kan avhenge av hva som skjer i USA om femten dager. Trump har lovet å “gjøre Amerika stort igjen” — men hva er det egentlig han mener? Hvilken tid er det han ønsker seg tilbake til? Dersom han vinner og gjennomfører løftene om å stenge av grenser og å kutte ned på handelsavtaler vil det utvilsomt påvirke verdenshandelen. Det vil påvirke India, her jeg sitter nå. Det vil også ha noe å si for Norge, der du sitter og leser denne teksten. Selv for oss i nord, som sitter oppe på Nordkalotten — mil unna det som skjer på andre sida av Atlanteren. Og vi kan bare sitte og se på, for selv om vi kan kommentere debattene så mye vi vil, kan vi egentlig bare vente på resultatet.

Så selv om GUD har åpnet opp mye for oss på en felles klode, har det også gjort lokale og regionale konflikter lettere å gjøre globale. Akkurat når kjemper Sioux-indianerne mot et norskfinansiert oljeprosjekt i Dakota, USA. De roper “Mini Wiconi – Water is life!”. Samer i Nord-Norge har ropt det med dem, for de har også kjent på smerten av å miste sine områder, kultur og språk. På en generasjon har folk i Nord-Norge gått fra å være en isolert utpost til å være like midt i verden som mennesker i New York og New Delhi. Det er fantastisk og utrolig vanskelig på én gang.

Så jeg tror vi rett og slett er nødt til å se det positive i det; utviklinga kommer ikke til å snu. Det er rett og slett tid for å akseptere at verden er blitt kolossalt mye mindre, og desto fortere en godtar det, desto lettere blir det å bære.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse