Annonse
Hvis regjeringen virkelig mener alvor med målet om å styrke filmbransjen i regionene, må filmselskapene i resten av landet få like konkurransevilkår med de store selskapene i Oslo. Track record-ordningen bør derfor skrotes, skriver Endre Lund Eriksen. Foto: Colourbox

Med gullkort i filmbransjen

Den skeive geografiske fordelingen av produksjonsmidlene står i skarp kontrast til regjeringens mål om å satse på filmbransjen i regionene. Det er derfor underlig at regjeringen nå har innført en ordning som trolig vil forsterke den skeive fordelingen.

Sveinung Golimo, avdelingsdirektør i Norsk Filminstitutt, forsvarer i et innlegg track record-ordningen som gir etablerte filmselskaper og regissører en snarvei til spillefilm-midlene. Svaret hans illustrerer hvor lite etterprøvbar og gjennomsiktig ordningen er.

Bakgrunnen er altså at Norsk Filminstitutt (NFI) etter pålegg fra avtroppende kulturminister Linda Hofstad Helleland har innført en ordning som gir filmselskaper og regissører som tidligere har hatt gode resultater, en fordel i kampen om bl.a. spillefilmmidlene. Når spillefilm-midler skal fordeles, kan NFIs konsulenter prioritere filmselskaper og regissører som har hatt kunstnerisk og/eller kommersiell suksess de siste årene. I praksis fungerer denne ordningen som gullkortet på SAS: De som har track record på spillefilm, har fast track til spillefilm-midlene.

HAVNER BAKERST

Golimo skriver at debuterende selskap ikke automatisk havner bakerst i køen. Dette samsvarer ikke med den erfaring flere produsenter jeg har snakket med, har. De forteller at de kjenner seg igjen i min beskrivelse i kronikken. Manglende erfaring hos produsent eller regissør blir brukt som et argument mot et prosjekt, selv tidlig i utviklingsfasen, før prosjektet har fått sjansen til å vise sitt potensiale.

OSLO-DOMINANS

Siden det bare er et fåtall filmselskaper med postadresse utenfor Oslo og Akershus som har produsert spillefilm, rammer dette selskaper i Nord-Norge og andre regioner spesielt hardt. Av de nordnorske filmselskapene er det, så vidt jeg vet, bare Original Film og MER Film som har spillefilm-erfaring som kvalifiserer som track record.

I 2015 og 2016 gikk henholdsvis 80 % og 79 % av NFIs totale produksjonstilskudd til kortfilm, dokumentar og spillefilm til selskaper med adresse i Oslo og Akershus. Ser vi på NFIs produksjonstilskudd til spillefilm i 2016, gikk hele 84,5 % av pengene til Oslo og Akershus! Dette til og med i et år der Troms fikk en andel på respektable 9,36 %, mye på grunn av at MER Film dette året fikk støtte til Irams Haqs “Hva vil folk si”. MER film har postadresse og kontor i Tromsø, og også aktivitet i Bergen og Oslo.

Den skeive geografiske fordelingen av produksjonsmidlene står i skarp kontrast til regjeringens mål om å satse på filmbransjen i regionene. Det er derfor underlig at regjeringen nå har innført en ordning som trolig vil forsterke den skeive fordelingen.

MER MAKT TIL DE STORE

Golimo har rett i at det finnes enkelte etablerte selskaper som ser verdien av å samarbeide med et nytt selskap med nye ideer. Det er også det vi i vårt selskap Fabelfjord gjør med våre spillefilmprosjekter. Men det at det finnes smutthull, betyr ikke at systemet er rettferdig. Slike samarbeid forutsetter jo at filmselskaper skal handle mot sine egne objektive interesser og bidra til å gi seg selv flere konkurrenter. Det er naivt å tro at alle er villige til det, med mindre de kan få noe utav det – for eksempel full eiendomsrett over den ferdige filmen. Dermed kan track record-ordningen bidra til å gi uforholdsmessig mye makt til de store selskapene.

DÅRLIG EKSEMPEL

Golimo framhever den prisbelønte filmen ”Fluefangeren” av Izer Aliu som et eksempel på et prosjekt som fikk støtte til tross for at produsent og regissør var debutanter. Men nettopp dette prosjektet møtte stor motstand i NFI-systemet, dels fordi innspillingen skulle foregå i Makedonia, og dels fordi regissør og produsent manglet track record. Filmen fikk et mindre beløp (625 000 kr) først etter at filmen var spilt inn på egne midler og arbeidskreditter. Golimo peker også på MER Film som et eksempel på at det er mulig å lykkes også for et relativt nytt selskap i regionene. Men MER Film produserte sin første spillefilm før track record-ordningen ble innført for fullt.  

VILKÅRLIG PRAKTISERING

Det er hevet over enhver tvil til at track record-ordningen gir de store produksjonsselskapene en snarvei til spillefilm-midlene, noe som også var hensikten da ordningen ble innført. Det som derimot er mindre klart, er HVORDAN track record slår ut i vurderingen av søknadene. Som Golimo selv skriver, er vurderingen helt skjønnsbasert. Det finnes ingen regler for hvordan kunstnerisk suksess skal veies mot kommersiell suksess. Som en produksjonsrådgiver i NFI skrev i en mail til meg: ”Publikumstilstrømming kan, men trenger ikke styrke en track record.”

Det blir altså en del av en ”helhetlig vurdering”, og dermed umulig å ettergå. Track record kan bety noe, men det trenger ikke å bety noe. Men et statlig forvaltingsorgan kan ikke ha kriterier som gjelder av og til, når det passer seg sånn for en saksbehandler! Reglene må være tydelige og gjennomsiktige.

LIKE VILKÅR

Skal ordningen fortsette, må slike kriterier innføres. Men hvis regjeringen virkelig mener alvor med målet om å styrke filmbransjen i regionene, må filmselskapene i resten av landet få like konkurransevilkår med de store selskapene i Oslo. Ordningen bør derfor skrotes. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse