Annonse
FEIRER: Et barn viser tegn med fingrene under en demonstrasjon av støttespillere til det jordanske muslimske brorskapet i Amman - de feiret hva Hamas kalte en "seier" i Gaza etter 29. august 2014. Foto: REUTERS/Muhammad Hamed

Hadde jeg vært ung i Gaza nu, så hadde jeg meldt meg til tjeneste

Kan alle kreve å få tilbake sitt opprinnelige – eller nesten opprinnelige hjemland? Er det en politisk sær-rett for israelitter, eller gjelder det også for andre, for eksempel indianere som antagelig mer enn gjerne ville flytte tilbake til Manhattan, som betyr «Øya med åsene» på Algonquin-språk?

Men jeg er sikker på at hadde jeg vært ung i Gaza nu, og opplevd at kona mi og mine små barn ble skutt i filler av en soldat, - som trygg, i tusen meters høyde – iskaldt trykket på en knapp, at skoler og sykehus og hele infrastrukturen i samfunnet ble knust, så hadde jeg meldt meg til tjeneste.

Israels terrorbombing av Gaza står frem som noe av det forferdeligste som har skjedd på lang tid. «Forferdeligst» av følgende grunner:

1. Israel er ikke en hvilken som helst røverstat, men et demokrati som i mange henseender ligner et vesteuropeisk land – der noe sånt som dette ville være helt utenkelig i våre dager.

2. Grunnen til at Israel ikke ligner et vesteuropeisk land er at landet, beboerne og situasjonen er basert på et løfte fra en stammegud for 3000 år siden – og da må altså nutidig folkerett, almindelig anstendighet og hensynet til menneskers liv og likeverd vike.

3. Gazas befolkning er ca. 1.7 – 1,8 millioner mennesker, stengt inne på 360 km2, et område som Harstad kommune, som om befolkningen i Oslo, Akershus, halve Øst/Vestfold var trengt sammen i Harstad, uten normale tilførsler av nødvendigheter, de aller fleste almindelig sivile, kvinner, barn som blir bombet uten å kunne unnslippe, og uten å kunne forsvare seg på en realistisk måte.

Situasjonen føyer seg inn i en uhyggelig liste over hendelser i andre gettoer hvor innestengte mennesker ble bombet og drept i tusenvis.   

Jeg liker heller ikke Hamas, her jeg sitter i vår fredelige velferdsstat. Men jeg er sikker på at hadde jeg vært ung i Gaza nu, og opplevd at kona mi og mine små barn ble skutt i filler av en soldat, - som trygg, i tusen meters høyde – iskaldt trykket på en knapp, at skoler og sykehus og hele infrastrukturen i samfunnet ble knust, så hadde jeg meldt meg til tjeneste. Som mange gode nordmenn gjorde under vår egen okkupasjonstid. Nytteløst selvsagt, mot en rå overmakt, men likevel tvingende nødvendig.

Å beskrive dette som en «normal» voldelig konfliktsituasjon hvor «begge parter må roe seg», er grotesk, åpenbart diktert av punkt 2 ovenfor, og av hensynet til USA, vår store sjef som er den egentlige bestemmende aktør i miseren. USA er selv basert på et folkemord, og har usedvanlig lett for å forstå at det er forskjell på indianere og hvite.

Det er ingen utsikt til en rimelig løsning av situasjonen før amerikanerne radikalt forandrer mening – og når gjør de det? Personlig mener jeg – og jeg har flere jødiske venner som mener det samme – at det er null utsikt til en såkalt tostatsløsning. Det israelerne mener med «fred» er nemlig at de systematisk, ustanselig, kan ta hele Palestina, bit for bit. Og det vil de få til, i ro og fred – nettopp. Under amerikansk beskyttelse. Mens vestlige medier febrilsk prøver å få oppmerksomheten over på en ekstremt ensidig beskrivelse av Ukraina.  Det som sannsynligvis vil skje, er at palestinerne på Vestbredden blir inkorporert som andreklasses innbyggere i et Stor-Israel, et Eretz Israel, med Gaza som et foreløbig Bantustan. Og så – om hundre år - blir Israel en noenlunde normal stat, med normale menneskerettigheter for alle. Hundre år, kanskje to hundre.

Det norske mediebildet har i det siste vært preget av organisasjonen MIFF – som er forkortelsen for «Med Israel For Fred» - hvor «fred» altså betyr at Israel i ro og fred ved trusler, finansknep, terror, bulldozere som river hus og flere generasjoners olivenlunder, kan ta livsgrunnlaget fra en befolkning som har bodd i området lenge før Mr. Klein og  Gaspadjin Silverstein ankom, ja faktisk før Abram forlot sitt opprinnelige hjemland Ur i Kaldea, i det nuværende Irak. («Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt…» 1. Mosebok, kapittel 11 og 12), og rykket inn i det nuværende område, uten hensyn til folk som bodde der fra før, altså Kananittene og Filistrene (navnet Palestina er en forvrengning av «Filistea»). Dette førte selvfølgelig til strid, som nu, men hver gang hørtes Stemmen som sa at det var Abrahams barn som skulle seire og bli rike og tallrike som stjernene på himmelen, de andre ikke.

Kan alle kreve å få tilbake sitt opprinnelige – eller nesten opprinnelige hjemland? Er det en politisk sær-rett for israelitter, eller gjelder det også for andre, f.eks indianere som antagelig mer enn gjerne ville flytte tilbake til Manhattan, som betyr «Øya med åsene» på Algonquin-språk. De kunne begynne med å okkupere Harlem eller Queens og så med trusler, finanstriks og terrorisering, utvide området til å omfatte hele Manhattan osv. Mens de ble meget oppbragt over at de som bodde der fra før gjorde motstand!

MIFFENE føler seg forfulgt – det hører med i syndromet. De har fått drapstrusler, det er naturligvis helt uakseptabelt, derimot hadde det vært på sin plass med litt risting så de kom seg ut av kristelighets-tåka. Eller mener de for ramme alvor at mennesker ikke er likeverdige og at det gjelder særlige politiske privilegier for «Guds folk» og deres organisasjoner? Vi andre kan – hvis det kniper – bombes, eller rett og slett befordres til helvete.

Sånn som jeg forstår det så er nestekjærlighet, medmenneskelighet og likeverd – sentrale kristne begreper. Det som skjer nu i Gaza, som har skjedd og vil fortsette å skje – er en prøvesten for alle kristne som har TV, leser aviser og har almindelig oppfattelsesevne. Er det bare ord vi omgir oss med, eller vender vi nu tilbake til tidligere versjoner av kirkens lære da negre, indianere og andre ikke-kristne bare var halvmennesker og kunne sopes vekk for å gi plass for Guds hær.

Hvor er stemmene til de gode kristne når de ser hva som skjer?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse