Annonse
Ruinert slumbebyggelse i Port-au-Prince på Haiti i begynnelsen av mars 2010. Ti år seinere er situasjonen fortsatt nokså håpløs for svært mange av innbyggerne i landet. Foto: Jan Erik Lystad

Ingenting er blitt bedre på Haiti

Brødtekstbilder: 
Artikkelforfatter Ingvill Konradsen i den provisoriske helseklinikken med leger og sykepleiere fra UNN i rotasjon. Foto: Edwin Ceide
Ingvill med to av barna som bodde i nødhjelpsleiren hun var med på å opprette. Foto: Edwin Ceide
I hele høst har landet vært i «lock down», det ulmer ikke lenger under overflaten, det er full brann i dagens Haiti.

Det er nøyaktig 10 år siden det katastrofale jordskjelvet på Haiti som tok livet av 260.000 mennesker og gjorde 1,5 million hjemløse. Man skulle tro at man idag kunne melde om betydelige forbedringer siden da, at ti år er nok tid til å bygge opp, ihvertfall delvis, et rasert samfunn. Det er med tristhet å melde at dette ikke er tilfellet. Haiti er, om mulig, gått bakover i samfunnsutviklingen siden da, med større arbeidsledighet enn noen gang, inflasjon som galopperer av gårde, et helsevesen i knestående for ikke å snakke om et skolevesen som mangler alt, inkludert utdannede pedagoger.

Jeg kjenner jeg blir på gråten ved tanken på mine gode kollegaer, familie og venner på Haiti, som hver eneste morgen står opp med visshet om at dagen i dag sannsynligvis ikke blir noe bedre enn gårsdagen. 10-års«jubileet» for jordskjelvet markeres i medier verden over, for haitianerne er dette en sorgens dag, en påminnelse fra resten av verden om den total fiasko i forhold til å få gjenoppbygd Haiti. «Build Back Better» var slagordet da, Bill Clinton var skråsikker i sin sak..

Jeg har bodd og jobbet på Haiti i flere perioder siden høsten 1997, og siden år 2000 som grunnlegger og daglig leder av hjelpeorganisasjonen Prosjekt Haiti. I året før jordskjelvet var jeg sekundert til UNIFEM i Port au Prince og hadde med meg mine tre sønner til Haiti. Jeg hadde (heldigvis) ikke en spesiell god arbeidssituasjon på dette FN-kontoret, og valgte å forlate jobben og Haiti. Og heldigvis for det. Vi reiste hjem fra Haiti tre uker før jordskjelvet som tok livet av 100 FN-ansatte, flere av disse mine tidligere kollegaer. Vårt hus ble ødelagt, og jeg får fortsatt frysninger ved tanken på at mine sønner kunne ha vært hjemme alene en tirsdagsettermiddag i det huset som ikke lenger står.

Vi var hjemme i Tromsø den 12. januar 2010 og så nyhetsvarsel om et kraftig jordskjelv på Haiti, TV bildene skremte oss og det var umulig å komme gjennom på telefon til Haiti de første døgnene. Vi var bekymret for familie, ansatte, venner og de to norske frivillige medarbeiderne hos oss. Det ble et langt første døgn før vi hørte noe fra Haiti. Skolebygget vårt sto, våre ansatte og elever hadde klart seg, de to norske frivillige også. Vi reiste så tilbake til Haiti bare noen dager etter skjelvet og satte opp vår egen nødhjelpsleir i gata utenfor skolen vår i Port au Prince. Vi hadde ansvar for ca 100 familier som alle hadde mistet hus og hjem i løpet av de sekundene skjelvet varte. Med god støtte fra norske støttespillere kunne vi drive leir i 6 måneder, vi bygde dusj og toalett, skaffet rent vann og matvarer og satte opp en provisorisk helseklinikk med leger og sykepleiere fra UNN i Tromsø. Etter 6 måneder fikk vi omplassert alle familiene i boliger, vi dekket leien de første 2 årene. Det ble viktig for alle å komme tilbake til et normalt liv så raskt som mulig.

Dessverre ser vi i dag at det fortsatt bor folk i leire som er blitt permanente hjem for flere titalls tusen mennesker. Disse leirene sees ikke nødvendigvis i bybildet, de er glemt. I evalueringer av nødhjelpsinnsatsen etter jordskjelvet har mange kritisert den manglende inkluderingen av haitianere selv til å delta både i koordineringen og i selve gjenoppbyggingen. Det er ikke så rart, haitianerne var ikke invitert inn i det internasjonale koordineringssenteret, FNs HQ, der møtene foregikk på engelsk, i et land hvor fransk og kreolsk er morsmål, hvor vi som hvite utlendinger hadde fri tilgang, mens haitianerne ble holdt utenfor om de ikke hadde skriftlig invitasjon fra noen innenfra.

FNs donorkonferanse i 2010 ble det lovet midler fra en rekke land om støtte til gjennoppbygging, 10,7 millard dollar ble lovet. Av disse ble 6,4 milliard dollar faktisk oversendt, hvor knappe 10 % gikk til den haitanske regjeringen og så lite som 0,6 prosent ble gitt til haitianske organisasjoner og bedrifter. Kanskje ikke så rart da at haitianere ikke var inkludert i gjenoppbyggingsarbeidet? Bill Clinton ble nominert til å lede en kommisjon som skulle koordinere den internasjonale pengestøtten, kommisjonen besto av internasjonale eksperter og haitianere som representerte ulike fagområder. Min daværende svigerfar var et av medlemmene her, han representerte kongressen. Det tok ikke lang tid før de haitianske medlemmene begynte å føle at ledelsen av kommisjonen hadde sin egen agenda, og at de haitianske medlemmene ble brukt som «alibi» ift «det lokale eierskapet». Store prosjekt i millionklassen skulle vurderes av kommisjonen for å se hvem som skulle få midlene tildelt, men saksdokumentene (ofte på flere hundre sider) kunne ankomme medlemmene kvelden før et møte, og det ble umulig å stille godt forberedt. Møtene kunne foregå utenfor hovedstaden, gjerne ved Kaliko Beach Resort, men haitianerne fikk ikke dekt reiseutgiftene, i motsetning til de internasjonale ekspertene som hadde solide per diem satser. Min daværende svigerfar kalte det hele for en skamplett, de følte seg lurt.

Kan hende man kunne ha meldt om mer positive resultat 10 år dersom flere haitianere hadde vært inkludert og tatt del i gjenoppbyggingsarbeidet. Svært mye av midlene som ble donert gikk til å dekke utgiftene til de internasjonale organisasjonene, lønninger, reiser, husleie mm for utlendingene som kom og jobbet på Haiti i årene etter jordskjelvet. Når midlene var brukt opp, ja da reiste mange videre til neste katastrofe.

Men bildet er mer sammensatt enn som så, Haiti var allerede før jordskjelvet et land med enorm fattigdom og store samfunnsutfordringer. Korrupsjon og svak politisk ledelse, en befolkning hvor 50 % er analfabeter og mangel på helse og utdanning for folk flest har skapt et samfunn som ulmer under overflaten. I hele høst har landet vært i «lock down», det ulmer ikke lenger under overflaten, det er full brann i dagens Haiti. Beskyldningene om korrupsjon på øverste politiske nivå har ført til nesten daglige, ofte voldelige, gatedemonstrasjoner av en sint og frustrert befolkning. Skoler, banker og bedrifter har holdt stengt i flere perioder i høst. Opposisjonen forlanger svar på pengemisbruken, og president Moise Jovenel nekter å la seg knekke.

10-årsdagen for den største naturkatastrofen i Haitis historie er dessverre en påminnelse om hvor galt det kan gå når naturen viser sin kraft. Haiti var ikke forberedt den gangen, og har heller ikke gjort mye for å være bedre forberedt om det skulle skje igjen. Til det trengs det en helt annen politisk ledelse, som setter befolkningens beste først.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse